Ingvald Smith-Kielland var en fremtredende diplomat og utmerket seg i viktige stillinger under og like etter den annen verdenskrig, som militærattaché i Stockholm og sendemann hos den tsjekkoslovakiske regjering. Senere tjenestegjorde han som hoffsjef under både kong Haakon og kong Olav.
Smith-Kielland var av offiserslekt; både faren og farfaren var oberster. Ingvald fulgte i deres spor, og etter examen artium i Kristiania 1908 tok han Krigsskolen (1911) og militær høyskole (1913) og tjenestegjorde deretter i generalstaben og ved Krigsskolen før han 1920 ble ansatt som sekretær i Utenriksdepartementet. Dit tok han med seg de beste militære tradisjoner: plikttroskap, lojalitet, arbeidsomhet. Sammen med hans medfødte elskverdighet og hjelpsomhet skulle det gjøre ham til en fremragende diplomat. Sekretærstillingen i UD var knyttet til traktatkommisjonen, og Smith-Kielland deltok i forhandlingene med Danmark om nordmenns fangstrettigheter på Øst-Grønland og drøftelsene med vinlandene Spania og Portugal. Alkoholforbudet som ble innført under den første verdenskrig hadde skapt store vansker for vår fiskeeksport. Smith-Kielland hadde vært aktiv avholdsmann siden gymnastiden. Da han så hvilke problemer avholdsorganisasjonene skapte for forhandlingene, meldte han seg ut av bevegelsen.
1929 ble Smith-Kielland utnevnt til byråsjef i UD og tok samme år avskjed som offiser med kapteins grad. 1938–41 var han legasjonsråd i London; blant hans oppgaver her var å forrette vielsen av Gerd Egede-Nissen og Nordahl Grieg sommeren 1940. Året etter ble han beordret til militærattaché ved legasjonen i Stockholm med oberstløytnants grad. Dette var en virkelig uriaspost. Unge nordmenn stod i kø for å komme videre til Storbritannia og krigstjeneste. Flytrafikken sviktet helt, og ruten via Sovjetunionen stoppet da tyskerne overfalt landet. Militærattacheen hadde ansvaret for å fordele de få tilgjengelige plassene. Som formann i flyktningerådet reiste han også Sverige rundt og talte til flyktningene i leirene.
Smith-Kielland kom tilbake til London som ambassaderåd 1943. Året etter ble han utnevnt til norsk sendemann hos den tsjekkoslovakiske regjering i eksil og akkreditert president Edvard Beneš. Etter krigens opphør tiltrådte han stillingen i Praha og fikk et nært forhold til så vel Beneš som utenriksminister Jan Masaryk; fra 1946 var han sideakkreditert som sendemann i Wien. Ved kommunistenes maktovertakelse 1948 trådte Beneš tilbake og Masaryk ble myrdet. Etter dette sjokket vendte ikke Smith-Kielland tilbake til Tsjekkoslovakia.
1948 ble Smith-Kielland protokollsjef i UD, og året etter utnevnte kong Haakon ham til kammerherre og hoffmarskalk. I 1905, som 15-åring, hadde han talt republikkens sak på sin skole. “Man forandrer seg,” var hans egen smilende kommentar. Som kongelig embetsmann forestod han Slottets personalforvaltning og økonomiske styring. 1955 ble han hoffsjef og fikk da det overordnede ansvar for hele Slottets administrasjon. Han fortsatte som hoffsjef etter tronskiftet 1957 og satt i stillingen til han gikk av med pensjon 1966. Smith-Kielland ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1946, til kommandør med stjerne 1959 og fikk storkorset 1966, og han var innehaver av storkors av Dannebrogordenen, den svenske Nordstjärneorden, Finlands Lejons orden, den islandske Falkeorden, den britiske Victoriaorden og en rekke andre utenlandske ordener.
Ved siden av sin embetsgjerning gjorde Smith-Kielland en betydelig innsats for norsk idrett. 1918–23 var han Hærens konsulent for idrett. Han var formann i Norges Skiforbund 1936–39 og samtidig generalsekretær i Det internasjonale skiforbund, og han var en av lederne for de norske idrettstroppene som deltok i de olympiske lekene i Antwerpen 1920, St. Moritz 1928 og Lake Placid 1932. Selv var han en aktiv skiløper med premier i Holmenkollen i yngre år. I en alder av 89 år gikk han på ski til posttjeneste på Frønsvollen under 50-kilometeren. Fremdeles var han levende interessert i det som skjedde i verden, lydhør overfor tidens krav, men fortsatt med kraft til å hevde sine egne meninger.
Få mennesker i vårt samfunn har gjennom et langt liv møtt så mange mennesker som Ingvald Smith-Kielland. Enda færre har etterlatt seg så mange venner. Hans eldste sønn, Ingvald Mareno Smith-Kielland (1919–), ble også offiser og var hoffmarskalk hos kong Olav 1966–85 og hoffsjef 1985–91.