Maler. Foreldre: Skogfullmektig Osvald Weidemann (1902–65) og husholderske Therese Margrethe Opdahl (1905–90). Gift 1) 1947 med Mette Marie Hamilton Hagen, ekteskapet oppløst 1950; 2) 6.3.1954 i Oslo med journalist Anne Marie Frøisland (1921–2010), datter av redaktør Frøis Frøisland (1883–1930) og Helene Fagstad (1885–1945). Navneendring til Weidemann 1940/41.

Maleren Jakob Weidemann var en sentral og toneangivende kunstner og kulturpersonlighet i Norge gjennom hele 50 år. Hans kunst gjenspeiler som et prisme de forskjellige kunstretninger som dominerte her i landet i etterkrigstiden. Som mange andre av sin generasjon arbeidet han seg etter hvert over i et nonfigurativt formspråk i sin søken etter en fornyelse av maleriet, for så til sist å ende opp med selveste blomsterengen som sitt motiv.

Weidemann ble født utenfor ekteskap og tilbrakte de første barneårene hos morens foreldre i Steinkjer. Moren giftet seg 1930 med livsforsikringsinspektør og senere kunsthandler Einar Johansen (1907–82), og Weidemann flyttet 1934 til familien i Oslo og 1939 til Bergen, hvor han startet sin kunstneriske karriere og utdannelse. Som 16-åring kom han inn på Bergens kunsthåndverksskole under Eyvind Lundbo, og etter et år der gikk han et år på Ole B. Eides private malerskole. Derfra søkte han seg inn på Statens kunstakademi i Oslo. Han bestod opptaksprøven og begynte på akademiet høsten 1941, men på grunn av krigen ble det et kort opphold. Allerede neste vår var han tilbake i Bergen, og samme høst, 19 år gammel, holdt han sin første separatutstilling hos Paus Knudsen Kunsthandel. Det ble en gedigen suksess og hans første store gjennombrudd som maler. Motivkretsen var tradisjonell, med portretter, landskap og interiører, men Weidemann viste allerede her et koloristisk talent som skulle bli bærebjelken i hele hans kunstnerskap.

Sommeren 1943 flyttet Weidemann til slektninger i Steinkjer, og våren 1944 måtte han flykte over grensen til Sverige. Som vernepliktig ble han der innrullert i de norske styrkene, der han ved en sprengningsulykke under en øvelse mistet synet på det ene øyet. Han ble dimittert og drog til Stockholm, hvor han ble opptatt ved Konsthögskolan og kunne fortsette sitt arbeid som kunstner. Han gikk i lære hos Sven Erixson og kom i kontakt med byens unge kunstmiljø så vel som med internasjonale strømninger, især Picasso og hans kunst, som skulle få en avgjørende betydning for Weidemanns videre utvikling som maler. Det var også i Stockholm han møtte forretningsmannen og kunstsamleren Rolf E. Stenersen, som i sin rolle som mesén og venn gjorde det mulig for Weidemann å vie sitt liv til kunsten.

På initiativ fra Stenersen holdt Weidemann sin første separatutstilling i Oslo i Blomqvist Kunsthandel 1946; dette ble hans definitive gjennombrudd og plasserte ham som en av de mest lovende av etterkrigsdebutantene. Publikum lot seg fascinere av hans koloritt og ble revet med av hans impulsivitet og dristighet. Motivmessig spente bildene vidt – fra figurative stemninger og ekspressive malerier til mer abstrakte oppstillinger. Han hadde en stor produksjon og holdt omtrent årlige utstillinger utover i 1940- og 1950-årene. Kunstneren syntes å ha uante kilder å øse av og formelig boltret seg i tidens mange formspråk.

Mot slutten av 1950-årene nådde Weidemann frem til en klarhet i sin kunstneriske søken med sine såkalte “skogbunnbilder”. Formspråket han tok i bruk, var i og for seg ikke nytt, verken i hans egen produksjon eller om man trekker trådene ut over landets grenser. Det nye i disse bildene lå først og fremst i materialbruken, som gav mange av arbeidene et taktilt, nærmest relieffaktig preg. Samtidig forlot Weidemann nå en gang for alle det rent konkret-abstrakte maleri og manifesterte seg som en maler hvis formspråk var abstrakt, men hvor tilknytningen til naturen var grunnleggende.

“Håndskriften” hadde han funnet, men fra skogbunnen løftet kunstneren snart blikket opp mot trærne og blomstene. Skogbunnbildenes stofflighet vek for fargen som formidler av uttrykket, og den geometriske abstraksjonen ble etterfulgt av et ekspressivt, lyrisk-abstrakt maleri. Utover i 1960-årene ble paletten stadig lysere og klarere, med vårunderet, naturens gjenfødelse etter vinterdvalen og blomstenes drift mot lyset som tema. Kunstneren nærmet seg i sine bilder etter hvert et spontanistisk, ekspressivt formspråk som kom til å danne en rød tråd gjennom hele hans videre produksjon.

