Ivar Vikingsson var kansler under nesten hele Christian 1s regjering og en av kongens fremste norske rådgivere. Det norske kanslerembetet var i denne perioden nesten utelukkende knyttet til den norske rettspleien. Ivars sentrale posisjon i det norske riksstyret illustrerer derfor unionsmonarkens styringssystem i Norge, basert på lojale enkeltpersoner uten noen egen norsk sentraladministrasjon.
Ivar var neppe fra Ullensvang, slik det har vært antatt, men trolig fra Viken. Han dukker første gang opp i kildene som korsbror i Oslo og prost i Ranrike (Båhuslen) 1447. Ivars mor het Ragnhild, og han hadde en bror, Amund, som var rådmann i Oslo. Ivar eide jord i Borgarsysle, Follo, Gausdal, Solør og Odalen. Det er mulig han hadde Skienssysle som forlening.
1453 ble Ivar prost ved Mariakirken i Oslo og trolig kansler, selv om han først er belagt med kanslertittelen året etter. Som kansler hadde han inntekt av Husaby prebende ved Mariakirken. Ivar brukte det gamle formelverket i rettsbrevene, grids- og landsvistbrev, som dessuten fremdeles i tråd med gammel norsk forvaltningsskikk ble datert etter kongens styringsår. I en tid da kongens kanselli i Danmark ikke lenger brukte norsk, hadde dermed norsk administrasjonsmål sin siste skanse hos den norske kansleren.
Ivar medbeseglet som riksråd både Christian 1s stadfesting av hansabyenes privilegier i Norge og kongens landefredsordning 1455. Tre år senere var han i Skara med på å love å velge Christians eldste sønn til norsk konge etter Christians død. Ivar hørte til den lojalistiske kretsen av riksråder som dominerte rådet frem til midten av 1470-årene. De ser ut til å ha akseptert et relativt sentralisert kongedømme etter norsk mønster fra høymiddelalderen, en linje som Sigurd Jonsson (død omkring 1453) hadde fulgt konsekvent. Ivar opptrådte i miljøet rundt Sigurds enke og sønn, og rundt Hartvig Krummedike, en annen ytterst kongelojal riksråd.
Ivar var da også en av kong Christians mest betrodde menn i Norge. Kongen brukte ham særlig mye i den internordiske politikken, men også overfor det øvrige utland. Ivar var den eneste norske representanten under forhandlingene mellom kongen og engelske utsendinger i Hamburg 1465, der bl.a. islandshandelen ble drøftet. Året etter var han med å forhandle med svenskene om fornyelse av treriksunionen. Forsommeren 1471 var Ivar hos kongen i København da Håkon 5s gavebrev for Mariakirken 1299 ble stadfestet. Senere på sommeren fulgte han kong Christian på dennes mislykkede felttog for å vinne Sverige. Deretter deltok han i forhandlinger med svenskene i Kalmar 1473, 1474 og 1476. Begge de to siste årene var han en av Christian 1s voldgiftsdommere.
På tross av sitt nære forhold til kong Christian og sin sentrale rolle i kongens norske regjering var Ivar med på å inngå den norsk-svenske forbundstraktaten i Oslo februar 1482. Etter avtalen skulle de to rikene støtte hverandre i forsvar av sin selvstendighet og opptre samlet vedrørende det kommende kongevalget. Alliansen med Sverige var et viktig ledd i det norske riksrådets kamp for å hevde norsk selvstendighet i unionen, en selvstendighet de mente var blitt underminert av Christian 1. Ivar var imidlertid en eldre mann på denne tiden, og han er ikke belagt som deltaker i den internordiske politikken etter avtalen i Oslo.
Ivar Vikingsson gikk av som kansler 1485. Han utstedte et brev fra Værne kloster i Rygge 1490, medbeseglet av broren Amund, der han skjenket jord til Husaby prebende ved Mariakirken. Det ligger nær å anta at Ivar på det tidspunktet hadde provent, dvs. materielt underhold, i Værne kloster og at han døde kort tid etter.