Sanger (sopran). Foreldre: Gårdbruker Johan Bjoner (1877–1950) og Alma Prestangen (1890–1982). Gift 1960 med direktør Thomas Reynolds Pierpoint jr. (7.3.1922–31.3.1999), sønn av Thomas Reynolds Pierpoint og Marie O'Donnell.

Gjennom en omfattende internasjonal karriere på høyeste nivå, ikke minst på verdens operascener, utmerket Ingrid Bjoner seg som en av vår tids ledende sopraner.

Ingrid Bjoners foreldre hadde Vang gård i Kråkstad og her ble hun født som den åttende av ni barn. Hun viste tidlig interesse for sang og musikk, men å gjøre sangen til levevei i etterkrigsårene var langt fra noen selvfølgelighet. Hun studerte derfor farmasi i Oslo (med apotekereksamen 1951), samtidig som hun tok sangtimer hos Gudrun Bøllemose.

Hun debuterte 1952 i Universitetets Aula til gode kritikker. Samme år sang hun for pedagogene Paul Lohmann og Franziska Martienssen Lohmann, som holdt seminar i Lund i Sverige. De erklærte utvetydig at Bjoner "ikke skulle trille piller, men trille toner". Hun studerte hos professor Lohmann i Wiesbaden 1953–57, det siste året ved Staatliche Hochschule für Musik, og ved Operaskolen i Frankfurt. Han fikk hennes apotekereksamen godkjent i Hessen, slik at hun kunne arbeide noen timer om dagen som provisor. Sangtimene fikk hun gratis. Her utviklet Bjoner en grunnsolid teknikk, og det ble klart at hennes musikalitet, scenetalent og stemme – som utviklet seg til en glansfull, lyrisk-dramatisk sopran – pekte mot en verdenskarriere. Kirsten Flagstad ville ha henne med (som Gutrune og 3. norne) på plateinnspillingen av Wagners Götterdämmerung i Oslo 1956, og for mikrofonene gjorde Bjoner et unntak fra sin egen regel om å la de store Wagner- og Strauss-partiene ligge til stemmen var klar for dem. Hennes operadebut var som Donna Anna i Norsk Operaselskaps oppsetning av Mozarts Don Juan i 1957. Donna Anna var også hennes debutrolle på stockholmsoperaen samme år, og på Wiener Staatsoper to år senere. Sommeren 1957 sang hun tittelrollen i Händels Rodelinda ved Drottningholmsteatern i Stockholm.

Bjoner var tilknyttet operaen i Wuppertal 1957–59 og Deutsche Oper am Rhein, Düsseldorf, 1959–61. I Wuppertal sang hun sin første Wagner-rolle, Elsa i Lohengrin. Hun debuterte i Düsseldorf med sin første Strauss-rolle, Grevinnen i Capriccio, 1959. 1957–61 sang hun årlig ved Festspillene i Bergen, og gjestet siden Festspillene ved flere anledninger. 1960 medvirket hun ved Wagner-festspillene i Bayreuth, som Freia, Helmwige og Gutrune i Nibelungenringen. Hun vendte ikke tilbake til Bayreuth før 1986; da overtok hun Isolde-rollen på én dags varsel og fikk 50 fremkallelser!

1961 ble hun engasjert ved Bayerische Staatsoper, München, som etter krigsødeleggelsene holdt til i Prinzregententheater. Da Nationaltheater ble gjenåpnet 1963 med Richard Strauss' Die Frau ohne Schatten, under ledelse av Joseph Keilberth, sang hun Keiserinnens parti med stor suksess. München skulle forbli et holdepunkt gjennom karrieren. Sin amerikanske debut gjorde hun i San Francisco i 1960 som Elsa. 1961 debuterte hun ved Metropolitan-operaen i New York, igjen som Elsa. Her sang hun mange av sine store roller frem til 1977. Debuten på La Scala, Milano, fant sted 1965. Samme år sang hun Isolde i Wagners Tristan og Isolde i München ved verkets 100-årsjubileum, igjen under Keilberths ledelse. Ved Festspillene i Salzburg 1969 sang hun Beethovens Fidelio, og i Beethovens jubileumsår 1970 gjentok hun rollen i Salzburg og ved nesten alle større operahus. Samme år medvirket hun, på pave Paul 6s invitasjon i anledning hans 50-årsjubileum som prest, i den store oppførelsen av Beethovens Missa Solemnis i Peterskirken under Wolfgang Sawallisch. I 1976, ved 100-årsjubileet for Wagners Ring, sang hun for første gang alle de tre Brünnhildene (i Valkyrien, Siegfried og Götterdämmerung).

