Teolog. Foreldre: Kjøpmann Olaf Johansen (1874–1958) og Hilda Charlotte Elise Holmsen (1874–1953). Gift 1922 med Søren Alexius Bjerkås (27.8.1895–12.5.1965), sønn av tapetsermester og møbelhandler Søren Alexius Bjerkås (1863–1947) og Karoline Johansen (1862–1926).

Ingrid Bjerkås var den første kvinne som ble ansatt som prest i Den norske kirke.

Hun tok examen artium 1920. Fra hun ble gift 1922 til hun ble ordinert prest 1961, var hun husmor i Oslo. Krigstidens erfaringer ble viktige for Ingrid Bjerkås' kristne trosstandpunkt og videre veivalg. Etter en tid som søndagsskolelærer i årene etter frigjøringen, begynte hun på sine teologiske studier ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, vel femti år gammel. Hun avla teologisk embetseksamen samme sted 1958 og praktisk-teologisk eksamen 1960. I løpet av studietiden hadde ønsket om å bli prest modnet hos henne.

Ved lovendring 1938 var presteembetene i prinsippet blitt åpnet for kvinner, men stortingsvedtaket hadde et tillegg hvor det het at kvinner ikke burde ansettes som prester der hvor de var uønsket av menighetene. I forbindelse med at Stortinget undertegnet FNs konvensjon om kvinners politiske rettigheter 1956, ble dette tillegget fjernet til stor protest fra motstandere av kvinnelige prester innen Den norske kirke. Det var da et tidsspørsmål når den første ordinasjon av en kvinne ville finne sted. 1960 var tre av landets ni biskoper for ordinasjon av kvinner. Flere kvinnelige kandidater vurderte å gå inn i prestetjeneste, men de fleste vegret seg mot å være den første med tanke på den motstand og kritikk dette ville medføre. Ingrid Bjerkås visste at skulle hun få realisert sitt ønske om å bli prest, måtte det skje relativt raskt, og hun var villig til å være pioner.

Hun tok kontakt med Hamar-biskopen Kristian Schjelderup, som besluttet å ordinere henne til vikarpresttjeneste i Hamar bispedømme i påvente av at hun fikk en permanent prestestilling. Schjelderup avgav en uttalelse etter ordinasjonssamtalen hvor han hevdet at når Ingrid Bjerkås hadde begynt sitt teologiske studium over femti år gammel, gjennomført det og stilt seg til tjeneste hvor som helst i Den norske kirke, da vitnet dette om en kallsbevissthet som man ikke hadde rett til å sette stengsel for.

Ingrid Bjerkås fikk ordinasjonstillatelse av Kirkedepartementet 3. mars 1961 og ble ordinert av biskop Schjelderup i Vang kirke 19. mars samme år. Ordinasjonen utløste jubel fra "liberale" teologiske kretser innen kirken og fra kvinnesaksorganisasjonene, men førte til sterke reaksjoner fra konservativt kirkelig hold. Seks av landets biskoper avgav en erklæring hvor de ikke bare tok prinsipielt avstand fra kvinnelig prestetjeneste med henvisning til Bibelen og kirkens tradisjon og derfor nektet å samarbeide med en kvinnelig prest, men de hevdet også at prester og lekfolk burde kunne boikotte Ingrid Bjerkås. I denne saken var det likestillingskrefter som hadde fått tvunget en ordning igjennom mot kirkens vilje, hevdet man. Flere av de kristelige organisasjonene innen Den norske kirke kom med lignende opprop, og flere konservative prester truet med aksjoner.

Etter ordinasjonen søkte Ingrid Bjerkås flere ledige prestestillinger. En av dem var Berg og Torsken sogneprestembete på Senja, som hadde vært utlyst tre ganger uten at noen mannlig søker hadde meldt seg. Bjerkås ble innstilt av det ene av de to menighetsrådene, av prost og biskop, og hun ble utnevnt av Kongen i statsråd 14. april 1961. Størsteparten av lokalbefolkningen i Berg og Torsken gav henne en varmhjertet velkomst og støttet henne i hennes tjeneste. Bare 96 “gammeltroende” i menigheten nektet å anerkjenne henne som prest og krevde alternativ geistlig betjening. Kvinneprestmotstandere landet rundt prøvde å holde denne konflikten varm. Bl.a. tilbød flere av lærerne ved Det teologiske menighetsfakultet seg å reise til Berg og Torsken for å utøve prestetjeneste for den lille gruppen av motstandere. På tross av høy alder og på tross av det faktum at hun var eneprest i et vidstrakt og værhardt distrikt, gjorde Ingrid Bjerkås en beundringsverdig arbeidsinnsats.

Da Ingrid Bjerkås i 1963 søkte om medlemskap i Den norske kirkes presteforening, holdt dette på å splitte organisasjonen, ettersom kvinneprestmotstanderne blant medlemmene truet med å melde seg ut. Ved å la teologisk kandidatstatus være medlemskriterium, ble dette unngått, og Ingrid Bjerkås ble foreningens første kvinnelige medlem 1965.

Da Ingrid Bjerkås' mann døde 12. mai 1965, maktet hun ikke å fortsette i det krevende embetet på Senja. 9. juni samme år søkte hun Kongen om avskjed i nåde. Etter å ha slått seg ned i Bærum, virket hun som prest ved Martina Hansens hospital til hun hadde nådd pensjonsalder (1966–71). Ingrid Bjerkås var innehaver av Petter Dass-medaljen.

Ordinasjonen av Ingrid Bjerkås gjorde det lettere for andre kvinner å ta den avgjørende beslutning om å gå inn i prestetjeneste. I dag er kvinnelig prestetjeneste stort sett allment anerkjent innenfor Den norske kirke.

  • Mitt kall, 1966
  • I. Bjerkås: Mitt kall,1966
  • Prester i Den norske kirke og andre teologiske kandidater,1974
  • K. M. Norderval: Mot strømmen. Kvinnelige prester i Norge før og nå, 1982, s. 105–123
  • d.s.: “Et voveligt studium for kvinder”, i K. S. Bull (red.): Kvinner på Universitetet 100 år, 1984, s. 44–68