Maler og grafiker. Foreldre: Styrmann Ingvar Sitter (1898–1952) og Ebba Pelander (1907–79). Gift 1) 1955 med billedkunstner Carl Nesjar (1920–), ekteskapet oppløst 1967; 2) 1973 med forfatter og gallerieier Rolf Dahlström (1927–19.11.1999), ekteskapet oppløst 1974.

Inger Sitter var en av de betydeligste norske billedkunstnere i annen halvdel av 1900-tallet. Hun spilte en sentral rolle ved gjennombruddet for den såkalte lyriske (naturbaserte) abstraksjon i norsk kunst i 1950-årene. Samtidig var hun sterkt sosialt engasjert i arbeid med å bedre kunstnernes kår.

Inger Sitter ble født i Trondheim. Moren var finsk og kom fra Viborg mens faren hadde slekt dypt rotfestet i trøndersk bondemiljø og var styrmann av profesjon. Det kan synes symptomatisk for Inger Sitters internasjonale karriere at hun så å si vokste opp på sin fars båter, som førte henne rundt i europeiske og fremmede farvann. Noen skikkelig fast, norsk skolegang fikk hun i hvert fall ikke ut over folkeskolen. Da hun med moren fikk noenlunde fast tilholdssted i Antwerpen, ble flamsk (nederlandsk) hennes skolespråk. Men ettersom hun meget tidlig la for dagen forbausende kunstneriske evner, ble skolegangen allerede i 14-årsalderen erstattet med besøk på forskjellige kunstskoler og akademier: Trondheims fagskole (under Harald Stabell) 1943–45, Statens Kunstakademi 1945–46 og Institut Supérieur des Beaux Arts i Antwerpen 1946–50 med et mellomspill hos André Lhote i Paris 1948. Et par år senere var hun også innom den kjente grafikkpedagogen Stanley Hayters Atelier 17 i Paris.

Det sier noe om hennes tidlige modenhet at hun var representert første gang på Statens høstutstilling 1948. Samme år hadde hun sin første separatutstilling i Oslo Kunstforening. Det hun malte den gang, skilte seg ikke videre ut fra hva andre kolleger malte: landskaper og stilleben i “mellomkrigsstil”. Men meget snart fant hun sin mer personlige stil i en gråtonet koloritt og strenge, stiliserte flater.

Ved reiser i utlandet, fortrinnsvis Frankrike, kom hun i forbindelse med den frembrytende såkalte lyriske abstraksjon. Typiske representanter for denne retningen, vesentlig basert på naturinntrykk, var bl.a. franskmennene Jean-René Bazaine og Alfred Manessier. Hjemme i Norge fant Sitter sin egen inspirerende natur i Vestfolds kystlandskap med dets bølgeskurte, blankslipte klipper i en variasjon av gråtoner. Dette ble utgangspunktet for det maleriske uttrykk hun kjempet frem i slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene her hjemme, og som hun forble trofast mot i sin videre utvikling. Ved forflytning til utlandet (Frankrike, Italia) og andre fargerike omgivelser får hennes stil preg av disse, merkbart i koloritt og penselskrift. Hennes temperament spiller også selvsagt inn og kan svinge hennes uttrykk fra vilt opprør til myk sensualisme.

Ved tallrike utstillinger av malerier og grafikk, både separat og i gruppe i inn- og utland, har hun vist eksempler på dette og variert sitt uttrykkssett, samtidig som hun har beholdt det basale formspråk inspirert av den natur hun har vært omgitt av.

1973 gikk hun sammen med Irma Salo Jæger og Berit Soot Kløvig inn i et samarbeid om installasjonsprosjekter som fikk navnet Park 62 (etter hovedverkstedets adresse i Parkveien 62). Her ble det skapt arbeider som var i pakt med tidens rådende trend, så som installasjons- og “action”-pregede prosjekter til offentlige utsmykkingsoppgaver. På grunn av sviktende interesse for deres arbeider ble denne gruppen oppløst etter tre år.