Hun hadde gjestekontrakt med Wiener Staatsoper, Hamburgische Staatsoper, Stuttgart og Berlin. Hun sang dessuten ved Covent Garden i London, Pariseroperaen, Teatro Colón i Buenos Aires og Teatro Liceo i Barcelona, dessuten i Brussel, Edinburgh, Praha, Warszawa, Roma og Torino og ved en rekke tyske operascener. Tolv av sine store roller har hun sunget på Den Norske Opera: Agathe i Jegerbruden, Aïda, Grevinnen i Figaros bryllup, Iphigenia i Glucks Iphigenia i Tauris, Elisabeth i Tannhäuser, Brünnhilde i Valkyrien, Fidelio, Isolde, Senta i Den flygende hollender, Desdemona i Verdis Otello, Kundry i Parsifal og Strauss' Elektra, sistnevnte i egen regi. Foruten alle de store Mozart-, Weber-, Wagner- og Strauss-partiene, har Bjoner sunget Verdis Amelia (Maskeballet), Leonora (Skjebnens makt), Elisabeth (Don Carlos), Selika i Meyerbeers Afrikanerinnen, Puccinis Tosca og både tittelrollen og Kostelnička i Janáčeks Jenůfa. Hun var etterspurt i de krevende tittelrollene i Puccinis Turandot og Strauss' Elektra. I repertoaret inngikk også Bachs Matteuspasjon, Beethovens 9. symfoni, Mendelssohns Elias, Brahms' Ein deutsches Requiem og Verdis Requiem. Hun har vært meget benyttet som oratoriesanger, og har turnert i Europa og USA med Karl Richter og hans Münchener Bach-Chor. Hun har fremført verker av nyere komponister som Schönberg (monodramaet Erwartung), Hindemith (sangsyklusen Das Marienleben), Frank Martin og Werner Egk. Hun har heller ikke forsømt romansekunsten; i hjemlandet har hun holdt tallrike konserter med Robert Levin eller Einar Steen-Nøkleberg ved flygelet, dessuten konserter i London, München og andre steder i Europa, samt i USA og Japan.

Punktum for karrieren satte hun 1993 med Strauss' Fire siste sanger.

Ingrid Bjoners stemme, som var voluminøs med en unik mykhet og sensualitet, ikke minst i høyden, sikret henne en plass blant verdens fremste innen det høydramatiske faget. Stemmens smidighet og lyriske klang gjorde at hun kunne ha Mozarts Donna Anna og Wagners Isolde på repertoaret samtidig. Gjennom sin karriere fortsatte hun å studere med professorene Lohmann; etter deres død hadde hun gjensidig undervisning med sangerinnen Judith Beckmann. “Det er viktig å alltid ha en som en stoler på til å høre, slik at ikke feildisponering og slitasje på stemmen sniker seg inn,” uttalte hun. Hun ble gjesteprofessor ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium 1991, og var professor ved Norges musikkhøgskole 1992–97. Hun underviste også i Tyskland, Japan og USA.

Ingrid Bjoner ble utnevnt til Bayerische Kammersängerin 1964, og mottok Bayerische Verdienstorden 1966. 1964 ble hun ridder av St. Olavs Orden, og 1980 forfremmet til kommandør. Hun mottok Musikkritikerprisen (1959), Lindemanprisen (1987) og Anders Jahres kulturpris (1995). Hun var Paul Harris Fellow og æresmedlem av Den Norske Operas venner, Norsk Operasangerforbund, Norsk Musikerforbund, Norsk Tonekunstnersamfund og Kirsten Flagstad Society. Hun var nestleder i Rikskonsertenes styre, i Den Norske Operas styre og i Statens Operaskoles styre, og styremedlem i Operafondet. Ingrid Bjoner var til sin død et verdsatt jurymedlem i internasjonale sangkonkurranser.

    Plateinnspillinger (et utvalg)

  • R. Strauss: Die Frau ohne Schatten. Solister, Bayerische Staatsorchester, Joseph Keilberth
  • Verdi: Aida, utdrag. Solister, Dresden Staatskapelle, Guiseppe Patané
  • Puccini: Turandot, utdrag. Solister, Dresden Staatskapelle, Giuseppe Patané
  • Alnæs: Sanger. Robert Levin, Filharmonisk Selskaps Orkester, Kjell Ingebretsen
  • Stanley Sadie (red.): The New Grove Dictionary of Opera, 1992
  • avisutklipp
  • intervju med Ingrid Bjoner 1998