Politiker og organisasjonsmann. Foreldre: Rektor, senere statsråd Kjølv Egeland (1918–99) og Margot Kristiane Sunde (1922–). Gift 8.4.1989 med seniorrådgiver Anne Kristin Sydnes (13.5.1956–), datter av sivilingeniør Alf Sydnes (1919–2006) og Wenche Waaden (1930–).

“Fremtiden vil alltid komme til å dreie seg om vern av menneskerettighetene. Når jeg en gang avslutter studiene, håper jeg at jeg kan få en jobb der jeg arbeider med akuurat dette,” sa den 22 år gamle nyvalgte lederen av Amnesty Norge til Stavanger Aftenblad 1979. Og han holdt ord. Jan Egelands karriereliste er preget av konfliktløsning, nødhjelp og heldøgnsinnsats for verdens forfulgte og nødstilte.

Allerede i gymnastiden var han aktiv i Røde Korps Hjelpekorps og startet en gruppe for Amnesty International på Stavanger katedralskole med spesielt fokus på forholdene i Uruguay og kampanjen for “de forsvunne” i Chile. Etter examen artium 1976 drog han et halvt år til Colombia og arbeidet for en katolsk hjelpeaksjon blant indianere i jungelen.

Både som vernepliktig tillitsvalgt på heltid og i Amnesty arbeidet Egeland hardt for at Norge skulle oppheve dødsstraff i krig. Stortinget sluttet seg til dette i juni 1979. Samme år ble Egeland valgt inn i Amnestys internasjonale styre, der han satt i seks år – fire av dem som nestleder. Samtidig studerte han til magistergraden i statsvitenskap (eksamen 1985) og jobbet som frilansjournalist for NRK og norsk presse.

Etter to år som forskningskoordinator i Henry Dunant Institute i Genève var han fra 1987 informasjonssjef i Norges Røde Kors og fra 1988 leder i internasjonal avdeling samme sted, før han 1990 ble politisk rådgiver i Utenriksdepartementet og 1992–97 statssekretær der. Egeland koordinerte de første direkte hemmelige samtalene mellom Israel og PLO som førte frem til Osloavtalen av 13. september 1993.

1992–94 tok han initiativ til det norske kriseforberedende system (NOREPS) og den norske ressursbanken for demokrati og menneskerettigheter (NORDEM), som har lagt grunnen for rekruttering av over 2000 norske eksperter til internasjonale organisasjoner. I første halvdel av 1990-årene ledet han den norske innsatsen i fredsforhandlingene mellom regjeringen i Guatemala og URNG-geriljaen. Han ledet også tre samtalerunder i Norge mellom Sudans regjering og SPLA-geriljaen (1994) og var aktiv i vannsamtalene mellom Jordan, Israel og palestinerne (1994–96).

1993 deltok Jan Egeland i FNs arbeid for løslatelse av krigsfanger og fredsforhandlinger mellom serbere, kroater og bosniske muslimer i det tidligere Jugoslavia. 1997 bad Richard Holbrooke, den amerikanske presidentens utsending til den fastlåste konflikten mellom grekere og tyrkere på Kypros, om at Egeland kunne bistå i arbeidet. Det gjorde han frem til 1999, samtidig som han var rådgiver for Colombias president og utenriksminister og høykommissær for fred i fredsprosessen med geriljagruppene FARC og ELN.

1999 ble Egeland hentet inn til FN-systemet som visegeneralsekretær og spesialrådgiver for generalsekretæren når det gjaldt den internasjonale hjelpen til Colombia. I denne tiden ledet han også det norske FN-initiativet mot spredning av håndvåpen til krigsherjede områder som Balkan, Afghanistan og Colombia.

2002 ble han generalsekretær i Norges Røde Kors, men året etter var han tilbake i FN – som visegeneralsekretær for humanitær bistand og nødhjelp. Her har hans analytiske evner til å se helhet og sammenhenger og å mobilisere massemedia kommet helt til sin rett. Det var Jan Egeland som i 2003 gjorde verden oppmerksom på grusomhetene og den etniske rensingen i Darfur i Sudan. I tiden etterpå holdt han trykket oppe både når det gjaldt denne situasjonen og problemene i Uganda og i Kongo. Sin største utfordring fikk Egeland etter tsunamien i Sørøst-Asia i årsskiftet 2004/2005, da han ledet verdensorganisasjonens største hjelpeoperasjon noensinne. Gjennom en kombinasjon av sivil og militær bistand nådde man raskt frem til ofrene med mat og nødhjelputstyr.

Egeland har møtt kritikk fra enkelte statsledere og politikere når han sier klart ifra, men han er mer opptatt av å redusere ubalansen mellom rike og fattige, av å slåss for de ganske små, de underernærte, syke og skadede. Hans budskap er klart: “Det er moralsk uakseptabelt at vi ikke legger flere penger på bordet for å finansiere de humanitære programmene som redder så mange liv. Den økningen vi ber om til FNs humanitære krisefond er mindre enn halvparten av prisen på en eneste atomubåt.”

Jan Egeland har mottatt en rekke priser og utmerkelser, bl.a. Peer Gynt-prisen (2005). 2006 kåret Time Magazine ham til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer, bl.a. med begrunnelsen: “Du vil sikkert høre stemmen hans når vår samvittighet trenger en oppstrammer”.

Ved slutten av 2006 avsluttet Egeland sitt FN-virke i forbindelse med at organisasjonen fikk ny generalsekretær. Han sa da at han hadde kontakt med flere internasjonale organisasjoner om mulig fremtidig arbeid, “men forutsetningen er at jeg blir i Norge”. I første omgang ville han skrive en bok

    Et utvalg

  • Humanitarian initiative against political “disappearances”, Genève 1982
  • Impotent superpower – potent small state. Potentials and limitations of human rights objectives in the foreign policies of the United States and Norway, mag.avh., PRIO-rapport nr. 13/85, 1985 (ny utg. Oslo/Oxford 1988)
  • Menneskerettighetene i Norges samarbeidsland 1986 (red. sm.m. T. Skålnes), 1986 (eng. utg. Human rights in developing countries, s.å.)
  • Third World Organisational Development. A Comparison of NGO Strategies (red. sm.m. T. Kerbs), Genève 1987
  • The Oslo Accord: Multiparty Facilitation through the Norwegian Channel, i C. A. Crocker, F. O. Hampson og P. Aall (red.): Herding cats. Multiparty mediation in a complex world, Washington, D.C. 1999
  • Det nytter - Rapport fra frontlinjene, Oslo 2007
  • Intervjue med Jan Egeland 2004
  • div. artikler i Stavanger Aftenblad
  • biografi i Wikipedia 2006 (http://en.wikipedia.org/wiki/Jan_Egeland)