Skuespiller og sceneinstruktør. Foreldre: Gunvald Fjeldstad (død 1936) og Gunvor Gundersen (1892–1969). Gift med sekretær Inger Sofie Berg (5.2.1926–), datter av Jens Berg (død 1973) og Inger Løvli.

Jack Fjeldstad var en allsidig skuespiller på scene og i film i mer enn 50 år. Han gjorde seg også bemerket som instruktør, og var aktivt engasjert i teaterorganisasjonene.

Jack Fjeldstad kjente aldri sin biologiske far. Etter over fire år i forskjellige fosterhjem fikk han et hjem hos morens foreldre på Lilleaker i Oslo. De ble hans “mor” og “far”, og Jack reflekterte aldri over at hans foreldre var så meget eldre enn kameratenes. Barndomshjemmet på Lilleaker var stort i forhold til de mange arbeiderboligene på Lilleaker i den tiden, men Jack delte soverom med sin oldemor til han var 16 år gammel.

Interessen for teater ble vakt allerede i skoletiden. Han debuterte i den teaterglade overlærerens teaterstykker på en juletrefest på Lilleaker skole og gjorde Jens Book Jenssen-parodi i Lilleakerrevyen. Han ble tidlig medlem i Arbeiderungdomslaget Frihet, hvor Gunvor Sartz og Olav Dalgard var drivkreftene bak “Tramgjengen”, arbeiderbevegelsens agitpropteater (agitasjons- og propagandateater). Der fikk han roller i flere arbeider- og valgkampfilmer i 1930-årene. Han fortsatte sitt engasjement i tramgjengen Rødt lys, leste opp i foreninger og lag og var med i teatergruppen Samfundsteatret.

Til urpremieren på Nordahl Griegs Nederlaget på Nationaltheatret 1937 søkte de statister. Fjeldstad kjøpte seg ny, grønn dress til 45 kroner, møtte opp og ble antatt. I et dramatisk scenebilde der de skulle storme opp en trapp, skar en stemme gjennom fra salen: “Nei, nei ikke slik! Se på han i den forferdelige grønne dressen – slik skal dere gjøre det!” Det var instruktøren Agnes Mowinckel, som Jack senere skulle få et godt forhold til; han tok det som en anerkjennelse av et dramatisk talent.

Så fulgte en mindre rolle i Jeppe på Bjerget i Edvard Drabløs' oppsetning på Friluftsteatret på Bygdøy 1937 og en liten rolle i hans oppsetning av Den politiske kannestøper året etter. Sin egentlige debut fikk Fjeldstad på Søilen Teater 1939, i Ansikt til ansikt, Arne Skouens debutarbeid som dramatiker. Deretter fulgte et kort engasjement 1942–43 hos Anton Heiberg på Carl Johan Teatret, som ikke satte store spor verken for teateret eller Jack Fjeldstad. På Stavanger Teater 1945–47 fikk han større oppgaver, bl.a. Hjalmar Ekdal i Ibsens Villanden og Doolittle i Shaws Pygmalion. På Studioteatret medvirket han i Maxwell Andersons Knickerbocker Holiday 1951, et stykke han senere også spilte på Folketeatret og selv satte opp på Trøndelag Teater.

På Folketeatret, hvor Fjeldstad var ansatt 1952–59, følte han seg politisk hjemme. Her spilte han bl.a. i åpningsforestillingen, Heibergs Tante Ulrikke (1952) og i Maksim Gorkijs Nattasylet (1954), og han var herr van Daan i Anne Franks dagbok (1956) og pasifisten Varlin i Nordahl Griegs Nederlaget (1958).

Fjeldstad var ansatt ved Det Norske Teatret 1949–50 og 1962–86. Her spilte han større og mindre roller i en rekke oppsetninger – alt fra barnekomedier til det klassiske norske repertoar og utenlandsk samtidsdramatikk. I den lettere sjanger huskes særlig hans Aksel (den eldste av Snekkersve-kara) i Alf Prøysens Trost i taklampa (1963); på den mer alvorlige siden roller som Oljeleitaren i Jean Giraudouxs Den galne frå Chaillot, Gamle Bigre i Milan Kunderas Jacques og herren hans (1958), Stalin i Agnetha Pleyels Madame Kollontay (1980) og på teaterets Scene 2 Boesman i Athol Fugards skuespill Boesman og Lena (1980). 1963 hadde han regien på Det Norske Teatrets oppsetning av Oscar Braatens Ungen, med Lise Fjeldstad som Milja.

1974 fikk Fjeldstad Kritikerprisen for sin tolkning av den gamle lassisen Davies i Harold Pinters Vaktmesteren. Forestillingen ble gjentatt i Fjernsynsteatret, hvor Fjeldstad også hadde en solid suksess i Erling Pedersens stykke Kvitveistid. 1986 hadde han sin avskjedsforestilling på Det Norske Teatret med Kontrakten av Mrozek.

Som instruktør hadde Fjeldstad store oppgaver i Radioteatret, ikke minst med stykker av Oskar Braaten – Bra mennesker (1955), Den store barnedåpen, Ungen og Godvakkermaren. Han fikk særlig ros for sin oppsetning av Hans E. Kincks Driftekaren (1963) og Myrfolket av den nigerianske forfatteren Wole Soyinka (1969). I Radioteatrets kriminalserie Dickie Dick Dickens gjorde han lykke som Jim Cooper.

1971 var Fjeldstad teatersjef og instruktør for Kåre Holts skuespill Kristina av Tunsberg, som var den sentrale markering av Tønsbergs 1100-jubileum, og 1991 spilte han kong Håkon Håkonsson i samme stykke.

Både Norsk Skuespillerforbund, Norsk Teaterunion og Norsk Sceneinstruktørforening har hatt glede av organisasjonsmennesket Jack Fjeldstad. Sterkest gjorde han seg gjeldende i instruktørforeningen, hvor han ble formann 1976. Han innehadde Norsk Skuespillerforbunds høyeste utmerkelse, Gullnålen, og var æresmedlem av Norsk Sceneinstruktørforening.

Fjeldstad hadde sin spillefilmdebut med en liten rolle i Olav Dalgards Det drønner gjennom dalen (1938), og hadde senere roller i mer enn 30 spillefilmer, bl.a. Arne Skouens Nødlanding (1951) og den norsk-sovjetiske samproduksjonen om Fridtjof Nansen, Bare et liv (1968), og han spilte kongen i Ola Solums Kvitebjørn Kong Valemon (1991). Etter sin medvirkning i Per G. Johnsons og Lauritz Falks Selkvinnen (1953) fikk han Statens filmstipend. Sin viktigste filminnsats gjorde han i hovedrollen som Jan Baalsrud i Arne Skouens film Ni liv (1957).

Jack Fjeldstad var mangeårig medlem av Norsk kulturråd og formann i dets barnekulturutvalg, og han var Oslo kommunes representant i styret for Oslo Filharmoniske Orkester i 12 år. Han var æresmedlem av Det Norske Arbeiderparti. 1985 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for fortjeneste for norsk scenekunst og kulturliv, og 1987 fikk han Amandaprisens ærespris for sin innsats i norsk film.

  • Langs skinnegangen. Viser og vers fra jernbanen (red.), 1977
  • Biografi i TFL, 1991
  • A. H. Madsen: Ti liv. Historien om Jack Fjeldstad, 1994