Embetsmann og politiker. Foreldre: Kjøpmann Søren Brønlund Schøning (1816–61) og Sophie Amalie Normann (1826–1912). Gift 22.8.1881 i Kristiania med Caroline (“Calla”) Jacobine Motzfeldt Müller (8.10.1857–11.12.1949), datter av rektor Carl Arnoldus Müller (1818–93; se NBL1, bd. 9) og Arnoldine von Westen Sylow Kjeldsberg (1824–98). Halvbror av Adam Egede-Nissen (1868–1953); svoger til Hjalmar Borgstrøm (1864–1925).

Jakob Schøning gjorde en stor innsats med å modernisere og utvikle postvesenet og statsadministrasjonen, men er bedre husket av ettertiden for sin korte virksomhet som statsråd 1903–05, da han målbevisst arbeidet for at konsulatforhandlingene med Sverige måtte munne ut i den svensk-norske unionens oppløsning.

Schøning kom ikke til å overta slektens handelshus på Grøtøy, for etter farens tidlige død giftet moren seg på nytt og tok sønnen med seg til Tromsø. 1874 ble han dimittert til examen artium fra Trondheim katedralskole, og 1879 ble han cand.jur. ved universitetet i Kristiania.

Etter et par år som advokatfullmektig ble Schøning 1882 ansatt i Marine- og Postdepartementet, hvor han allerede 1885 ble byråsjef. Han irriterte seg over sentraladministrasjonens tungvinte byråkrati og gikk straks i gang med å forenkle det. 1889 søkte og fikk han embetet som postmester i Bergen. Her la han for dagen stor iver når det gjaldt å skaffe byen stadig bedre postforbindelser. På nasjonalt plan virket han bl.a. for å bedre postfunksjonærenes arbeidsforhold og for å få opprettet en postbank. Han beskjeftiget seg også med en lang rekke ideelle spørsmål, bl.a. var han blant stifterne av Norsk Kvinnesaksforening 1884 og Norsk Kremasjonsforening 1889. Han var opptatt av sosialpolitikk og arbeidet som kommunalpolitiker i Bergen bl.a. for å bedre fattigomsorgen.

Politisk var Schøning radikal venstremann og glødende nasjonalist. 1895 lot han seg velge til Bergens formannskap på både Venstres og de lokale arbeiderforeningenes program. Litt motvillig ble han dessuten valgt som varamann ved stortingsvalget 1894. Han kom til å møte på tinget i korte perioder 1895, 1896 og 1897 og fikk da anledning til å slå et slag både for bedre kommunikasjoner og for alminnelig stemmerett. Han var til stede da den politiske krisen våren 1895 kulminerte, og stemte – sammen med stortingsflertallet, men i motsetning til de andre bergensrepresentantene – for at Norge måtte innlede reelle forhandlinger med Sverige om konsulatvesen og utenriksstyre. Den innbitte unionsmotstanderen Schøning gjorde dette i tro på at disse forhandlingene, som han mente man var tvunget til fordi Norge ennå ikke militært kunne stå seg mot Sverige, ville mislykkes og i neste omgang føre til oppløsning av unionen.

Schøning regnet selv stemmegivningen i 1895 som et politisk selvmord, men den førte til at han 1903 kunne overtales til å gå inn i Francis Hagerups 2. regjering, dannet på et program om løsning av konsulatsaken ved forhandling. Som handelsminister fikk han en rekke kinkige saker å stri med, bl.a. hvalfredningssaken, som han kalte “ekkel”, og hvor frykt for russisk innflytelse i Nord-Norge fikk ham til å gå inn for fredning til tross for at han mente kravet var vitenskapelig ubegrunnet. Han ble også utsatt for bitre angrep fra avholdsbevegelsen på grunn av nye bestemmelser om import og omsetning av vin og brennevin.

Som statsråd i Stockholm fra september 1904 arbeidet han målbevisst for å sikre at konsulatforhandlingene – som endelig brøt sammen i februar 1905 – på en eller annen måte resulterte i unionsoppløsning. Sammen med sin fortrolige venn Christian Michelsen trådte han ut av regjeringen 28. februar 1905, fordi han mente Hagerups unionspolitikk var for forsiktig, og fremkalte dermed en regjeringskrise. Han ble overraskende ikke statsråd i Michelsens regjering og markerte seg på ettersommeren og høsten 1905 som en av de mest markante motstanderne av det han mente var blitt Michelsens ettergivelsespolitikk. Han gikk sterkt imot at Norge skulle oppgi “grensefestningene” og agiterte for en republikansk statsform.

Politiske kolleger oppfattet Schøning som idealistisk og rettlinjet, men også stri og tidvis ubehersket. Som postmester var han en avholdt sjef. Hans dagbøker fra tiden som politiker er en verdifull historisk kilde.

1901–26 var Schøning postmester i Kristiania og fortsatte arbeidet med å videreutvikle postetaten slik at den kunne imøtekomme stadig økte krav. Han var en drivende kraft i det seige arbeidet med å få et nytt hovedposthus i hovedstaden. Det ble innviet 1924, samme år som han ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han mottok også storkorset av den spanske Isabella den katolskes orden.

  • Slægten Schøning, Bergen 1899
  • Norske posttjenestemænd 1814–1902 (sm.m. R. Berg), 1903
  • Nordlands-slegten Schøning i 360 aar, 1928
  • Dagbøker fra Stortinget 1895–97 og fra Regjeringen 1903–05, 1950
  • Stud. 1874, 1899, 1924
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • S. Steen: Kristiania postvesen 1647–1921, 1923
  • HEH 1930
  • O. Gjerløw: Norges politiske historie. Høires innsats fra 1814 til i dag, bd. 2–3, 1935–36
  • Delphin Amundsen, 1947
  • Jakob Schønings dagbøker med forord av J. S. Worm-Müller, 1950 (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • F. Hagerup: Dagbok ført i 1905, utg. av H. Falck Myckland, 1951
  • J. S. Worm-Müller: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • H. Bothner: Dagbøker fra 1905, red. av H. Hals, Trondheim 1987
  • Kolossalbyste (bronse) av Gustav Vigeland, 1923; oppstilt 1926 i Hovedpostkontoret, Oslo (planlagt flyttet til Postmuseet, Lillehammer)