Faktaboks

Jan Erik Langangen
Født
11. mai 1950, Porsgrunn, Telemark
Virke
Siviløkonom og jurist
Familie
Foreldre: Personalsjef Sigurd Langangen (1918–73) og Lilly Auen (1919–90). Gift 1) 9.1.1971 med undervisningsinspektør Tove Berge (19.1.1950–), datter av maskinfører Mathis Berge (1925–) og regnskapsfører Maria Larson (1917–), ekteskapet oppløst 1996; 2) 20.6.1998 med advokat Siv Irene Helset (26.1.1969–), datter av lektor Magne Helset (1937–) og adjunkt Sigrunn Charlotte Ingebjørg Myhren (1939–).

Jan Erik Langangen er odelsgutten som tok steget inn til maktens sentra. Begavet og målbevisst fikk han tidlig viktige posisjoner innen finans- og oljevirksomhet. Midtveis i livet kom han til å stå sentralt i en av de største oppkjøpssakene i norsk finansverden. Saken endte med at Langangen måtte forlate sin toppstilling; han flyttet hjem til Grenland og åpnet advokatpraksis.

Langangen tok realartium 1969, studentfagkurs 1970 og eksamen ved Norges Handelshøyskole 1973. Våren 1975 tok han – ved siden av arbeidet som lærervikar i Porsgrunn – juridikum med laud uten å ha vært på en eneste forelesning. Samme år ble han ansatt som finanskonsulent i Statoil, som var inne i sin oppbyggingsfase.

Miljøet var ungt og ambisiøst, og Langangen fikk raskt ry som en pågående og tøff forhandler. 1979 ble han sjef for økonomi- og finansavdelingen. Hans sjef Arve Johnsen skrev at Langangen snart “la for dagen åpenbare lederegenskaper. Han var klar i sine analyser, hadde pågangsmot, var beslutnings- og resultatorientert og hadde dessuten godt humør”. Ett av hans største enkeltprosjekter var transportløsningen for gass fra Statfjord til andre felt på norsk sokkel. At man klarte å hale i land en løsning via fastlands-Norge “[...] fikk avgjørende betydning for norsk gasshistorie”.

1983 tiltrådte Jan Erik Langangen som viseadministrerende direktør i forsikringsselskapet Storebrand-Norden i Oslo, og 1985 ble han bedt om å overta som toppleder. Selskapene, som hadde fusjonert tre år tidligere, strevde med prosessen, og det var mye å gripe fatt i. Først 1989 kunne Langangen legge frem det første gode økonomiske resultat for de fusjonerte selskapene.

Høsten 1987 var Langangen kommet tilbake til Statoil som formann i styret. Her fikk han Mongstad-saken (om kostnadsoverskridelser på mer enn 4 milliarder kroner i forbindelse med utbyggingen av Statoils raffineri på Mongstad i Nordhordland) i fanget, og det ble hans oppgave å skifte ut sin gamle sjef.

Sommeren 1991 inngikk Storebrand fusjonsavtale med forsikringsselskapet UNI, etter at et forsøk på sammenslutning av UNI og Kreditkassen hadde strandet. Fusjonen førte til en voldsom debatt, også på det politiske plan. Motstanderne mente det nye konsernet ville få for stor markedsmakt, mens Langangen og hans tilhengere viste til at svenskene allerede var på vei inn i norsk forsikring ved at Skandia hadde kjøpt opp Vesta, og hevdet at de norske selskapene måtte bli større hvis de skulle ha sjansen til å overleve.

Langangen stod nå på toppen av sin karriere. Men våren 1991 ble spiren lagt til det som senere har vært kalt “Skandiaraidet”, og som førte til Langangens dramatiske avskjed året etter. Skandinaviska Enskilda Banken tok initiativ til å overta Skandia sammen med UNI Storebrand. Da planen ikke førte frem, begynte UNI Storebrand alene oppkjøp av aksjer i Skandia Group og kontrollerte etter hvert, sammen med en dansk og en finsk alliansepartner, over halvparten av aksjene. Stemmerettsbegrensningene i Skandia hindret dem imidlertid i å utøve myndighet i selskapet, og iherdige forsøk på å finne andre veier til målet førte ikke frem. En verdensomspennende depresjon med sviktende etterspørsel og økt arbeidsløshet førte samtidig til at finansmarkedene ble nervøse, og aksjekursene falt mot et lavmål.

UNI Storebrands aksjekjøp var lånefinansiert, og ettersom frisk kapital viste seg umulig å skaffe, klarte selskapet ikke å betjene sine lån. Holdingselskapet ble satt under offentlig administrasjon i august 1992. Da hadde Langangen allerede måttet forlate sjefsstolen og trukket seg som styreformann i Statoil.

Etter dette satset Jan Erik Langangen på jusen. Han gikk inn som advokatfullmektig, senere partner, i advokatfirmaet Thune & Co, og fra 1996 var han advokat og partner i firmaet Langangen & Engesæth til han 2000 flyttet hjem til slektsgården Lysnes i Langangen. Der driver han sammen med sin kone advokatfirmaet Langangen & Helset og deltar i prosjekter som helikopterdrift, forsikringsmegling og konferansehotelldrift, hvor hans forretningserfaring og brede kontaktnett kommer til nytte.

Jan Erik Langangen har hatt en rekke styreverv innen oljevirksomhet, forsikring og annen næringsvirksomhet og var bl.a. styreformann i Norges Forsikringsforbund 1986–88.

1998 ble Langangen utpekt til leder av Verdikommisjonen. Med 12 sterke individualister i styringsgruppen fikk han bruk for sine lederegenskaper. Han får attest som en lyttende og ryddig leder, som kunne skjære igjennom og samle trådene. I sin sluttrapport Et brev om frihet 2001 tilrår Verdikommisjonen at “[...] samhold, ikke egoisme, likeverd, ikke enerdyrking, livskvalitet, ikke materialisme, skal styre samfunnsutviklingen”.

Verker

  • Løpende risiko. Menneskene, milliardene, makten (sm.m. A. R. Jacobsen), 1992
  • Verdier – fellesskap og mangfold. Verdikommisjonens midtveisrapport, utg. av Verdikommisjonens styringsgruppe, 1999
  • Et brev om frihet. Verdikommisjonens sluttrapport, utg. av Verdikommisjonens styringsgruppe, 2001

Kilder og litteratur

  • A. Johnsen: Utfordringen. Statoil-år, 1988
  • A. R. Jacobsen og J. E. Langangen: Løpende risiko. Menneskene, milliardene, makten, 1992