Etter at Weidemann 1968 slo seg ned på Ringsveen på Lillehammer, forble hans motivkrets den samme, nemlig blomsterengen, og man ser ikke lenger så store variasjoner i hans formspråk. Det er snarere snakk om en utvikling preget av fordypelse og repetisjon. I spennet mellom det váre, sarte og det eksplosivt dramatiske gjorde kunstneren i arbeid etter arbeid bruk av alle regnbuens farger i store, kraftige penselstrøk, mens oljen i andre arbeider ble nitid og minutiøst penslet ut og koloritten så vár at den tonet ut i lyset for nesten å forsvinne i det hvite. Felles for svært mange av arbeidene var en sentrering av figurasjonen. For å beskrive disse bildene har man ofte grepet til musikken. Fra en enkelt strofe til lyriske stykker og hele satser fremstår hans verk nærmest som symfonier i farger.

Ved sin bortgang 2001 fremstod Jakob Weidemann som en folkekjær kunstner en hel nasjon følte de hadde et forhold til. Han opplevde å bli invitert som festspillutstiller ved Festspillene i Bergen to ganger (1965 og 1973), representerte Norge på Venezia-biennalen 1966, og gjennom 25 år stilte han jevnlig ut i Paris og deltok på en rekke internasjonale mønstringer i tillegg til sine mange utstillinger rundt om i Norge. Weidemann etterlot seg en stor produksjon og er representert i de største offentlige kunstsamlinger i Norge samt i Moderna Museet i Stockholm, Musée d'Art Moderne de la Ville de Paris og Vatikanmuseet. Han utførte også mange monumentale utsmykninger, bl.a. i Norsk Hydros administrasjonsbygg (Oslo), Steinkjer kirke, Maihaugsalen på Lillehammer og i Alfaset kapell og Radiumhospitalet (begge Oslo).

Jakob Weidemann ble tildelt Anders Jahres kulturpris 1994. 1999 opprettet Anne og Jakob Weidemann Ringsveen-stiftelsen, hvorigjennom deres bo skal tilfalle unge kunstnere i form av årlige stipend.

    Malerier (et utvalg)

  • Atelierinteriør, 1945, Stenersenmuseet, Oslo
  • Flagging, 1946, sst.
  • Storfuglen letter, 1959, Henie-Onstad Kunstsenter, Bærum
  • Rødt løv, 1960, sst.
  • Tornekronen, 1965, sst.
  • Veien til Jerusalem, 1965 sst.
  • Tåke i Getsemane, 1965, sst.
  • Inntrykk fra naturen, 1981–82, Nasjonalmuseet for kunst, Oslo
  • Midtsommer, 1990, Ringebusamlingen

    Offentlige utsmykninger (et utvalg)

  • Mesna kartongfabrikk, Lillehammer, 1950
  • spisesalen, Grues renseri, Oslo, 1957
  • baugutsmykninger M/S Botticelli og M/S Borgny, 1958
  • Alf. R. Bjerckes fabrikker, Oslo, 1960
  • Norsk Hydros administrasjonsbygg, Oslo, 1960
  • altervegg og glassmalerier i Steinkjer kirke, 1965
  • Store Maihaugsal, De Sandvigske Samlinger, Lillehammer, 1967
  • Alfaset kapell, Oslo, 1972
  • M/S Royal Viking Sea, 1973
  • Radiumhospitalet, Oslo, 1993

    Bokillustrasjoner

  • Kjærlighetens evangelium. Johannes-evangeliet og Johannes' første brev, 1968
  • Jeg velger meg Bjørnson, 1971
  • Juleevangeliet, 1991
  • J. V. Johannessen: Kunsten å leve, 1993
  • J. C. Hauge: Livsbilder, 1995
  • Markus' evangelium, 1996
  • R. E. Stenersen i Jakob Weidemann, utstillingskatalog Blomqvist kunsthandel, 1946, og i utstillingskatalog Bergens kunstforening, 1965
  • O. H. Moe i utstillingskatalog Bergens kunstforening, 1965, og i utstillingskatalog Henie-Onstad Kunstsenter, 1975
  • O. Rønning Johannesen: Jakob Weidemann, 1971
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • K. Hellandsjø: Jakob Weidemann og det abstrakte maleris gjennombrudd i Norge 1945–1965, 1978
  • E. Egeland: Jakob Weidemann. Penselstrøk i en generasjons bilde, 1978
  • d.s.: Jakob Weidemann. Portrett av en norsk modernist, 1986 (2. utg. 1988)
  • K. Hellandsjø: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • P. B. Boym i utstillingskatalog Lillehammer kunstmuseum, 1994
  • H. Koefoed: Portrett i ord. Jakob Weidemann, 1998
  • K. Hellandsjø i utstillingskatalog Kistefos-museet, 2001
  • d.s.: Jakob Weidemann. Storfuglen i norsk kunst, 2003

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett (akvarell), 1943; gjengitt i Egeland 1978 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 29
  • Selvportrett (tegning), 1944; gjengitt sst., s. 17
  • Byste (bronse) av Arnold Haukeland, 1957; Henie-Onstad Kunstsenter, Bærum
  • Byste (bronse) av Nils Aas, 2002; Nasjonalmuseet for kunst, Oslo og Steinkjer kommune

    Fotografiske portretter

  • Portrettserie av Tom Sandberg, 1993