Skipsreder. Foreldre: Skipsfører, dampskipsekspeditør Edmund Harris Christensen (1832–1914) og Margrethe Sophie Kathrina Rummelhoff. Gift 1912 med Emmy Holter-Sørensen (f. 24.3.1889), datter av grosserer Peder Holter-Sørensen og Sophie Kathrine Andersen.

Ivarans Rederi, Ivaran Lines eller rett og slett Ivaran har vært velkjente begreper i norsk skipsfart og internasjonal linjefart gjennom det meste av 1900-tallet. Ivaran var et akronym for Ivar An(ton) Christensen – en markant og fargerik skikkelse i galleriet av norske redere.

Christensen var født i Mandal, som den eldste i en søskenflokk på fem. Faren var dampskipsfører og moren prestedatter. Som unggutt drog han til sjøs, og 20 år gammel tok han styrmannseksamen, men allerede året etter gikk han i land, samtidig som familien flyttet til Haugesund. Hans far hadde overtatt en dampskipsekspedisjon, og sønnen begynte i farens firma.

Etter at Haugesund fikk status som kjøpstad 1867, hadde byen gjennomgått en rivende utvikling, i første rekke takket være sildefisket, som igjen gav grunnlag for annen maritim virksomhet. Haugesund vokste frem som en av Norges fremste skipsfartsbyer. Fra 1889 til 1901 ble antallet Haugesund-dampere tidoblet, fra 8 til 80 skip.

Fra første stund deltok Ivar An. Christensen aktivt i denne utviklingen. Han etablerte seg som skipsmegler 1893, og 1902 anskaffet han sitt første dampskip, Modesta. Telegramadressen Ivaran skulle bli hans varemerke livet ut. Rederiets tonnasje økte raskt: 1912 var Christensen Haugesunds største skipsreder med 11 dampskip på til sammen 11 500 tonn dødvekt.

Tiden i Haugesund ble preget av kraftig og forholdsvis jevn fremgang for Christensen. Men tross økonomisk suksess og lokalt samfunnsmessig engasjement i bystyre, havnestyre og sjømannsforening, ønsket Christensen likevel en bredere basis for sin virksomhet. 1912 flyttet han fra Haugesund til Kristiania. Samme år giftet han seg med Emmy Holter-Sørensen, datter av en fremstående Kristiania-grosserer.

Hvorvidt ekteskapet hadde noe å si for flyttingen til hovedstaden, skal være usagt. Kapitalmarkedet i Kristiania dannet i hvert fall grunnlaget for langt mer ambisiøse prosjekter enn hittil, og flyttingen skulle innlede en vekstperiode for rederiet – utløst ved utbruddet av den første verdenskrig – som vel verken Christensen eller andre kunne ha forutsett. Fem skip ble levert i løpet av krigen, 11 skip gikk tapt, og 1920 var 7 skip under bygging eller i bestilling ved norske og utenlandske skipsverft, bl.a. Fredriksstad Mek. Verksted, hvor Christensen fra 1917 var største aksjonær.

Ivar An. Christensen stod sentralt blant norske shipping- og finansfyrster under den første verdenskrig, med mange jern i ilden. 1916–21 var han en sterk og frittalende president i Kristiania Rederiforening. Han gikk slett ikke av veien for å vise sin rikdom. Privatboligen i Frederik Stangs gate 22, tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, stod ferdig 1919 og regnes fortsatt blant Oslos flotteste bygninger i sin kategori.

Krigs- og etterkrigskonjukturen for skipsfartsnæringen tok brått slutt sommeren 1920. Fraktmarkedet falt sammen, og både eldre og nybygde skip gikk i opplag. Med mange og kostbare skip under bygging hadde Christensen all grunn til å konsolidere stillingen. I november 1920 ble tre av hans skipsaksjeselskaper slått sammen til ett, A/S Ivarans Rederi, med 7 dampskip. Selv om det lyktes å selge eller kansellere flere byggekontrakter, ble første del av 1920-årene en turbulent periode for Christensens rederivirksomhet. Fra 1922 til 1924 ble aksjekapitalen i Ivarans Rederi halvert fra 20 til 10 millioner, hvorav en mindre del i form av utbetaling til aksjonærene.

Hittil hadde Christensen utelukkende operert i trampfart. Han hadde fortsatt tro på skipsfartsnæringen, men mente at det lå større muligheter i spesialfart som oljetransport og – særlig – linjefart. Etter et mislykket forsøk på å bli deltaker i Den norske Syd-Amerikalinjen, tok han kontakt med det amerikanske rederiet Garcia & Diaz, som drev en linje, Linea Sud Americana, langs østkysten av Nord- og Sør-Amerika. Det ble avtalt at Christensen skulle tilføre linjen tre nybygde motorskip i løpet av 1925 og 1926.

Samarbeidet var meget vellykket. Ytterligere tre skip ble anskaffet 1928, samtidig som enda to ble kontrahert. Med en størrelse på 10 000 tonn og en beregnet fart på 16 knop, ville disse bli blant verdens største og hurtigste lasteskip. Men skipene innfridde ikke forventningene, og etter omfattende rettssaker måtte det tyske verftet ta dem i retur 1931.

Krisen i kjølvannet etter Wall Street-krakket gikk hardt ut over Garcia & Diaz. Linea Sud Americana ble oppløst, og etter et fem års samarbeid med et annet amerikansk rederi overtok Ivarans Rederi linjen selv. I seksti år, fra 1938 til 1998, besørget Ivaran Lines en av de viktigste sjøverts forbindelsene mellom USA og østkysten av Sør-Amerika. I mai 1998 ble denne delen av virksomheten solgt til det kanadiske rederiet CP Ships.

Christensen skulle selv ikke få oppleve denne fasen av sitt livsverk. 1933 ble han alvorlig syk (pernisiøs anemi). Tross behandling i Sveits forverret tilstanden seg, og etter at lungebetennelse støtte til, stod livet ikke til å redde. Han døde i Zürich 17. januar 1934.

Tallrike minneord pekte på Christensens sterke personlighet, hans arbeidsiver og administrative evner som skipsreder, men også på hans store engasjement innen andre områder. Han var blant initiativtakerne til og første formann i Norges Automobilforbund. Som teaterinteressert var han en av ildsjelene bak stiftelsen av Det nye Teater. I jakten på sine mål kunne han nok skaffe seg motstandere, men det forhindrer ikke at Ivar Anton Christensen – Ivaran – ruver blant norsk skipsfarts personligheter på 1900-tallet.

  • HEH 1930, 1934
  • E. Thon: A/S Ivarans Rederi 1920–1970, 1969
  • B. Kolltveit: Bridge Across the Seas. A/S Ivarans Rederi 1920–1995, 1995

    Kunstneriske portretter

  • Pennetegning av Per Krohg, u.å.; gjengitt i Kolltveit: Bridge Across the Seas, s. 66