Ungarsk-norsk skulptør. Foreldre: Skredder og tekstilgrosserer István Lisztes (1912–2003) og Lidia Prikkel (1914–). Gift 1970 i Budapest med grafiker og billedhugger Wenche Gulbransen (1947–).

Den ungarsk-norske skulptøren István Lisztes har vært bosatt i Norge siden 1977 og ble først kjent gjennom sine såkalte “oppdragsløse medaljer” og relieffer. Med sin fabulerende figurasjon hadde arbeidene sitt utspring i ungarsk tradisjon, men Lisztes arbeidet også tidlig med referanser til klassiske forbilder.

Han vokste opp i Ungarn og fikk sin utdannelse ved kunstgymnaset og kunstakademiet i Budapest. 1969–77 var han amanuensis ved kunstakademiet i Budapest, og fra 1996 til 2002 var han professor ved Statens kunstakademi. Han studerte filosofi og estetikk i Budapest 1971–73.

Figur på vogn oppstod i dialog med det greske mesterverket Vognkjøreren, men styrte mot en aktuell tematikk med rot i ensomhetsfølelse og frihetslengsel. Hans todelte relieff over Nordahl Grieg i polyester vakte oppmerksomhet på Høstutstillingen 1981. Året etter kombinerte Lisztes den antikke hermeformen med materiale fra nylig kasserte jernbanesviller i dobbeltfiguren Ekteskap.

Senere skulle han søke impulser enda lenger tilbake og i andre kulturer, med figurer i bronse som gjennom avskrellet og stilisert form gav assosiasjoner til både oldtidens egyptiske statuer og asiatisk skulptur. Han kunne stille tvillinglike partnere overfor hverandre i lavmælt dialog, synliggjort gjennom forsiktige gester. Ved siden av de tvillinglike speilpositurene kombinerte Lisztes bronsens ro med video, der en mørkt patinert kvinneskikkelse uten høyre arm iakttok en roterende gipsutgave av sin manglende legemsdel på en hvitmalt monitor plassert på en sokkel i samme farge. Denne skulpturelle refleksjonen har visse fellestrekk med koreanske Nam June Pajks kjente TV-Buddha.

Lisztes har siden ofte arbeidet ut fra den innadvendte konsentrasjonen man forbinder med Orientens figurer, men også forbundet dem med minimalismens strukturer. Både gjennom format og de stillferdige gestene fremtrer hans skulpturelle prosjekt som antiretorisk. Dette preget også Lisztes' utstilling i Kunstnernes Hus i Oslo 1995, hvor han gjennom arbeidsmodeller i gips iscenesatte et lavmælt figurteater. De klassiske, “tidløse” skikkelsene agerte som mangfoldiggjorte marionetter i et absurd spill, som minnet om 1920-årenes nysaklige mannekengfigurer og surrealismens søvngjengeraktige persongalleri.

Samtidig anskueliggjorde Lisztes – som behersker alle ledd av den antikke gipsmakerprosessen – stadiene i sin fleksible arbeidsmetode. Hans omfattende kunnskaper på de tekniske områdene var en av flere årsaker til at han ble valgt til det omstridte figurative skulpturprofessoratet ved Statens Kunstakademi 1996.

Han har blitt omtalt som en “filosofisk skulptør”, og den etiketten passet på prosjektet Skulpturens refleksjoner over seg selv i Lilllehammer Kunstmuseum 2001. I denne installasjonen lå et enormt gipsdekket hode av isopor på gulvet og ble reflektert – og dekonstruert – i en speilkorridor. I denne visuelle fragmenteringen lå igjen det antiretoriske som grunntanke. Men med Lisztes' bakgrunn kunne man heller ikke unngå å tenke på nedrivingen av det heroiserende Stalin-monumentet i Budapest under ungarernes oppstand 1956. Samtidig ansporet installasjonen en kroppslig aktivitet fra publikum for å utløse de konseptuelle refleksjonene. Spillet med speilet knyttet dessuten Lisztes til en europeisk tradisjon fra malerne Velazquez og Vermeer til arte povera-kunstnerne Giulio Paolini og Michelangelo Pistoletto. Han videreførte noe av denne problematikken med kritisk adresse til Gustav Vigelands monumentale ambisjoner på Norsk skulpturbiennale 2003.

Istváan Lisztes er medlem av Norsk billedhoggerforening og av Norske Billedkunstnere.

    Et utvalg

  • Figur på vogn, 1978, NG
  • Nordal Grieg, relieff, 1981, Gardeleiren
  • Ekteskap, 1982
  • Kjøpmannsfigur, 1986, K1-senteret, Rykkin
  • Liten mannsfigur, 1987, Majorstua alders- og sykehjem, Oslo
  • Kvinnefigur, 1988, Tromsø Kulturhus
  • Kvinne, 1989, Vest-Agder Fylkessykehus, Kristiansand
  • Kvinne med åpen hånd, 1990, Ringsaker kommune
  • Mann med liten håndbevegelse, 1993, LOOC, Lillehammer
  • Tre gratier, 1994, Rikshospitalet, Oslo
  • Skulpturens refleksjoner over seg selv, installasjon (2001), LKM
  • Lucy Smith, byste, 2004, Urbygningen, UiO
  • Oppover – Nedover, 2005, MS-senteret, Hakadal
  • NKL, bd. 2, 1983
  • utstillingskatalog Lillehammer Kunstmuseum, 2001
  • egne omtaler i Dagbl. 1988–2003
  • István Lisztes' CV