Sitter utvidet gjennom årene sitt uttrykksfelt i monumentaloppdrag til også å gjelde en form for skulptur, ikke hel rundskulptur, men relieffskulptur. Dette er i grunnen snarere en tredimensjonal utvidelse av hennes maleri. Fine eksempler på dette finnes ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, Skådalen kompetansesenter i Oslo, Olympiahallen i Hamar og på et par cruiseskip. Alle disse stedene er det som om et lite stykke natur-Norge bryter seg gjennom betong eller annet bakgrunnsmateriale. I de senere år utarbeidet hun sine relieffskulpturer i stein, fortrinnsvis marmor, i Pietrasanta i Italia.

Om Sitter var trofast mot et noenlunde stabilt formspråk siden 1960-årene, så gjorde derimot en viss rastløshet seg gjeldende ved valg av oppholdssted. Det var stadige pendlinger mellom Norge og andre land, fortrinnsvis Frankrike og Italia. I senere år var hun bosatt i Antibes i Frankrike. Hennes meget prisverdige samfunnsmessige innsats kom imidlertid Norge til del i 1960-årene. Da kjempet hun effektivt for en bedring av kunstnernes kår, og det var ikke minst hennes fortjeneste at ordningen med garantiinntekt ble innført. 1981 ble hun som første kvinne utnevnt til professor ved Statens Kunstakademi, en stilling hun hadde til 1984.

Inger Sitter hadde en rekke tillitsverv innen kulturlivet; blant annet var hun styremedlem i Unge Kunstneres Samfunn (1952–54), Norske Grafikere (1955–58) og Nasjonalgalleriet (1993–96) og medlem av Norsk kulturråd (1964–68). Hun ble tildelt Oslo bys kunstnerpris 1978 og den svenske Prins Eugen-medaljen 1983, og hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1998. Hun er representert i en rekke norske og utenlandske museer og samlinger, bl.a. Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst i Oslo, Henie-Onstad Kunstsenter, Trøndelag Kunstmuseum (en gave bestående av 200 grafiske arbeider), Moderna Museet og Nationalmuseum i Stockholm og Statens Museum for Kunst i København.

Verker

Offentlige arbeider (et utvalg)

  • Veggmalerier, Sentrum kino, Oslo, 1956
  • relieffer, Regjeringsbygningen, Oslo, 1957–58
  • veggdekorasjon, Norges Handelshøyskole, Bergen, 1966–70
  • utsmykning, Norges Landbrukshøgskole, Ås, 1969–70
  • dekorasjon Hauketo skole, Oslo, 1973
  • relieff, S/S Norway, 1980
  • marmorrelieff, Skådalen kompetansesenter, Oslo, 1980–82
  • Fauske helsesenter, 1981–82
  • Vestvågøy og Leknes rådhus, 1983

Kilder og litteratur

  • B. Sydhoff: “Inger Sitters måleri. Naturen vunnen åter”, i Bildkonsten i Norden, Stockholm 1973
  • H. J. Brun, S. Helliesen og H. Flor i K. Berg m.fl. (red.): Norges kunsthistorie, bd. 7, 1983
  • H. Holm-Johnsen: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • P. Anker og O. H. Moe: Inger Sitter, 1987
  • HEH 1994
  • E. Dæhlin: Samtaler med Inger Sitter, 1999
  • O. H. Moe: diverse katalogforord

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Selvportrett, 1941; gjengitt i Dæhlin 1999 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 17
  • Selvportrett, 1979; gjengitt i Anker og Moe 1987 (se ovenfor), s. 47

Fotografiske portretter

  • Portrett av Tom Martinsen; gjengitt i Anker og Moe 1987, s. 2
  • Fotografi fra Viksfjord, 1975; gjengitt sst., s. 35
  • Portrett av Gro Jarto, 1999; gjengitt i Dæhlin 1999, s. 2

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 5 endringer i denne artikkelens nettversjon.