Embetsmann. Foreldre: Generalprokurør Niels Benzon (1646–1708) og Else Scavenius (1659–89). Ugift.

Jacob Benzon var en av helstatens øverste embetsmenn i Norge på 1700-tallet, og utvirket reformer både på det næringspolitiske og det sosialpolitiske område.

Han vokste opp i København, der faren var assessor i Kammerkollegiet, senere generalprokurør, og ble adlet 1679. Jacob Benzon ble pasje ved det kongelige hoff 1701, gjennomgikk utdanning ved Det ridderlige Akademi i København 1704–06, og foretok senere studiereiser i Mellom-Europa og i Italia. Han begynte sin embetskarriere som assessor i Hof- og Stadsretten i København 1721, og kom til Norge som stiftamtmann i Trondheim 1726. 1735 ble han overflyttet til stiftamtmannsembetet i Akershus, hvor han var bare et par år før han ble kalt til København. Etter å ha vært stiftamtmann i Århus og deretter overpresident i København i noen år, kom han 1750 tilbake til Norge som visestattholder og stiftamtmann i Akershus. Stiftamtmannsembetet avstod han 1763. 82 år gammel ble han 1770 utnevnt til virkelig stattholder i Norge, men tok avskjed året etter under Struensees forvaltningsreformer.

Benzon var kjent som en ryddig embetsmann i sine ulike posisjoner. Som stiftamtmann i Trondheim hadde han lange fravær i København. Han engasjerte seg ikke i detaljer i byens styre, men virket heller mer indirekte gjennom magistratsmedlemmer som han bidrog til å få utnevnt ved gode anbefalinger. I de større sakene la han ned desto mer energi, det gjaldt ikke minst ved fornyelse av byens privilegier og i arbeidet med å bedre fattigomsorgen i begynnelsen av 1730-årene.

Han er blitt karakterisert som “ladestedenes onde ånd” på grunn av sin innsats for å bedre byprivilegiene, men da han kom tilbake til Norge 1750, hadde han endret syn på privilegiepolitikken i mer liberal retning. Nå bekjempet han borgernes monopoltendenser, gikk imot privilegiefornyelser og ville legge til rette for både høkere og landkremmere på bekostning av kjøpmannsgruppen. Han hadde i alle fall stor forståelse for de næringsdrivendes behov, og var selv involvert i bergverksdrift som partseier.

Likevel var det kanskje helst på det sosiale området han gjorde sin største innsats. Han kjente forholdene utover landet godt fra sin tid som stiftamtmann og bevirket både tjenesteforordningen av 1754 og forbudet mot brennevinsbrenning av 1757, begge tiltak for å komme fattigdom og sosial eledighet til livs, samtidig som de skulle legge til rette for større økonomisk innsats for bondestanden.

Jacob Benzon var ugift og levde et nøkternt liv som privatperson, til tross for at han hadde en betydelig formue. Han utså brorsønnen Christian Benzon som universalarving, og i testament av 1766 bestemte han at det skulle opprettes to stamhus for denne brorsønnen. Benzon døde i Århus 1775 og ble bisatt i Holmens kirke i København.

  • S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • NFLH, bd. 6, 1932
  • F. E. Eliassen: Det gamle embetsverk og det nye. Norske embetsmenns kamp mot Generalforstamtet 1739–46, utrykt h.oppg. i historie, UiO, 1972
  • S. Dyrvik: Den lange fredstiden 1720–1784, bd. 8 i Cappelens Norgeshistorie, 1978
  • A. M. Tretvik: Trondhjems magistrat ca. 1720–1750. En administrasjonshistorisk studie, utr. h.oppg. i historie, UiT, 1983
  • Ø. Rian: “Skogpolitikk i Norge 1724–1740”, i K. Bäck m.fl.: Skog och brännvin. Studier i näringspolitiskt beslutsfattande i Norden på 1700-talet, 1984
  • S. Supphellen: Innvandrernes by 1537–1800, bd. 2 i Trondheim bys historie, 1997
  • A.-S. Hunstad: utrykt forarbeid til h.oppg. om Jacob Benzon, 1998

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Per Krafft, 1752; Frederiksborg Slot, Danmark
  • Maleri antakelig av Johan Hörner, u.å.; Frederiksborg Slot, Danmark