Sykepleielærer og -historiker. Foreldre: Stadsfysikus Thomas Christian Wyller (1858–1921) og Birgitte Platou (1862–1922). Ugift. Søster av Anders Wyller (1903–40); tante (fars søster) til Thomas Christian Wyller (1922–), Egil A. Wyller (1925–) og Arne August Wyller (1927–).

Ingrid Wyller var en av de sentrale drivkreftene bak moderniseringen av sykepleierutdanningen – både den grunnleggende og den videregående – i Norge i etterkrigstiden.

Wyller vokste opp i Stavanger og tok språklig-historisk examen artium der 1916. Deretter tok hun utdannelse som sykepleier ved Kristiania Røde Kors' sykepleierskeskole 1917–20. 1934 gjennomførte hun Norsk Sykepleierskeforbunds fortsettelsesskole, den undervisende og administrerende linje. Hun hadde også en rekke korte og lengre studieopphold i utlandet, særlig i London og New York.

Ingrid Wyller ble utdannet i en tid hvor det var vanlig for sykepleiere å tilhøre den organisasjon som gav dem utdannelse, for så av denne å bli sendt dit det var bruk for dem. Hennes oppgaver og arbeidsplasser i dette systemet ble mange. Etter fire år som assistentsøster og avdelingssøster ved Røde Kors Klinikk i Kristiania var hun oversøster ved et tuberkulosesanatorium i Ryfylke i tre år og et år avdelingssøster ved Røde Kors Klinikk i Trondheim, før hun kom tilbake til Oslo som avdelingssøster ved Røde Kors Klinikk der 1928–35.

Fra 1935 var hun instruksjonssøster ved Røde Kors sykepleierskole i Oslo. Fra denne stillingen fikk hun et halvt års permisjon fra januar 1941 for å bygge opp en sykepleierskole i Tromsø. Skolen kom i gang tross de mange problemer og utfordringer som krigen medførte. Tilbake i Oslo fortsatte hun som instruksjonssøster til hun 1943 ble tilsatt som vikar for oversøster ved Nordland fylkessykehus i Stokmarknes, “for å hindre nazistifisering av lederskapet der”, som hun selv sa det. Året etter ble hun utnevnt til forstanderinne og leder for Røde Kors sykepleierskole i Oslo.

Etter krigen ble Ingrid Wyller en av de første norske sykepleiere som reiste til USA og studerte sykepleie ved Teachers College, Columbia University i New York, et utdanningssted som ble banebrytende for det moderne sykepleiefag og som influerte sterkt også internasjonalt på utviklingen av sykepleiefaget. Her lærte hun om forskningsmetodikk som grunnlag for kunnskapsutvikling i sykepleie – et moderne fenomen hun så nyansert kritisk på, fordi hun fryktet utviklingen kunne føre sykepleieren bort fra den daglige kontakten med pasienten.

Selv hadde Wyller et klart syn på hva sykepleiernes oppgaver var: Det var et kall til tjeneste for syke medmennesker. Men innbefattet i dette kall lå et krav til sykepleierne om å holde høy faglig standard i sitt arbeid og et krav til deres arbeidsgivere om å gi sykepleierne arbeidsforhold og lønn som var til å leve av. Om dette skrev hun mange innlegg i aviser og fagtidsskrifter, og hun var ikke redd for å bruke sterke ord: “Det sies at sykepleierne skal få sin lønn i himmelen. Det er bare det at om vi ikke får vår lønn på jorden, så blir vi så slemme at vi ikke kommer til himmelen,” var en av hennes mange spissformuleringer.

1949–50 var Ingrid Wyller inspektør for alle sykepleierskoler som tilhørte Norsk Røde Kors. Etter et år som oversøster ved fylkessykehuset i Molde ble hun 1952 ansatt som leder av Norsk Sykepleierforbunds skole for videre utdanning, en stilling hun hadde til hun gikk av for aldersgrensen 1961. I disse årene kom hun til å prege ledere og lærere i sykepleiefaget i hele Norge. Under hennes ledelse ble utdanningen utvidet og spesialisert. Linjen for sykepleiere som studerte administrasjon, ble på to semestre og for dem som skulle bli lærere, på tre semestre, og utdanningen ble samlet på et sted i egne lokaler i Nordraaks gate 12 i Oslo.

Som forfatter ble Ingrid Wyller særlig kjent for sine to bøker om sykepleiens historie. Boken Sykepleiens historie i Norge fra 1951 ble trykt i en rekke opplag og var pensumlitteratur for elever i sykepleiefaget i ca. 20 år. 1978 utgav hun Sykepleiens verdenshistorie. Til denne boken utarbeidet hun et omfattende billedmateriale som lysbilder beregnet på bruk i undervisning. I tillegg til historiebøkene skrev hun Kort veiledning i hjemlig sykestell og var medforfatter i Lærebok for sykepleiersker. Hun var forfatter/redaktør for en rekke jubileums- og festskrifter innenfor sykepleiens område og skrev en lang rekke artikler, særlig i tidskriftet Sykepleien.

Ingrid Wyller var varamedlem i Norsk Sykepleierskeforbunds hovedstyre 1947–51 og sykepleiernes representant i Norges Røde Kors' landsstyre 1945–49. Hun var en av stifterne av Kristne Sykepleieres Forening. Hun mottok Kongens fortjenstmedalje i gull 1961 og var innehaver av Norges Røde Kors' hederstegn og Florence Nightingale-medaljen. Fra 1961 var hun æresmedlem av Norsk Sykepleierforbund.

  • Kort veiledning i hjemlig sykestell, Stavanger 1938
  • medforf. Lærebok for sykepleiersker, 1941
  • Sykepleiens historie i Norge, 1951 (10. opplag 1987, 2. utg. 1990)
  • Ved sykesengen, 1954
  • Norsk sykepleierforbund 1912–1962, bilag til Sykepleien nr. 18/1962
  • red. Sykepleiernes misjonsring S.M.R. 1921–1971, 1971
  • Festskrift i anledning Norges Sykepleierhøyskoles 50-års jubileum 1. oktober 1975, utg. av Norsk Sykepleierforbund, 1975
  • Sykepleiens verdenshistorie, 1978
  • Stud. 1916, 1942, 1966
  • J. B. Straume (red.): Norske sykepleiere, bd. 2, 1960
  • B. A. Østby: “Ingrid Wyller 90 år: En ungdom fra forrige århundre”, i Sykepleien nr. 12/1986, s. 4–11
  • L. Dåvøy: “Ingrid Wyller”, nekrolog i Aftenp. 7.9.1994
  • K. Lerheim: “En pioner er borte”, i Sykepleien nr. 15/1994, s. 11–13
  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; Institutt for sykepleievitenskap, UiO