Skolemann og språkforsker. Foreldre: Gårdbruker, lærer og stortingsmann Jon Jørgensen Reitan (1822–1903) og gårdbruker Beret Klausdatter Bjørgård (1838–1929). Ugift. Brorsønn av Anders Reitan (1826–72).

Jørgen Reitan arbeidet i mange år som lærer i ulike skoleslag i Trøndelag og på Østlandet, men livsverket hans var uten tvil undersøkelser av dialektene i Trøndelag og tilgrensende distrikter.

Reitan vokte opp på en av Reitan-gårdene i Ålen i en stor flokk av søsken og halvsøsken. Faren var ordfører i Ålen i hele 34 år, formann i sogneselskap og forlikskommisjon og stortingsrepresentant 1883–88, og gården ble sagt å være Venstres høyborg i bygda.

Etter det Reitan selv har fortalt, hadde han interesse for språk allerede i unge år, og en av de bøkene han hadde størst glede av, var Ivar Aasens grammatikk. Et lærerkurs han gikk sommeren 1895 på Levanger lærerskole, med professor Marius Hægstad som lærer, gav grunnlag for senere målføregransking. Men før det hadde han tatt seminaristeksamen på Hamar 1892 og middelskoleeksamen året etter. Han var lærer i Røros landdistrikt 1893–97 og i Åmot 1897–98. Deretter var han annenlærer ved en amtsskole på Toten i ett år. Ved siden av lærergjerningen gjennomgikk han gymnaspensum ved selvstudium og avla examen artium ved Hauges Minde i Kristiania 1900. 1902 tok han anneneksamen. 1901–03 var han lærer ved Vinger og Eidskogs framhaldsskole, og han tilbrakte også noen semestre ved universitetet, der han hadde lærere som Hægstad, Amund B. Larsen og Hans Ross. Reitan gjennomførte studiereiser til de nordiske naboland, først med stipend til Danmark og Sverige 1902 og deretter til Finland 1905, for å studere språk og skolevesen. 1913 gjorde han en studiereise til Italia, og vinteren 1923–24 oppholdt han seg i Storbritannia og Frankrike.

Fra 1903 var Reitan bestyrer for den flyttbare amtsskolen (fylkesskolen) i Sør-Trøndelag, hvor han ble en hel mannsalder. Skolearbeidet rundt i de trønderske bygdene gav god anledning til dialektstudier, og han startet tidlig med å gjøre opptegnelser under det som han selv karakteriserte som “feriereiser” rundt i regionen. Fra 1917 hadde han statsstipend for å undersøke dialektene i Trøndelag. Problemstillingene utviklet seg underveis, så materialet var ikke på alle måter tilfredsstillende for det som skulle bli hans doktoravhandling.

Reitans vitenskapelige produksjon innenfor språk- og dialektstudier ble med tiden omfattende. Det første arbeidet gjaldt Ålens målføre og ble skrevet allerede 1903 som svar på en av universitetets prisoppgaver. Avhandlingen ble utgitt 1906 og belønnet med Kronprinsens gullmedalje. I dette arbeidet er han allerede inne på sosiolingvistiske forklaringer som han skulle komme til å utvikle videre senere. De øvrige arbeidene gjaldt trøndersk målføre og dialekter som lå nært dette: trøndersk allment, tynsetmålet, målet i Bardu og Målselv, vemdalsmålet (Herjedalen) og rørosmålet. Avhandlingen som han ble dr.philos. på 1922, Nytrøndsk ordforkortning og betoning, har generelt hatt stor betydning for forståelsen av den trønderske dialektutviklingen, men den er noe ujevn for deler av regionen, særlig med hensyn til de inntrønderske variantene.

Reitans mest banebrytende arbeid er avhandlingen om Rørosmålet (1932). Dette er en sosiolingvistisk studie, og slike retninger innenfor lingvistikken slo igjennom først flere tiår senere. Reitan legger mest vekt på lydsystemet og drøfter hvordan det spesielle Røros-målet vokste frem ved brytning mellom ulike dialekter og med språklig forenkling som resultat. Hadde denne avhandlingen vært publisert på et av verdensspråkene, ville den nok ha inntatt en mer sentral plass innenfor internasjonal lingvistikk. Reitan var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1926, og 1933 fikk han selskapets Gunnerus-medalje for sitt arbeid med trønderske dialekter.

Reitan ivret for at nynorsken skulle få større tilfang fra målet på Østlandet og nordafjells, noe han skrev om i Eit nynorsk normalmål (1917). Han oversatte også sagalitteratur til landsmål og utgav lærebøker (grammatikker og diktatsamling).

Jørgen Reitan levde ugift all sin dag. Han måtte søke avskjed fra skolebestyrerstillingen 1933 da han ble rammet av sykdom. Han bodde i Rissa frem til 1938 og flyttet deretter tilbake til hjembygda, der han døde 1944.

  • Aalens maalføre. Kort fremstilling av lydlæren med oversigt over ordenes bøining, VSK Skr. II 1906 nr. 4, 1906
  • overs. Soga um Vatsdølerne, 1907 (2. utg. 1931)
  • Soga um Sigmund Bresteson. Gamalnorsk grunntekst og nynorsk umsetjing, 1908 (2. utg. 1925)
  • Norsk grammatik for ungdomsskolen og folkeskolen, 1912 (2. utg. 1920)
  • Trøndermålet, i Bondeungdomslaget i Nidaros gjennom 10 aar, Trondheim 1914, s. 30–37
  • Eit nynorsk normalmål, 1917
  • Nytrøndsk ordforkortning og betoning, dr.avh., VSK Skr. II 1921 nr. 9, 1922
  • Tynnsetmålet, 1926
  • Hvad oplysning gir våre dialekter om det gamle navn på byen Trondhjem, DKNVS Skr. 1927 nr. 4, Trondheim 1928
  • Oplysninger om målet i Bardo og Målselven, i Maal og Minne nr. 1/1928
  • Vemdalsmålet, med oplysninger om andre herjedalske mål, 1930
  • Gamle vegar og gamle namn i Trøndelag, i SogS nr. 2/1932, s. 70–80
  • Problemer i trøndsk dialektforskning, DKNVS Forh. 1932 nr. 5, Trondheim 1932
  • Rørosmålet (Mit einer Zusammenfassung in deutscher Sprache), DKNVS Skr. 1932 nr. 6, Trondheim 1932
  • Om bruken av patronymica i de nordenfjellske mål, i Maal og Minne nr. 1–2/1935, s. 26–50
  • Gammelt fra Ålen. Fortalt av Beret Reitan og nedtegnet av hennes sønn, Ålen (posthumt) 1962
  • Jørgen Reitans egne utgivelser (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Stud. 1900, 1925
  • HEH 1938
  • R. Iversen: “Jørgen Reitan” (minnetale), i DKNVS Forh., bd. 18, Trondheim 1946, s. 178–181
  • D. A. Seip: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • A. M. Tretvik: Ålen og ålbyggen, bd. 1, Ålen/Trondheim 1990
  • A. Dalen: Gransking av norsk mål i hundre år etter Ivar Aasen, DKNVS Skr. 1997 nr. 3, Trondheim 1997
  • A. M. Tretvik: “'Dynastier' i bygdesamfunnet”, i H. Winge (red.): Slekt og lokalsamfunn, 1998