Skiløper og trener. Foreldre: Olav H. Løken (1897–1979) og Ingebjørg Haug (1898–1974). Gift 23.6.1955 med Leif Wigernæs (10.9.1920–13.6.2005).

Ingrid Wigernæs ble en av de første profilene i norsk kvinnelangrenn. Wigernæs deltok i og trente det norske stafettlaget, som tok sølv i VM i Oslo 1966, og hun trente laget som tok OL-gull 1968.

I oppveksten var Ingrid Wigernæs en aktiv deltaker i arbeidet på gården hjemme i Hemsedal. Slik ble hun glad i å bruke naturen, men idrett ble det ikke for henne. Mye av skylden for det får nok den annen verdenskrig ta, den satte en stopper for alt organisert idrettsarbeid i den perioden da det hadde vært naturlig for Ingrid Wigernæs å begynne med aktiv idrett. Nå ble hun godt voksen før hun debuterte som skiløper.

Ingrid Wigernæs flyttet til Oslo, tok handelsskole og begynte å arbeide på kontor. Det var her hun mer eller mindre tilfeldig kom inn i skimiljøet. 1956, 28 år gammel og gift, ble hun tatt ut til OL i Cortina. Hun startet dermed sent, men siden sporten var ny, var hun i godt selskap.

Midten og slutten av 1950-årene var en tung periode for norsk langrenn, bunnen ble nådd i VM i Lahti 1958. Kritikken etter denne fiaskoen ble særlig krass mot damene, og man spurte om langrenn var en passende kvinneidrett. Utover i 1960-årene snudde det seg imidlertid gradvis både for Ingrid Wigernæs selv og for kvinnelangrenn i sin helhet. Fra 1961 til 1966 tok Wigernæs 7 NM-gull. Det første av i alt fem individuelle mesterskap tok hun 1961, mens det ble to stafettgull for henne og hennes klubb Romerikslaget 1965/66, de første årene det ble arrangert langrennsstafett for kvinner i NM. Ingrid Wigernæs deltok også i OL 1964, men det store gjennombruddet kom to år senere i VM-stafetten i Oslo.

Foran VM-stafetten 1966 var målsetningen å ta bronsemedaljen. Ingrid Wigernæs var startkvinne, og målsetningen laget hadde satt seg, ble mer enn oppfylt da Berit Mørdre Lammedal slo den svenske storløperen Toini Gustafsson i en spurt og sikret Norge sølvet bak Sovjetunionen. Dette ble et av de store VM-øyeblikkene for det norske publikummet. Laget fikk klengenavnet “jentut'n”, hentet fra hemsedalsdialekten, og Ingrid Wigernæs ble forgrunnsfiguren for de første stjernene i norsk kvinnelangrenn.

Ingrid Wigernæs hadde vært både løper og trener fra 1965. Etter sølvet i Holmenkollen avsluttet hun sin aktive karriere, men fortsatte å trene de norske langrennskvinnene til 1969. Suksessen fortsatte for både henne og laget, i sin nye funksjon bidrog hun til at laget tok OL-gull 1968. Hun ble dermed sterkt delaktig i de første store seirene i norsk kvinnelangrenn. Hun har selv pekt på at suksessen til dels skyldtes hell. 1966 traff de godt med smurningen, mens de 1968 fikk ønskeføre samtidig som de andre nasjonene gjennomgikk et generasjonsskifte. Suksessen gjenspeilte ikke et reelt ønske om å satse like sterkt på kvinnelangrenn som på langrenn for menn. Den satsingen kom først et drøyt tiår senere. Seirene til “jentut'n” ble likevel den første milepælen i norsk kvinnelangrenn, og Ingrid Wigernæs var gjennom sitt trenerarbeid med på å legge grunnlaget for senere suksesser i idretten.

  • Mot mål med jentut'n, 1967
  • I. Wigernæs: Mot mål med jentut'n, 1967
  • Aftenp. 12.1.1985
  • R. Bryhn og K. A. Tvedt: Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990