Politiker. Foreldre: Gårdbruker Gunder Olsen Løvland (f. 1811) og Siri Eilifsdatter Åneland (f. 1812). Gift 9.12.1884 med lærer Laura Mathilde Torkildson (22.7.1851–19.6.1938), datter av trelasthandler, stadshauptmann Tørres Torkildson og handlende Berthe Marie Ellefsen (f. 1811). Farbror til Helge Løvland (1890–1984).

Jørgen Løvland var en av Norges mest sentrale politikere i nær 35 år. Fra 1886 deltok han i den prosessen som omdannet venstrenasjonalismen fra en bevegelse for økt indre selvstyre innenfor unionen til separatisme. Som vår første utenriksminister 1905–08 la han premissene for Norges forhold til fremmede makter på 1900-tallet. Senere var han en viktig pådriver for den kulturelle frigjøringen fra Danmark som skulle fullende den politiske selvstendigheten fra 1905.

Løvland var av bondeslekt med stortingsmenn både på fars- og morssiden og ble utdannet ved lærerseminaret i Holt 1865. I nærmere 20 år arbeidet han i skolen, først som lærer i folkeskolen i Kristiansand 1866–78, deretter som amtsskolestyrer i Setesdal 1878–84. Han var redaktør i Christiansands Stiftsavis 1884–92. Fra denne posisjon ble han valgt til Stortinget for Venstre for perioden 1886–88, og han satt igjen på Stortinget 1892–98 og 1913–15. Han var odelstingspresident 1892–98 og stortingspresident 1913–15. Løvland var arbeidsminister 1898–1903, utenriksminister 1905–07 og statsminister og utenriksminister 1907–08. Deretter var han tollskriver (fra 1910 tollkasserer) i Kristiania, inntil han avsluttet sin politiske karriere som kirke- og undervisningsminister 1915–20.

Som stortingsmann støttet Løvland 1888 et krav om omorganisering av regjeringen slik at den kunne samle det parlamentariske flertall av Venstre. Det førte til Johan Sverdrups fall og Johannes Steens lederskap og regjeringsdannelse 1891, og dermed til den unionspolitiske radikaliseringen i Venstre. Løvland orienterte seg politisk i retning av de mest kompromissløse radikalerne og støttet kravet fra Wollert Konow (H) om egen norsk utenriksminister uansett følgene.

Løvland tapte sitt stortingsmandat 1888, men kom tilbake etter valget 1891. Venstre erkjente nå at egen utenriksminister ville bety oppløsning av unionen og derfor ikke kunne aksepteres av Sverige. I stedet krevde Stortinget et nasjonalt konsulatvesen. Da venstrenasjonalistene også hevdet at norske statsråder hadde plikt til å nekte å kontrasignere kongelige vedtak som de var uenige i, var unionstvisten med kongen og Sverige brakt inn i det sporet som ledet til 1905. Løvland støttet dette sporet konsekvent og kompromissløst.

Løvlands viktigste innsats i norsk politikk i 1890-årene var imidlertid som samferdselspolitiker. Han var opptatt av tidens revolusjonerende transport- og kommunikasjonsmidler – jernbanen, telefonen og telegrafen – med deres potensial for å binde sammen landet kulturelt, økonomisk og sosialt. Som formann i Stortingets jernbanekomité revitaliserte han jernbaneutbyggingen i 1890-årene etter stillstanden i 1880-årene. 1894 hadde han ansvaret for det store jernbanekompromisset, som samordnet jernbaneutbyggingen og la grunnen for det stambanenettet som landet fremdeles har. Han hevdet urokkelig at bygging og drift av infrastruktur var et samfunnsansvar, både av hensyn til den geografiske og sosiale rettferdighet og av militære grunner. Dette prinsipp styrte også hans ledelse av Arbeidsdepartementet i flere regjeringer mellom 1898 og 1903.

Løvland ble utnevnt til norsk statsminister i Stockholm 11. mars 1905, i en regjering som ble omtalt som den Michelsen-Løvlandske regjering. Det falt i Løvlands lodd å prøve å få kongehuset til å forstå at sanksjonsnektelse i konsulatsaken ville føre til at regjeringen gikk av og at det ikke ville være mulig å finne noen erstatning for den. Etter at kongen likevel valgte å nekte sanksjon, og Stortinget 7. juni fastslo at han dermed hadde opphørt å fungere som norsk konge, deltok Løvland i Karlstad-forhandlingene og ble Norges første utenriksminister, formelt først fra 27. november, men i praksis allerede fra 15. juni.

Løvland organiserte et selvstendig norsk utenriksdepartement. I dette arbeidet fikk han hjelp av bl.a. diplomatene Helmer Bryn, Thor von Ditten og Fritz Wedel Jarlsberg. De skapte et departement bestående av en avdeling for diplomatiske saker og en for handelssaker, en inndeling som ble kritisert som lite passende for et land med store handelspolitiske og angivelig ubetydelige “politiske” interesser. I en stor programtale høsten 1905 tok Løvland avstand fra denne tradisjonelle forestillingen om at Norge bare hadde handelsinteresser og ikke sikkerhetspolitiske behov. Løvland sa seg enig i at bare en norsk nøytralitetspolitikk kunne holde landet “udenfor deltagelse” i fremtidige konflikter mellom “de europæiske krigerstater”. Men målet om nøytralitet krevde etter hans oppfatning en aktiv utenrikspolitikk.

