Ingjald Nissen var en sjelden figur i 1900-tallets norske intellektuelle liv, en fri forsker som la vekt på å forstå sentrale psykologiske, sosiale, politiske og moralfilosofiske emner ved å kombinere teorier og kunnskaper fra mange ulike fag. Han var en syntesebygger og en tverrfaglighetens representant 50 år før sin tid. Hans uavhengighet av akademiske institusjoner var både resultatet av et valg og en skjebne påtvunget ham av tiden og omstendighetene.
Nissen vokste opp i Kristiania. Etter examen artium 1915 studerte han filosofi ved universitetet og tok magistergraden 1925. Han studerte også psykologi, sosiologi og filosofi i utlandet, hvor han kom i kontakt med den østerrikske psykologen Alfred Adler og hans såkalte “individualpsykologi”. Adlers teorier kom til å danne en fast kjerne i hele Ingjald Nissens forfatterskap.
Nissen praktiserte i mange år som analytiker i Oslo. Uten å ha noen formell analytisk utdannelse var han en av de første som fikk konsesjon fra Sosialdepartementet (1939). En av grunnene kan ha vært at han i de stridighetene som raste i norske psykoanalytiske miljøer i 1930-årene, markerte klar avstand både til kretsen omkring Wilhelm Reich og til pioneren blant praktiserende norske psykoanalytikere, Johannes Irgens Strømme. 1938 ble han imidlertid tildelt et statsstipend som gjorde det mulig for ham å ofre seg for sitt forfatterskap. Nissen var også en flittig bidragsyter i aviser og tidsskrifter, og han virket i perioder som litteraturanmelder i Arbeiderbladet.
Nissens forfatterskap, som omfatter i alt omkring 20 publikasjoner i bokform, er vanskelig å kategorisere i forhold til både sjanger og fagfelt. Mange av bøkene vil man vel i dag kalle populærvitenskapelige essays. De er preget av en enestående klarhet og knapphet i stilen, noe som sammen med et inntrykk av stor kunnskap og vidsyn gir dem saklig tyngde. Andre av Nissens bøker er mer vitenskapelige i tradisjonell forstand, noen av dem er skrevet på tysk eller engelsk. Men uansett sjanger er det tale om originale bidrag til forståelsen av menneskelige grunnproblemer, samlet omkring temaer som har både en psykologisk, en sosiologisk og en moralfilosofisk dimensjon. I sin konsentrasjon omkring forbindelsene mellom seksualitet, massepsykologiske mekanismer, makt, suggesjon, hersketeknikk og skyldfølelse kan deler av hans verk sammenlignes med skriftene til den eldre Sigmund Freud.
Impulsene fra Adler og interessen for psykologiske problemstillinger er mest eksplisitte i Nissens bøker fra mellomkrigstiden, f.eks. Sjelelig forsvar. Mindreverdighetsfølelse, seksualhemning og maktstreben (1930), som er en god introduksjon til Adlers teorier, og Sjelelige kriser i menneskets liv. Henrik Ibsen og den moderne psykologi (1983), der sentrale synspunkter fra Adler blir anvendt i tolkningen av tre av Ibsens samtidsdramaer. Seksualitet og disiplin (1934) er forbløffende moderne i sine synspunkter på seksualitetens sosiologiske sider, mens arbeidet om Max Weber og den tyske kultur (1937) viser hvordan Nissens interesser mer og mer flytter seg mot sosiologi og politikk. Med nazismen og den annen verdenskrig som bakgrunn skrev han Psykopatenes diktatur (1945), et ambisiøst forsøk på å forstå den tyske katastrofen i et psykososiologisk perspektiv. Her kombineres flere av Nissens viktigste begreper (mindreverdighet, maktvilje, mannsforbund, forventning) i en analyse av det nazistiske diktaturets psykopatologiske grunnstruktur. Psykopatenes diktatur ble Nissens mest populære bok og kom i flere utgaver.
Etter krigen var det først og fremst kjønnspolitiske og moralfilosofiske spørsmål som opptok Ingjald Nissen. Hans analyse av relasjonene mellom mann og kvinne og det sosiale rammeverket som bestemmer disse relasjonene, gjorde ham til talsmann for synspunkter som senere feminister kunne ha kjent seg igjen i, slik de bl.a. kommer til uttrykk i Det absolutte monogami (1957). Hans moralfilosofi er basert på originale betraktninger omkring skyld, plikt og hersking, knyttet til en tanke om at “forventning” er et basalt trekk ved det menneskelige. Han har selv gitt en konsis sammenfatning av sine viktigste temaer i Menneskelige oppgaver og utveier (1966).