Jacob Barth var den sentrale foregangsmann i oppbyggingen av det offentlige skogvesen og praktisk skøgskjøtsel i Norge i annen halvdel av 1800-tallet, et arbeid som ble videreført i vitenskapelig retning av bl.a. hans sønn Agnar Barth.
Familien Barth flyttet til Drangedal i Telemark da Jacob var to år. Faren forlot senere kone og barn, og moren sendte Jacob til sin bror i Lenvik, noen mil sør for Tromsø. Men der var det så som så med skolegangen, så han fikk rikelig tid til å drive med andre sysler. Snart døde onkelen, og Jacob flyttet til moren i Kristiansand.
Allerede i ungdomsårene hadde Barth fattet stor interesse for naturstudier. Disse interessene kom til å prege både hans yrkesvalg og hans etter hvert allsidige forfatterskap, selv om han i utgangspunktet valgte en utdannelse som pekte mot en embetskarriere. Han tok examen artium 1842 og begynte deretter å studere jus, men brukte også studietiden til å skaffe seg kunnskaper i zoologi og filosofi. Han ble cand.jur. 1846. Sin første stilling fikk han imidlertid som lærer i zoologi og botanikk ved Christiania borgerskole. Men lønnen var lav, og sannsynligvis fant han ikke stillingen spesielt interessant. Vennene rådet ham til å gå tilbake til jusen, og 1848–52 var han først sorenskriverfullmektig i Gauldal og deretter i Lofoten og Vesterålen.
Skogen har alltid vært viktig for landet, men på 1800-tallet var tilsynet med skogene ennå ikke særlig utviklet. Tilsynet med statens skoger og allmenninger lå under Departementet for det Indre, men det fantes ingen ytre etat som kunne stå for det praktiske tilsynsarbeidet. Etter som den økonomiske betydningen av skogen vokste, vokste også bekymringen for at skogen ble misskjøttet. Det ble derfor opprettet en skogkommisjon som skulle komme med forslag om hva som burde gjøres. Et av forslagene var at det burde ansettes “forstkyndige” menn som kunne drive opplysningsvirksomhet. Stortinget bevilget 1852 to stipend (hvert på to år) for forststudier. Barth fikk ett av dem, det andre gikk til Thorvald Mejdell. Barth brukte stipendet til å studere ved det kongelige sachsiske akademi for forstvesen i Tharandt. Etter studiene reiste han og Mejdell rundt til tyske skogdistrikter for å sette seg nærmere inn i tysk skogbruk.
Det var ikke stort de hadde å hjelpe seg med da de kom tilbake og skulle begynne sitt arbeid. Det fantes ikke noe forstlig miljø og ingen skogbrukslitteratur, og lovverket var dårlig egnet til å ta vare på skogen. Barth og Mejdell skulle spesielt ta seg av de offentlige eiendommene som lå spredt over hele landet. For å sette seg inn i forholdene reiste de land og strand rundt. De inntrykkene Barth fikk, ble nedskrevet i artikler og bøker. Foruten beskrivelse av skogforholdene og naturen ellers, inneholdt flere av dem synspunkter på hva som burde gjøres.
Departementet fant ut at det burde organiseres et offentlig forstvesen i Norge, og 1855 ble Barth og Mejdell ansatt som etatens første tjenestemenn. De fortsatte arbeidet med å belyse skogforholdene rundt omkring i landet. Det ble nedsatt en ny kommisjon, Skogkommisjonen av 1858, hvor både Barth og Mejdell ble medlemmer. Barth foreslo bl.a. at det skulle opprettes tre skogforvaltninger, noe kommisjonen sluttet seg til. Ett av forvaltningsdistriktene var Gudbrandsdalen og Valdres, hvor Barth ble tilsatt som forstmester 1860, en stilling han hadde frem til sin død.
Skogkommisjonen av 1858 skulle også legge frem forslag til ny skoglov. I sin lovproposisjon foretok departementet utelatelser og endringer i forhold til kommisjonens forslag. Dette førte til at Barth bad om at han ikke lenger måtte betraktes som delaktig i lovforslaget. Han kunne ikke tenke på sin “ideeforladte Virksomhed som Medlem af Skovkommissionen uden at komme i Affekt. Der er Intet, jeg i mit Liv saaledes har angret. Den var i bogstavelig Forstand et Brud med Ideen, en Synd mod Aanden”.
Barth mente at det var viktig at staten eide mye skog, og at denne skogen ble skjøttet godt. Skogen var viktig for aktiviteten i distriktene og for den virkningen den hadde på klimaet. En god forvaltning ville også bidra til å skape forståelsen for hva riktig skogpleie betyr.
Barth var en utpreget naturelsker, og skrev mange naturskildringer. Han var i tillegg en pasjonert jeger, og satte også her spor etter seg i form av viktige bidrag til jaktlitteraturen.
Jacob Barth var gjennom hele sitt liv opptatt av religionsfilosofiske spørsmål. Han var opptatt av hvordan det lovmessige og hensiktsmessige ofte kom til uttrykk i naturen, og betraktet naturvitenskapen og andre vitenskaper som midler til å oppnå en voksende gudserkjennelse. Han kunne derfor ikke akseptere en del av kirkens dogmer, og hans syn brøt på flere punkter med kirkens lære. Dette kom flere ganger til uttrykk i det han skrev, kanskje sterkest omkring 1872–73, da hans eldste sønn, Hans Rasch Barth, ble nektet konfirmasjon.