Pressemann. Foreldre: Gårdbruker Knud Larsen Vidnes (1819–98) og Laurine Knudsdatter (1832–1910). Gift 10.5.1929 med Sigrid Birkeland (20.10.1900–10.4.1989; hun gift 2) med Arne Ording, 1898–1967), datter av hotelleier, senere kjøpmann Sjur Birkeland (1873–1945) og Andrea Spikseth (1865–1958).

Jacob Vidnes var gjennom hele sin yrkesaktive karriere pressemann, først journalist og redaktør i arbeiderpressen og deretter sjef for Utenriksdepartementets pressekontor. Han var en av initiativtakerne ved dannelsen av den sosialistiske ungdomsbevegelsen og hadde flere verv for Arbeiderpartiet.

Vidnes var gårdbrukersønn fra Vanylven i Møre og Romsdal. Han kom tidlig med i et radikalt miljø og tok eksamen ved lærerskolen i Volda 1896. 1898 ble han redaksjonssekretær i Venstre-avisen Arbeideren i Kristiania og begynte året etter i Social-Demokraten, Arbeiderpartiets hovedorgan. Der var han journalist og redaksjonssekretær før han 1912 ble redaktør. Både som journalist og redaktør bidrog han i vesentlig grad til å profesjonalisere avisen og å gjøre den til en nyhetsavis.

Det er usikkert om Vidnes hadde organisatorisk tilknytning til Venstre før han ble medlem av Arbeiderpartiet. Han skal imidlertid ha vært med i den frilynte ungdomsbevegelsen i hjembygda og i Volda. Bakgrunnen derfra bidrog ganske sikkert til at han ble en av dem som 1900 tok initiativet til å få stiftet en sosialistisk ungdomsbevegelse. Initiativtakerne var alle medarbeidere i Social-Demokraten, og det fortelles at det ble trukket lodd om hvem som skulle innlede på stiftelsesmøtet for Kristiania socialdemokratiske Ungdomslag. Vidnes vant, og han ble også lagets formann.

Vidnes var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 1912–18. Han satt i Kristiania bystyre 1914–19 og var viseformann i byens provianteringsråd 1916–20 samt formann i rasjoneringsrådet 1917–20. 1909 var han en av drivkreftene bak stiftelsen av Norges Socialdemokratiske Presseforening, det nåværende Arbeiderbevegelsens Presseforbund. Han var forbundets første formann 1909–18. Fra 1904 var han flere perioder medlem av styret i Kristiania journalistklubb og Norsk Presseforbund.

Selv om Vidnes på stiftelsesmøtet for ungdomslaget 1900 hadde markert seg med revolusjonære vyer, tilhørte han aldri venstresiden i Arbeiderpartiet. Da den såkalte nye retning 1918 vant flertall i partiet, trakk han seg som redaktør. Året etter markerte han seg gjennom et flengende oppgjør med “bolsjevismen” i Tidens Tegn. Artikkelen var angivelig blitt nektet plass i Social-Demokraten.

Vidnes var internasjonalt orientert og hadde i løpet av sin tid i Social-Demokraten foretatt flere større utenlandsreiser. Han var 1913–18 medlem av det internasjonale sosialistbyrå og deltok i den nordisk-hollandske fredskonferansen i Stockholm 1917–18. 1919 var han regjeringsoppnevnt rådgiver til Folkeforbundets internasjonale arbeidskonferanse i Washington.

Samme år ble Vidnes oppnevnt som medlem av et utvalg for å forberede opprettelsen av et pressekontor i Utenriksdepartementet og ble senere på året ansatt som kontorets sjef. Der viste han betydelig initiativ og stor handlekraft i oppbyggingen av den nye pressetjenesten og gjennomførte en rekke tiltak for å gjøre Norge kjent i utlandet. Under flukten etter tyskernes angrep på Norge 1940 fortsatte han pressetjenesten ulike steder i Norge før han fulgte kongen og regjeringen til London. Der tok han initiativ til bladet Norsk Tidend.

Vidnes hadde gjennom hele livet vært plaget av astma. Anstrengelsene i Norge etter krigsutbruddet og klimaet i London forverret sykdommen. Han rakk bare å redigere de to første numrene av Norsk Tidend før han døde etter et kraftig astmaanfall.

  • Ungdommen og socialismen, i Social-Demokraten 11.1.1900
  • Hvad Arbeiderpartiet vil og hvad borgerpartiene vil, 1912
  • Bakstræv og militarisme, 1915
  • Stortingsvalget og socialdemokratiet. Vor stilling til de aktuelle saker, 1918
  • Arbeiderpartiet gaar helt over til bolsjevismen, i Tidens Tegn 13.5.1919
  • HEH 1938
  • B. Strand: “Jacob Vidnes”, i Arbeiderungdomen nr. 2/1951
  • A. Zachariassen: “Jacob Vidnes”, i Arb.bl. 6.6.1974
  • A. Jensson: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • T. Halvorsen: Partiets salt. AUFs historie, 2003