Snekker og treskjærer. Foreldre: Husmann Rasmus Hansson (ca. 1721–1757) og Brit Larsdatter (ca. 1728–1798). Gift med Imbjør (Ingeborg) Jonsdatter (f. ca. 1778).

Jakob Sæterdalen virket som treskjærer og skapsnekker i Gudbrandsdalen i siste del av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Han videreførte tradisjonen fra Jakup Klukstad og Skjåk-Ola, og ved siden av den sistnevnte er han den bygdekunstneren som har betydd mest for utviklingen av treskurden i Gudbrandsdalen.

Sæterdalen vokste opp på rydningsplassen av samme navn i Lom. Han fikk tidlig utviklet sine evner som håndverker. Som 21-åring er han nevnt i en samtidig reisedagbok, der han blir omtalt under garden Staurust i Lom og kalles en “haabefuld Billedhugger og Smed”. Ved folketellingen 1801 er han oppført som innerst og snekker hos sin bror Hans Rasmussen på husmannsplassen Klonesbakken i Vågå. Senere bodde han i en stue kalt Snikkarstugu i Vågåmo.

Sæterdalens virke som smed er ikke kjent, men som snekker og treskjærer er det bevart mange arbeider etter ham. Det er ikke kjent om han har gått i lære hos noen treskjærer, men han må ha lært mye av treskurden til Jakup Klukstad. Men mens Klukstad er mest kjent for sine kirkelige arbeider, er Sæterdalen kjent for sine stueinnredninger. Han skal ha arbeidet sammen med sin bror Hans, som også var snekker. Når et hus var ferdig tømret, overtok de arbeidet med innredningen. De laget svalgang, trapper, himling, dører og vinduer i tillegg til inventar som benker, bord, bostkast og skap. Sæterdalen ble en ettertraktet snekker og treskjærer, og han innredet hus på mange av de største gårdene i Lom, Vågå og Heidal. Arbeidene hans er preget av gode proporsjoner og gir et godt helhetsinntrykk.

Få av Sæterdalens arbeider er datert, men det synes som om han raskt ble en moden treskjærer som arbeidet i samme stil hele sin levetid. Som snekker har han utviklet seg, noe som blant annet er synlig i måten å lage fyllinger på skapdører. De eldste skapene har falske fyllinger ved at alt er skåret ut av en labankdør. Senere gikk han over til å lage falske fyllinger ved å skjære ut av labankdøren i treets lengderetning og feste falske ramtre øverst og nederst med trenagler. I et fåtall tilfeller har han også laget ekte fyllinger.

Sæterdalens treskurd er ren akantusskurd, i sjeldne tilfeller oppblandet med rocailleformer og blomster. Framskapene hans har moderat bruk av treskurd. Bare skapkronen og skyvedørene i midtpartiet har akantusdekor. Skjegget under overskapet er dekorert med karakteristiske kløverbladformer. Skapfyllingene er kun markert med profilerte kanter og gir rom for dekor i andre teknikker. Sæterdalen samarbeidet mye med maleren Per Veggum, som malte figurscener etter trykte forlegg, gjerne med bibelske motiver.

Sæterdalen laget også helt nye skapformer ved siden av de store tradisjonelle framskapene. En mindre type med større dører og en skuff ble laget til et par av de største gårdene i Lom og Vågå. Han laget også mindre gjenstander som grøtambarer, mangletre, høvre og bogtre, alt med velformede akantusranker. Han laget stoler på et par av de større gårdene, en egen versjon av regencestilens stoler, der det kun var et akantusblad på stolbena og en rocailleform på stolryggen.

Jakob Sæterdalens eneste kirkelige arbeid er prekestolen og korbuen i Lom stavkirke. En 1600-talls prekestol ble ombygd og dekorert med jevne, kraftige forgylte akantusdekorasjoner. Korbuen utgjøres av to eldre søyler, hvorfra det vokser opp kraftige akantusranker som samles i kraftige palmettformer i midten og bindes sammen med riflede bånd. Korbuen er signert “Udarbeidet og givet af Jacob Sæterdalen 1793”.

  • Prekestol og korbue, Lom stavkirke, Lom
  • framskap fra Sunde, Vågå (nå i De Sandvigske Samlinger, Maihaugen)
  • Mønespir fra Svare, Vågå, sst.
  • vindusomramming fra Kvarberg, Vågå, sst.
  • seletøy og stoler fra Vågå, sst.
  • grøtambar fra Kleppe, Vågå, sst.
  • framskap fra Kleppe, Vågå, Vågå bygdamuseum
  • framskap, NF
  • framskap, veggskap, vindskier og mønespir, Gardsøy, Vågå
  • I. Kleiven: I gamle daagaa, 1908
  • d.s.: Lom og Skjaak, 1915
  • N. C. Lassen: Dagbog over en Reise igiennem Guldbrandsdalen, Lillehammer 1933
  • R. Hauglid: Akantus, 1950
  • T. Buggeland: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • A. Engen: Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen, Lillehammer 1998
  • d.s.: Skap i Gudbrandsdalen, 2000