Prest og politiker. Foreldre: Sogneprest Harald Ulrik Sverdrup (1813–91; se NBL1, bd. 15) og Caroline Metella Suur (1816–1903). Gift 4.8.1871 med sin kusine Marie Bernhardine Suur (28.12.1845–7.4.1916), datter av kjøpmann Bernhard Jacob Severin Suur (f. 1815) og Cathrine Marie Paschen (f. 1814). Sønnesønn av Jacob Liv Borch Sverdrup (1775–1851); grandnevø (brorsønns sønn) av Georg Sverdrup (1770–1850); brorsønn av Johan Sverdrup (1816–92); bror av Georg Sverdrup (1848–1907) og Edvard Sverdrup (1861–1923); fetter av Jakob Rosted Suur Walnum (1851–1925); tremenning av Harald Ulrik Sverdrup (1846–1916; se NBL1, bd. 15); far til Jakob Sverdrup (1881–1938; se NBL1, bd. 15) og Georg Johan Sverdrup (1885–1951; se sst.); farfar til Erling Sverdrup (1917–94); farbror til Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957), Mimi Sverdrup Lunden (1894–1955) og Leif Sverdrup (1898–1976); svigerfar til Iacob D. Sømme (1898–1944).

Jakob Sverdrup var en av de mest fremtredende rikspolitikere de siste tiår av 1800-tallet. Han var også folkehøyskolemann og prest. 1898 ble han biskop i Bjørgvin, men fikk aldri overtatt embetet. Som statsråd og stortingsrepresentant representerte han vestlandspietistene i Venstre, senere Moderate Venstre.

Jakob Sverdrup vokste opp i Balestrand. Faren, som var sogneprest der, var åpen for den pietistiske legmannsbevegelsen, og sønnen overtok denne holdningen. Han fikk undervisning i hjemmet, fra 1862 gikk han på Nissens skole i Christiania, og 1864 tok han examen artium. Året etter begynte han på det teologiske studium.

Gisle Johnson dominerte det teologiske fakultet. Likevel fattet Jakob Sverdrup interesse for den grundtvigske høyskolen. 1869 besøkte han Danmark. Etter en kort periode som lærer ved Nissens Latinskole ble han 1871 leder for den nye folkehøyskolen i Sogndal, som han selv hadde grunnlagt. Grundtvigske ideer ble tilpasset norsk kirke- og kulturvirkelighet. 1878 ble han sogneprest i Leikanger, og fra 1890 var han sogneprest ved Korskirken i Bergen.

Som lavkirkelig og ortodoks pietist gikk Sverdrup inn i indremisjonsarbeidet på Vestlandet. Han ble en forkjemper for den frie legmannspreken og for bedre organisering av indremisjonen. Etter hvert ble han en ledende skikkelse innen den kirkelige reformbevegelsen. Målet var en demokratisk organisering av statskirken, med menighetsråd og menighetsmøter og om mulig et kirkemøte. Menighetene burde få innflytelse over prestevalget. Dette utfordret både de kirkelig konservative og de kulturliberale. De siste så undertrykkende “kirketukt” i reformbevegelsens stemmerettsregler for kirkelige valg. Fremgang i reformarbeidet ble hindret av de øverste statsmyndigheter. Og selv ble reformbevegelsen splittet. Jakob Sverdrup ble en av lederne for grupperingen “bergenske reformvenner” og hovedredaktør for dens blad Ny Luthersk Kirketidende, utgitt 1877–81.

I flere perioder representerte han Nordre Bergenhus amt på Stortinget, hvor han hele tiden var medlem av kirkekomiteen. Etter Venstres maktovertakelse 1884 hadde han flere statsrådsposter og var bl.a. kirkestatsråd i sin onkel Johan Sverdrups regjering 1885–86 og 1888–89 og i Francis Hagerups regjering 1895–98. 1892–97 tilhørte han Moderate Venstre.

Om Sverdrup ikke vant frem med sine reformideer, fikk han i sin statsrådstid innført ny alterbok 1889. Hans største sak var likevel de nye allmueskolelovene samme år. “Menighetssskolen” ble avløst av den konfesjonelle “folkeskolen”. 1897 fikk han vedtatt en mer moderne lønningslov for presteskapet.

Sverdrups kirkepolitikk var en konsekvens av hans lavkirkelige, lutherske syn: De troende har del i et “alminnelig prestedømme” og dermed fullmakt til bruk av nådemidlene. Det betinger større frihet for den lokale menighet i forhold til overordnede statlige og statskirkelige myndigheter. Politisk og kirkelig demokrati var to sider av samme sak. 1878 ønsket han å få opphevet embetsmenns konfesjonsplikt.

Å demme opp for radikale strømninger i kulturlivet var viktig for Sverdrup. 1882 stemte han mot stipendium til Arne Garborg. Noen år senere anbefalte han at Hans Jægers Fra Kristiania-Bohêmen og Christian Krohgs Albertine skulle beslaglegges. Han var negativ til Alexander Kiellands diktergasje og bidrog til regjeringens unnvikende holdning. Disse sakene og hans arbeid for kirkereformer var med på å fremkalle splittelsen i Venstre mellom vestlandspietistene og de radikale. Ministeriet Johan Sverdrup gikk av 1889.

Jakob Sverdrup forfulgte standhaftig sine kirkepolitiske mål. Men i andre deler av politikken var han en kompromissets og moderasjonens mann. Under forfatningskampen før 1884 søkte han å unngå den dramatiske konfrontasjon mellom statsmaktene, men han sluttet seg til sist til onkelens linje. I unionsstriden var hans program nasjonal likestilling innen unionens rammer. Som prest var han godt likt, trass de politiske konflikter i tiden.

Jakob Sverdrup ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1885 og til kommandør av 1. klasse 1893.

    Et utvalg

  • Om Menighedsraad, Kirkelige traktater nr. 5, Bergen 1870
  • Ministeransvarligheden og Rigsretten, Stavanger 1883
  • Religionsundervisningen i Folkeskolen. Indledningsforedrag ved Stiftsmødet i Bergen den 25de Oktober 1892, Stavanger 1892
  • Skal den Lutherske Kirke oppgive sig selv? Et Svar til Sogneprest Dr. Krogh-Tonning, 1896
  • Forklaring over Luthers lille katekisme, 1897
  • Se også verkliste i NFL, bd. 5, 1901, s. 559–562
  • Tale af Jakob Rosted Sverdrup under Rigsretsdebatten i Odelsthinget den 7de April 1883, 1883
  • NFL, bd. 5, 1901
  • Stud. 1864, 1914
  • S. H. Finne-Grønn: Slegten Sverdrup, 1923
  • O. Stranna: Jakob Sverdrup. Et minneskrift, Bergen 1940
  • J. Elgvin: Jakob Sverdrup i norsk politikk. Riksrettsstrid og religionskamp, h.oppg. UiO, 1948
  • P. Fuglum: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • Ø. K. Holtedahl: Kirke og demokrati. Jakob Sverdrup og Johan Christian Heuch – kirkesyn og samfunnssyn, spesialavh. MF, 1999
  • Portrett av ukjent fotograf, 1870-årene; Sogndal folkehøgskole, Sogndal
  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; Utdannings- og forskningsdepartementet, Oslo