Faktaboks

Jørgen Aall
Hans Jørgen Christian Aall
Født
4. november 1806, Næs Jernverk i Holt (nå Tvedestrand), Aust-Agder
Død
24. februar 1894, Kristiania, begr. på Vår Frelsers gravlund
Virke
Embetsmann og politiker
Familie
Foreldre: Jernverkseier Jacob Aall (1773–1844) og Lovise Andrea Stephansen (1779–1825). Gift 17.7.1838 med sin kusine Marianne Møller (27.3.1812–24.5.1897), datter av godseier Hans Eleonardus Møller (1780–1860) og Inger Aall (1774–1856). Brorsønn av Niels Aall (1769–1854) og Jørgen Aall (1771–1833); svoger til Hans Eleonardus Møller (1804–67).

Aall vokste opp på farens eiendom Næs Jernverk, hvor han også fikk sin første undervisning av huslærere. Som 12-åring ble han sendt til den nystartede Drammens latinskole og ble derfra dimittert til examen artium 1822. Deretter studerte han først filologi og senere jus ved universitetet i Christiania og ble cand.jur. 1827.

Etter en tid som advokatfullmektig var Aall auditør (krigsadvokat) i Bergenske brigade 1829–40. I denne perioden studerte han også sjørett og ble dispasjør 1838; han var dessuten en av stifterne av landets første gjensidige sjøforsikringsselskap (1845). Han var også aktiv i kommunepolitikken og ordfører i Bergen formannskap. Aall ble utnevnt til assessor ved Bergens stiftsoverrett 1840. Han ble valgt som byens 2. representant til Stortinget 1841 og 1. representant 1845; da ble han også president i Odelstinget. Da Aall 1846 forlot Bergen etter å ha blitt utnevnt til amtmann i Bratsberg amt (nå Telemark fylke), stiftet en del bergensborgere et legat til minne om hans innsats for byen.

Aalls innsats som amtmann var kjennetegnet ved stor arbeidskraft og praktiske grep. Han engasjerte seg sterkt i bl.a. jordbruks-, skole-, vei- og kanalsaker. Anlegg av Skiens- og Løvereidkanalene hadde vært drøftet i 21 år da Aall tok fatt i saken 1852. Han fikk amtsformannskapet med på den første bevilgning og reiste ytterligere midler fra de berørte kommuner og private subskribenter. På dette grunnlag tok staten opp anleggsarbeider 1854, og 1861 ble Norsjø–Skienkanalen åpnet. Ved Løveid ble en byste av Aall avduket 1897.

Aall ble valgt til Stortinget fra Bratsberg 1851, 1854, 1859, 1862 og 1868 – hver gang som amtets førsterepresentant; ved de mellomliggende valg lot han seg ikke stille, under henvisning til sin grunnlovsmessige rett til å nekte etter å ha vært valgt to ganger. På alle Storting ble han valgt til president; han var akseptabel for bøndene ved sin store forsiktighet i bruk av offentlige midler, og for embetsmennene ved sin moderat-konservative grunnholdning. I tillegg var han en anerkjent glimrende leder av Stortingets møter og arbeid, og han var makeløst god til å omgåes folk – også dem som var uenig med ham.

Som politiker var Aall utpreget praktisk og pragmatisk innstilt, med høyst begrenset sans for ideologiske vyer. Han var kompromissets, ikke kampens mann. Stort sett fulgte han A. M. Schweigaard og Frederik Stang i deres fremtidsrettede liberalisme, men gikk i sin sparevilje f.eks. imot utviklingen av landbrukshøyskolen på Ås, noe som foranlediget et av Stangs ikke sjeldne temperamentsutbrudd: “Den Mand seer dog ikke høiere end til det Snaus der ligger under hans Fødder.” Men Schweigaard var sannheten nærmere med sin karakteristikk: “Amtmann Aall pløier ikke dybt, men godt.” Ludvig Daae tillegger Aall uttalelsen “Principer og saadanne løse Ting, befatter jeg mig aldrig med”, noe som passer godt med hans korte replikk til Sverdrups visjonære innlegg om skyssloven: “Jeg har aldrig forstaaet hvad Ideer skal bruges til i Lovbeslutninger.”

I prinsippsaker som stemmerettsutvidelse, jury og årlige Storting var Aall konservativ. Selv om han ikke godtok Birch-Reichenwald-regjeringens behandling av stattholdersaken, kunne han ikke stemme for å felle den gjennom et mistillitsvotum. Men samtidig var det han som formulerte den klare avvisning av kravet om revisjon av Riksakten – at ingen norsk mann som akter sitt fedrelands rettigheter og sin egen ære, ville kunne medvirke på de forutsetninger som var lagt.

Etter at årlige Storting var vedtatt 1869, trakk Aall seg ut av politikken. Han forutså at praktiske spørsmål nå ville bli skjøvet til side av en politisk maktkamp som ikke interesserte ham. Ved hans 25-årsjubileum som amtmann 1871 ble det privat i amtet samlet midler til et legat i hans navn. Da han gikk av 1877, mottok han Borgerdådsmedaljen i gull. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i stiftelsesåret 1847, ble kommandør 1858 og fikk storkorset 1864, og han var æresdoktor ved universitetet i København.

Ved avskjeden hadde Aall ikke søkt om pensjon, idet han stolte på sin egen formue. Men hans private midler var bundet opp i Næs Jernverk, og da dette kom i vanskeligheter og ikke kunne betale ham hans renter, grep Stortinget inn på eget initiativ og bevilget ham – ikke pensjon, som man fryktet han ikke ville motta, men en “nasjonalbelønning” på 6000 kroner årlig, som han dypt rørt mottok. Som pensjonist slo han seg ned i Kristiania, hvor han fortsatte å være engasjert i viktige samfunnsanliggender, bl.a. som formann i Hovedskylddelingskommisjonen (som stod for revisjon av den nasjonale matrikkelen) 1878–86.

Verker

  • Om Beskatning i Bergens By, i Bergens Stiftstidende nr. 58–63/1843
  • Udkast til en Lov angaaende Søfarten, i Stort.forh. 1851, 4. del, litr. N
  • Jacob Aalls Biographi, i J. Aall: Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800–1815, 2. utg. 1859, s. 1–10

    Etterlatte papirer

  • En del brev, i Håndskriftsamlingen, NBO

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 1, 1885
  • H. Krog Steffens: Slægten Aall, 1908
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Koht: Johan Sverdrup, bd. 1, 1918
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • L. Daae: Politiske dagbøker og minner, bd. 1–2, 1934–38

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Xylografi av ukjent kunstner i Ill.Nyh. nr. 39/1854
  • Byste (bronse) av Mathias Skeibrok (fullført av Jo Visdal), 1897; Løveid, Skien
  • Maleri (brystbilde) av Eivind Engebretsen, 1920; Stortinget, Oslo