Geistlig og politiker. Foreldre: Kjøpmann Gerhard von der Lippe (1776–1830) og Antonette Ulriche Dietrichson (1770–1801). Gift 5.7.1820 med Ingeborg Erichsen (22.4.1800–20.5.1880), datter av varemegler, borgeradjutant Hans Erichsen (1775–1837) og Catharina Brun (1781–1812; datter av Johan Nordal Brun, 1745–1816). Dattersønn av Frederik Dietrichson (1723–91; se NBL1, bd. 3); farfars far til Frits von der Lippe (1901–88) og Jens von der Lippe (1911–90); filleonkel (fars fetter) til Lorentz Dietrichson (1834–1917).

Jacob von der Lippe var biskop i Kristiansand i 34 år. Som begavet akademiker og effektiv administrator fikk han mange offentlige verv. Som kirkelig embetsmann ble han på midten av 1800-tallet stående som forsvareren av “den gamle orden” med vekt på geistlig myndighet.

Von der Lippe tilhørte en bergensk kjøpmanns- og embetsmannsslekt. Etter examen artium 1815 studerte han teologi ved universitetet i Christiania og ble cand.theol. 1819. Han fikk dispensasjon fra regelen om at man ikke kunne tiltre prestestilling før man var fylt 25 år, og tiltrådte samme år som residerende kapellan i Haus. 1821 ble han utnevnt til sogneprest i Skånevik og 1825 i Avaldsnes. 1829 ble han valgt til prost i Karmsund prosti. Fra 1831 var han stiftsprost i Kristiansand, og han var fungerende biskop i to perioder inntil han selv ble utnevnt til embetet 1841. 1875 trakk han seg tilbake under store hedersbevisninger.

Von der Lippes embetsorientering innebar at han engasjerte seg administrativt og politisk. I sine ulike prestestillinger arbeidet han for et bedre skolevesen. 1837–40 var han medlem av formannskapet i Kristiansand. Senere engasjerte han seg sterkt i ulike lokale politiske og sosiale tiltak: arbeidsanstalt, asyl, borgerskole, bibelselskap og Selskabet for Norges Vel.

Kanskje vel så viktig var hans rikspolitiske engasjement. Fra 1830 ble han regelmessig valgt som stortingsrepresentant, først for Stavanger amt, senere for Kristiansand by. Han møtte ved alle ordinære stortingssamlinger 1830–60 bortsett fra 1845, 1850 og 1857, da han frasa seg valg. Han var ved flere anledninger lagtingspresident og formann i kirkekomiteen. Det var i den egenskap han også befattet seg med kompliserte ideologiske og teologiske saker knyttet til forholdet mellom den etablerte kirkelige orden og de sterke legmannsbevegelsene. Her markerte von der Lippe seg som en sterk forsvarer av det kirkelige embetets forrang. 1839 var han mot forslaget om opphevelse av Konventikkelplakaten fra 1741. Legpredikantene var etter hans syn “Forvildede, der ei bør understøttes”. Senere modererte han sine synspunkter, men da plakaten ble opphevet 1842, ville han ha med en passus om at en prest skulle ha rett til å møte ved kristelige oppbyggelser i sin menighet.

Til von der Lippes embetsorienterte profil som geistlig og politiker hørte også at han støttet arbeidet for utbredelsen av bibler og argumenterte for avholdssaken som et viktig middel for opplysning og sedelighet. Han arbeidet også aktivt for oppdeling av store prestegjeld; slik kunne man hindre separatistisk virksomhet og styrke prestenes innflytelse over den kulturelle utvikling i lokalsamfunnene. 1846 fremmet han forslag om et mer effektivt reglement for visitas: Prosten skulle hvert annet år samle sine embetsbrødre til samtaler om “kirkens tarv”. Han ønsket også en endring av prestenes lønnssystem, og han mente at et kirkemøte kunne imøtekomme mange av tidens krav til grenseoppgang mellom kirken og staten.

Noe entydig ettermæle har Jacob von der Lippe ikke fått. I den legmannsvennlige kirkehistorien har han blitt stående som “embetsmannen”, i den politiske historien som den konservative prelaten. Mange er historiene om hans arrogante opptreden mot skolelærerne. Uten tvil var han teologisk og kirkelig konservativ og konfesjonell. Etter hans syn var kirkens og kristendommens fremtid basert på at det geistlige embete beholdt sin ledende stilling i forhold til politikk, samfunnsliv og kultur. Hans arrogante fremtreden og utålmodige administrasjon handlet i dette perspektiv om effektivitet: Samfunnet var i ferd med å forandre seg, og det stilte nye krav til det kirkelige forvaltningsapparat. En biskop måtte derfor påse at systemet fungerte, og at den nødvendige orden ble opprettholdt. Dette var et syn som den pietistiske kulturen stod fremmed overfor, og det er den som har bevart denne karakteristikken av von der Lippe: En bonde utbrøt etter å ha opplevd en visitas med biskopen, der denne dikterte hva som skulle stå i protokollen: “Det er den største diktator jeg har hørt!”

    Etterlatte papirer

  • En del brev til von der Lippe finnes i RA, Oslo (privatarkiv 39)
  • fire leilighetsdikt av von der Lippe fra 1840–1850-årene finnes i Håndskriftsamlingen, NBO (MS 1581 8°)
  • A. Faye: Christianssands Stifts Bispe- og Stiftshistorie, 1867
  • C. F. von der Lippe: Personalhistoriske Efterretninger om Familien von der Lippe, Bergen 1883
  • H. G. Heggtveit: Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede, bd. 2, 1912–20
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • A. Seierstad: Kyrkjelegt reformarbeid i Norig i det nittande hundreaaret, bd. 1, Bibliotheca Norvegiæ Sacræ II, Bergen 1923
  • A. Skrondal: Grundtvig og Noreg. Kyrkje og skule 1812–1872, Bibliotheca Norvegiæ Sacræ VII, Bergen 1929
  • L. Selmer: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • J. Nome: Demringstid i Norge. Fra misjonsinteresse til misjonsselskap, Stavanger 1942
  • S. Steen: Kristiansands historie i fredens århundre 1814–1914, 1948
  • K. Rygnestad: Dissentarspørsmålet i Noreg frå 1845 til 1891, 1955
  • E. Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bd. 1, 1979
  • K. Støylen: Vår kirke i sør. Christianssands stift – Agder bispedømme 1684–1984, Kristiansand 1984
  • Maleri av Christiane Schreiber; Kristiansand domkirke

    Fotografiske portretter

  • Portretter i visittkortformat av Olsen & Thomsen, Kristiania og av ukjent fotograf; Billedsamlingen, NBO