Løvlands aktive utenrikspolitikk kom til uttrykk allerede i juni 1905, da han gjorde det klart at Venstres tradisjonelle republikanisme måtte legges til side for å berolige stormaktene om at unionsoppløsningen ikke betydde revolusjon. I stedet fikk kong Oscar 2 tilbud om å la en av sine sønner overta den ledige norske trone, et tilbud som straks ble uformelt avvist. Regjeringen gikk derfor inn for å få den danske prins Carl til ny norsk konge, fordi denne var gift med den britiske prinsesse Maud og dermed kunne sikre Norge politisk støtte på kort og lang sikt. Den danske prinsens navn som norsk konge, Haakon 7, ble valgt etter tilråding fra den historisk beleste Løvland.

Etter unionsoppløsningen og kongevalget var hovedsaken å få i stand en erstatning for den antirussiske novembertraktaten av 1855, som falt bort fordi den var inngått mellom vestmaktene og de forente riker Norge og Sverige. Løvland ledet dette diplomatiske arbeidet, som resulterte i integritetstraktaten 1907 mellom Norge og samtlige av de nordeuropeiske stormaktene. Forhandlingene viser at Løvlands hovedformål primært var å få britenes garanti mot Russland, generelt å “sætte os udenfor” stormaktenes europeiske intriger, samt å få stormaktenes “godkjenning” av unionsoppløsningen. Traktaten ble dårlig mottatt i Sverige, og i Norge ble den kritisert som en falsk trygghet. Den ble da også sagt opp så snart det var mulig og falt bort 1924/1928.

Historikerne har nyansert samtidens harde dom over “den løvlandske papirpolitikk”. Integritetstraktaten kunne tolkes som en internasjonal garanti av unionsoppløsningen 1905. Traktaten kunne også sees på som en verbalisering av stormaktenes vilje til å respektere norsk integritet. Endelig fremstod den som et forsøk på å binde Storbritannia til å forsvare Norge mot andre stormakter. På samme måte som den kalde krigens NATO-medlemskap var en flerstatlig ramme rundt den amerikanske atomparaplyen, kan integritetstraktaten tolkes som et kollektivt dekke foran den uformelle britiske garanti av Norges sikkerhet som var søkt etablert ved kongevalget 1905.

Løvland hadde allerede i 1880-årene gått inn for likestilling mellom de to målformene riksmål og landsmål, og han stod bak det første stortingsvedtaket som ble formulert på landsmål (1886). Han var pådriver for rettskrivningsreformen 1907 og innføringen av sidemålsstil til examen artium samme år. Begge disse vedtakene var ledd i det kulturelle løsrivelsesarbeidet fra Danmark som skulle fullføre den politiske selvstendiggjøringen fra Sverige, et arbeid som ble hovedsaken for Løvland i siste del av hans lange politiske liv.

Den siste fasen ble innledet ved at Michelsen gikk av og ble erstattet av Løvland som statsminister 23. oktober 1907. Han fikk raskt Gunnar Knudsens konsoliderte Venstre mot seg og gikk av på negativt flertall 19. mars 1908. Året etter prøvde han å bli valgt inn igjen på Stortinget, men tapte.

Løvland ble valgt til formann i Noregs Mållag 1909. Da han kom inn igjen i Stortinget 1913, gikk han over til å bruke nynorsk i tale og skrift, også som stortingspresident under hundreårsmarkeringen for Grunnloven 1914. Som kirke- og undervisningsminister i Gunnar Knudsens regjering 1915–20 fikk han igjennom landsskoleloven av 1917 (sidemålsklasser), den samnorsk-orienterte rettskrivningsreformen samme år og erstatningen av de administrative amts- og stiftsbetegnelser med betegnelsene “fylke” og “bispedømme” 1918.

Helt fra stiftelsen 1897 og til sin død var Løvland medlem av Nobelkomiteen, fra 1901 som formann. Samtidig var han en sterk forsvarsvenn og medlem av Norges forsvarsforening fra stiftelsen 1886. Også freds- og forsvarsengasjementet var ledd i det som var Løvlands egen oppsummering av sitt livslange politiske virke: “uppattreisinga av det heilt norske” og forsvaret av Norge mot alle utenlandske trusler.

Jørgen Løvland ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1898, han fikk kommandørkorset av 1. klasse 1900 og storkors 1907. Han hadde også storkors av Dannebrogordenen og den franske Æreslegionen og var innehaver av en rekke andre utenlandske ordener. Løvland døde 1922 og er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

  • Menn og minner fra 1905, 1929
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • A. Bergsgård: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • J. C. Mollestad: Jørgen Løvland – brobyggeren. Ungdom og første stortingsperiode (1886–1888), h.oppg. UiO, 1967
  • L. Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905, Bergen 1984
  • R. Berg: Norge på egen hånd 1905–1920, bd. 2 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1995
  • P. Salmon: Foreign Policy and National Identity: The Norwegian Integrity Treaty 1907–24, Forsvarsstudier nr. 1/1993
  • P. Fuglum: Én skute – én skipper. Gunnar Knudsen som statsminister 1908–10 og 1913–20, Trondheim 1989
  • A. Dybing: Jørgen Løvland og unionsoppløsningen i 1905, Valle 2000
  • Maleri (halvfigur) av Halfdan Strøm, 1907; Stortinget, Oslo; gjengitt i Berg 1995 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 88
  • Maleri (brystbilde) av Henrik Lund, 1922; Utenriksdepartementet
  • Byste (bronse) av Ingemund Berulvson, 1955; Wergelandsparken, Kristiansand
  • Statue (bronse, helfigur) av Ingemund Berulvson, 1976; Evje sentrum