Treskjærer. Foreldre: Faren skal ha vært Bersvein båtbygger; morens navn er ikke kjent. Gift 1734 med Anne Knutsdatter (1700–92 (begr. 17.5.)).

Jakob Bersveinson Klukstad er et av de mest fremtredende navn i norsk folkekunst. Han var en dyktig treskjærer og rosemaler som førte akantusmotivet fra bykunsten over i Gudbrandsdalens bygdekunst.

Lite er kjent om Klukstads tidlige liv, men han skal være født i Lom omkring 1705. Fra 1746 er han og kona Anne Knutsdatter fra Lom nevnt som kommunikanter (nattverdsgjester) i Lesja, og 1747 fikk Klukstad bygselsseddel på husmannsplassen Nordistugu Klukstad under prestegården i Lesja. Det ble skiftet etter Klukstad i januar 1774, og han ble gravlagt ved Lesja kirke.

Klukstad skal ha vært selvlært som treskjærer og tilhørte første generasjon treskjærere i Gudbrandsdalens akantustradisjon. Akantusornamentet kom til Gudbrandsdalen gjennom kirkekunsten. Klukstad fanget med stor dyktighet opp de nye motivene og utviklet dem med forståelse for motivets egenart. Han har en stor del av æren for at akantusornamentet ble treskjærernes varemerke i Nord-Gudbrandsdalens bygdekunst. Han må ha lært mye av å studere Lars Pinneruds prekestol i Dovre kirke og Lars Borgs arbeider i kirkene i Kvam og Sør-Fron. Klukstad utviklet sin personlige stil, der den lange, sammenhengende ranken er det bærende element i det som lokalt ble kalt krillskurd.

Klukstad var særlig kjent for sine utskårne spissleder. På Maihaugen finnes en slede som trolig er laget av ham. Den er en harmonisk oppbygd slede, der treskurd, rosemaling og smijernsarbeider er av samme ypperlige kvalitet. Ettersom Klukstad ved siden av å være treskjærer også var en dyktig rosemaler, er det sannsynlig at det er han som har malt sleden. Akantusornamentet er malt i en teknisk dyktig gjennomført stil, der den ensfargede akantusranken fremstår i en nærmest plastisk form. Blant Klukstads verdslige arbeider var også flere skap.

På 1700-tallet ble det bygd en rekke kirker i Gudbrandsdalen, og Klukstad fikk flere større oppdrag. Det første var trolig prekestolen til Lesja kirke (1742–45), der han også stod for altertavle og øvrig interiør. Som Lars Borg gjorde det i sine barokke prekestoler, blandet Klukstad akantusornamentet med blomsterornamentikk. Bladverket kan virke noe stivt. 1751 laget han prekestol og altertavle til Skjåk kirke, der altertavlen er en akantusramme omkring to malerier. Her innførte han den lange sammenhengende ranken. Et nytt trinn i utviklingen representerte prekestolen og altertavlen i Heidal kirke (1753–54), som ble ødelagt av brann 1933. Prekestolen fikk tidens runde form med akantus i stor målestokk. Hans siste kjente arbeid er en liten altertavle til Kors kirke i Romsdalen fra 1769.

Klukstads store mesterverk er imidlertid altertavlen til Lesja kirke; den var trolig ferdig 1766. Tidligere har den vært datert til 1740-årene, men årstallet 1766 – da Klukstad fikk betaling – stemmer bedre med Klukstads kunsteriske utvikling. Altertavlen består av en serie billedscener med skårne figurer omgitt av et rammeverk av forgylte akantusranker med svært høyt relieff. Her var han nyskapende i norsk sammenheng ved at akantusdekoren ikke bare flankerer billedfeltene, men omrammer dem fullstendig. Dette kan skyldes inspirasjon fra mindre, importerte arbeider som speilrammer, eller han kan selv ha vært ute og sett andre arbeider. Det er fristende å sammenligne hans treskurd på Lesja med skurden på orgelgalleriet i Vår Frelsers kirke i København, men vi kjenner ikke til at han noen gang var utenlands. Klukstad var også mester for det øvrige interiøret i Lesja kirke, der benkevanger og galleribrystninger sannsynligvis ble malt etter at kirken stod ferdig. Disse er holdt i blå nyanser i en form av krillmaling – en sammenblanding av marmorering og akantusornamenter.

Klukstad fikk stor betydning for senere treskjærere i Gudbrandsdalen. Sylfest Skrinde arbeidet sammen med Klukstad, og ikke minst Eistein Kjørrn og Skjåk-Ola er klare tradisjonsbærere etter ham.

På Lesja kirkegård står en kleberstein som har vært regnet for å være gravminne over Jakob Klukstads grav. Den må imidlertid være laget på midten av 1800-tallet og er enten et sekundært gravminne eller en minnestein. 2000 ble en ny minnestein med et portrett i gjennomskåret bronseplate, laget av Ola Enstad, avduket ved Lesja kirke.

  • Prekestol, 1742–45, Lesja kirke
  • altertavle og prekestol, 1751, Skjåk kirke
  • altertavle og prekestol, 1753–54, Heidal kirke (ødelagt av brann 1933)
  • altertavle, 1766, Lesja kirke
  • altertavle, 1769, Kors kirke, Romsdal
  • spisslede fra Graffer i Lom, Maihaugen
  • I. Kleiven: Lom og Skjaak,1915
  • d.s.: Lesja og Dovre,1923
  • A. Bugge: biografi i NBL1,bd. 7, 1936
  • P. Berg: “Jakob Bersveinson Klukkstad”, i Årbok for Dølaringen,Lillehammer 1938
  • R. Hauglid: Akantus,bd. 2: Mestrene i norsk treskurd,1950
  • E. M. Magerøy: biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • J. Kolden: “Kven var Jakop Bersveinson Klukstad. To teoriar – og ein til?”, i Heim og bygd. Lite gåmalt frå Lom,1992
  • A. Kjelland: Bygdebok for Lesja,bd. 3: Gards- og slektshistorie for søre del av Lesja hovudsokn,Lesja 1996
  • A. Engen: Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen,Lillehammer 1998
  • d.s.: “Jakob Bersveinson Klukstad og innreiinga i Lesjakyrkja”, i O. Lia (red.): Lesja Kyrkje 1750–2000,Lesja 1999

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett (antatt), u.å.; på galleribrystning i Lesja kirke
  • Portrett (gjennomskåret bronseplate) av Ola Enstad, 2000; på minnestein ved Lesja kirke