Faktaboks

Jørgen Faye
Jørgen Breder Faye
Født
6. juli 1823, Bergen
Død
7. februar 1908, Bergen
Virke
Banksjef og politiker
Familie
Foreldre: Bakermester Christen Faye (1781–1836) og Magdalene Christine Wiese (1791–1878). Gift 17.1.1858 med Cecilie Marie Wallendahl (28.7.1827–27.11.1869), datter av kjøpmann Ellert Andreas Wallendahl (1793–1880) og Anne Ida Hansen f. Østrup (1787–1849).

Jørgen Faye var banksjef i Bergens Privatbank i mer enn 45 år og representerte Bergen på Stortinget en rekke ganger i 1850- og 1860-årene. Han var også aktiv i lokalpolitikken og en ivrig forkjemper for avholdssaken.

Da bakersønnen Faye ble farløs som 13-åring, ble han tatt under sin morbror Georg Wieses vinger. Wiese var bryggekjøpmann i Finnegården, og her fikk Jørgen Faye sin utdanning i kjøpmannskap så vel som sin første politiske skolering som medhjelper i onkelens kommunale gjøremål. 23 år gammel fikk han 1846 overta onkelens forretning. Bryggen var fremdeles livsnerven i byens økonomiske liv, og bryggekjøpmennene hadde en solid posisjon i byen.

Faye fikk uvanlig raskt en sentral plass både i næringsliv og i politikk. Han var en av initiativtakerne til Bergens Privatbank, den første egentlige forretningsbank i Norge. Banken åpnet 1. januar 1856 med Faye som banksjef. Denne stillingen hadde han helt til årsskiftet 1902/03; da var han nær 80 år gammel. Faye var autodidakt også i bankfaget, men styrte banken med myndig hånd. Bergens Privatbank var ved hans avgang landets fjerde største forretningsbank med en forvaltningskapital på 40 millioner kroner, og banken hadde fra starten av spilt en viktig rolle i utviklingen av byens næringsliv.

Faye var også en fremtredende politiker både lokalt og på riksplan. 1851 ble han valgt inn i byens formannskap og satt der i 12 år, de to siste som ordfører. Deretter lot han seg velge til representantskapet, og karrieren som bystyremedlem tok først slutt med Venstres valgseier 1882. Fra første stund ble han en kraft i byens offentlige liv. Han var en pådriver i utbyggingen av byens vannforsyning og i tilrettelegging og planlegging av byens første store kaianlegg, Festningskaien.

I store deler av sin politiske karriere var Faye også aktiv i rikspolitikken. Han ble valgt til stortingsmann første gang 1853, og møtte på Stortinget 1854, 1857 og på det overordentlige Storting 1858. Ved valget 1859 ble han kastet etter en valgkamp der Bjørnstjerne Bjørnson ledet kampanjen mot Faye og “koteriet”, klikken som hadde den dominerende maktposisjonen i byen; Fayes angivelige unionsvennlighet var en av grunnene til Bjørnsons angrep. 1865 og 1868 ble Faye igjen valgt til Stortinget, men innføringen av årlige stortingssamlinger gjorde det umulig å kombinere stortingsvervet med banksjefstillingen.

Faye vant raskt innflytelse i Stortinget. Han sluttet vennskap med Anton Martin Schweigaard, men politisk graviterte han mot Christian Birch-Reichenwald og kretsen rundt ham. 1858 avslo han et tilbud om å gå inn i regjeringen, og året etter var hans posisjon så svekket etter valgnederlaget at han ikke var aktuell som statsråd. I løpet av 1860-årene gled han over fra en moderat-konservativ til en strammere konservativ politikk. Han var mot årlige stortingssamlinger, fordi det etter hans mening ville forrykke maktfordelingen mellom regjeringen og Stortinget. Han hadde nærmet seg Torkel H. Aschehougs linje: Bare et tokammersystem ville kunne bevare balansen i det konstitusjonelle arrangement.

Faye var kritisk til Frederik Stangs regime, men utad støttet han regjeringen. Den største ulykke var ifølge Faye at de konservative stod splittet i oppgjøret med opposisjonen. 1880 takket Faye nei til en statsrådpost i ministeriet Selmer, og svaret ble det samme på en innstendig oppfordring fra Christian H. Schweigaard om å tre inn i det såkalte aprilministeriet 1884.

Sin betydeligste innsats i stortingstiden gjorde Faye i komiteene. Han var dessuten medlem av en rekke offentlige kommisjoner, bl.a. den store jernbanekommisjonen av 1874. Han regnes som en av Bergensbanens fedre.

Faye hadde sterke religiøse og kirkelige interesser. Han var måteholdsmann og var en tid medredaktør i Norsk Afholdstidende, som begynte å komme ut 1853. Han spilte en viktig rolle ved etableringen av Bergens Aftenblad (1880), en konservativ avis som ble Høyres hovedorgan i Bergen. Faye var en flittig skribent og debattant i pressen, men skrev som oftest anonymt. Sammen med Ole Bull arbeidet han for å reise den første nasjonale scene (Det Norske Theater, 1850) i Bergen.

Jørgen Faye ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1857, fikk kommandørkorset 1891 og ble kommandør av 1. klasse 1895, og han var ridder av den svenske Nordstjärneorden.

Verker

  • Belysning af de paa sidste Storthing fremsatte mellemrigske Lov-Forslag, Bergen 1859
  • Vossebanen og 'Morgenbladet', i Aftenbladet nr. 248 og 283/1876
  • Kommunal Revy, Bergen 1889

Kilder og litteratur

  • W. M. Schjelderup: Bergens børs og dens mænd 1813–1913,Bergen 1913
  • biografi i NFL, bd. 2, 1888; do. i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • A. M. Wiesener: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • C. Gran Bøgh (red.): Merkesmenn i Bergens næringsliv,Bergen 1948
  • A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme,1956
  • B. Smith: Jørgen Breder Faye's syn på den konstitusjonelle politikk og forhold til regjeringen i årene fram til 1884,h.oppg. UiB, 1959
  • O. C. Agerlie: Vossebana,h.oppg. UiB, 1976