Drottsete, ridder og riksråd. Foreldre: Baron og merkesmann Ogmund Sigurdsson (død tidligst 1311) og Øyvor Gautesdatter (omtalt 1328). Ingen detaljer om Ivars ekteskap er kjent. Dattersønn av Gaute Erlingsson (død 1288; se NBL1, bd. 4); bror til Finn Ogmundsson (ca. 1290–1343); farbror til Ogmund Finnsson (ca. 1321–1388).

Ivar Ogmundsson hadde en fremtredende posisjon i riksstyret under kong Magnus Eriksson. Forholdet mellom Ivar og kong Magnus illustrerer den gjensidige avhengigheten mellom kongemakt og aristokrati i Norge, der Ivar forente en sentral posisjon i politikk og forvaltning med opprør mot kongen, men likevel beholdt kong Magnus' gunst.

Ivar var sønn av baronen og merkesmannen Ogmund Sigurdsson fra Hesby (Hestbø) på Finnøy i Ryfylke, en av Håkon 5s mest betrodde menn, og yngre bror av ridderen og riksråden Finn Ogmundsson. Det mangler belegg for at Hestbøætten var beslektet eller besvogret med kongehuset, slik det har vært hevdet. Ogmund var trolig sønn av den Sigurd, sønn til Ivar Rova, som var blant det utvalgte mannskap på Håkon Håkonssons skip under vesterhavstoktet 1263. Det er ikke kjent at den yngre Ivar selv brukte tilnavnet “Rova”, men han omtales med tilnavnet i samtidige utenlandske kilder.

På tross av Ivars sentrale posisjon vet vi verken navn på hans hustru eller barn eller noe eksakt om hans jordegods og økonomiske forhold. Han hadde minst to døtre som skulle gifte seg 1341, men arvegangen etter brorsønnen Ogmund Finnsson viser at Ivar ikke hadde levende barn eller barnebarn ved Ogmunds død 1388. En kilde fra 1340 kan indikere at Ivar hadde gods eller andre økonomiske interesser på det nordlige Vestlandet. I Vestfold forpaktet han Sande kirkes tiende.

Ivar opptrer i kildene første gang 1316, allerede da i kongens rådgiverkrets. Han fikk trolig ridderslaget samme år. Som riksråd deltok Ivar i nesten alle sentrale begivenheter i norsk politikk fra 1319 frem til 1349. At han var høvedsmann på Båhus festning i hele Magnus Erikssons umyndighetstid, viser hans sentrale posisjon. Ivar medbeseglet den norske ekteskaps- og alliansetraktaten med Mecklenburg 1321, som var rettet mot Danmark. Det kan indikere at han støttet hertuginne Ingebjørgs aggressive norsk-svenske politikk overfor Danmark. At Ivar, i motseting til broren Finn, ikke deltok på kuppmøtet 1323, er imidlertid ikke entydig i den forbindelse. Han må likevel raskt ha sluttet seg til stormannsfronten mot Ingebjørg og hennes fremste støttespiller og senere ektemann, Knut Porse. Ivar lå i feide med Knut Porse så sent som 1329.

Ivars posisjon innen stormannskretsen ble ikke svekket av et godt forhold til kong Magnus. Ivar fulgte den pavelige innsamler Pierre Gervais da denne seilte fra Bergen til Båhuslen høsten 1333, og han var drottsete da kongen var i Flandern for å avtale ekteskap 1334. Han hadde Skiensysla 1336 og visstnok til sin død.

Ivar kan kobles til møter mellom norske stormenn 1338, der det bl.a. var tale om å sende menn til kongen på alles vegne, og sammen med Sigurd Havtoresson ledet han opprøret mot kongen 1338–39. Opprørsmennene hadde en sterk militær posisjon, og forholdet mellom kong Magnus og stormennene ble bedre etter opprøret, særlig da Håkon 6 Magnusson ble hyllet som norsk konge 1343–44.

Ivars rolle som opprører hindret ikke kong Magnus i å gi ham sentrale oppgaver. Han hadde muligens en forrang blant rådsherrene i deler av 1340-årene og synes å ha vært kong Magnus' favoritt blant norske stormenn. Ivar medbeseglet som eneste nordmann avtalen mellom Magnus Eriksson og Valdemar Atterdag 1343, og han var en av eksekutorene for kong Magnus' og dronning Blancas norske testament 1347. Han døde sannsynligvis under Svartedauden og ble gravlagt i Gimsøy kloster.

  • DN,bd. 1 nr. 147, bd. 2 nr. 301
  • NgL, 1833–39
  • Diplomatarium Svecanum, bd. 4–5, Stockholm 1853–65
  • Urkundenbuch der Stadt Lübeck, bd. 2 nr. 464, Lübeck 1858
  • Biskop Eysteins Jordebog, 1879
  • Isl.Ann.
  • RN
  • NFH
  • C. M. Munthe: “Norske slegtsmerker”, i NST, bd. 1, 1928, s. 364–375
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1, Trondheim 1992
  • Avtrykk av Ivars segl finnes på dokumenter i RA; beskrevet og gjengitt i H. J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske sigiller fra middelalderen, 1899, nr. 450