Skuespiller. Foreldre: Lokomotivfører Oscar Andersen (1889–1949) og Astrid Andersen (1898–1990). Gift 14.4.1956 i Bergen med lektor, grafiker og teateranmelder Thomas Breivik (22.1.1923–15.6.1999), sønn av kontorist Hans Breivik (1900–75) og Gunhild Olsen (1900–81).

Tilfeldigheter, kanskje, mer enn målrettet innsats var det som i første omgang gjorde Inger Marie Andersens navn kjent over hele landet, men at hun etter hvert befestet seg som en av Den Nationale Scenes fremste skuespillere, en posisjon hun holdt helt til sin død, skyldtes systematisk arbeid og et uomtvistelig talent.

Etter examen artium begynte den 19 år gamle Inger Marie Andersen på Nationaltheatrets 3-årige elevskole, og debuterte allerede året etter i den krevende rollen som Nina i Tsjekhovs Måken. Debuten var ikke udelt heldig. Langt heldigere var hennes innsats i filmen Vi gifter oss (1951), med Henki Kolstad som motspiller. Rollen var tiltenkt Eva Bergh, som brakk foten i et av de første opptakene, og tilbudet gikk til Inger Marie Andersen. Filmen ble en suksess, og i løpet av de neste godt og vel 15 årene spilte hun i like mange filmer, for det meste hovedroller.

I 1950- og 1960-årene var Inger Marie Andersen desidert Norges mest kjente filmstjerne. Hun fikk reisestipend fra Kommunale kinematografers Landsforbund, og mottok 1962 Aamot-statuetten, datidens høyeste utmerkelse i norsk film. Som ingen annen skuespiller har hun vært med på å tegne et bilde av den unge norske kvinnen i de første etterkrigsårene, bl.a. med hovedrollene i Vi gifter oss, Kvinnens plass (1956), Støv på hjernen (1959) og Sønner av Norge-filmene (1961–62). Likevel var det teatret – og da først og fremst Den Nationale Scene (DNS) – som skulle bli hennes viktigste arbeidsplass.

Etter elevskolen ved Nationaltheatret studerte Inger Marie Andersen teater ett år ved University of Georgia, USA. Men med hennes bakgrunn og engasjement i film – hun vekslet lenge mellom film og teater – og hennes utseende falt det lenge naturlig å gi henne pene og elegante kvinneroller, der det ytre kanskje var mer avgjørende enn talentet. Ikke desto mindre var hennes første oppgave på DNS rollen som Bolla Pinnsvin i Alf Prøysens barnekomedie På Cirkus med Prøysen (1954).

Men etter hvert fikk Inger Marie Andersen betydelige roller i et bredt repertoar, og viste at hun hadde et stort og variert register å spille på. Det som kunne ødelegge for henne, var en til tider dårlig intonasjon, men også denne ulempen fikk hun kontroll over etter hvert. Det viser det som var hennes storhet og styrke: en skuespiller alltid i utvikling. Selv betraktet Inger Marie Andersen seg som en allround-skuespiller, som gledet seg til hver ny rolle, det være seg i komedien så vel som i tragedien.

Men kanskje var det først og fremst innenfor det realistiske faget hun hørte hjemme. Her kom hennes interesse for detaljer og forståelse for nyanser, hennes konsentrasjon om det psykologiske og lavmælte og hennes motstand mot det store uttrykket best til sin rett. Derfor lyktes hun i filmen, og derfor lyktes hun kanskje best i den samtidsdramatikken som holdt seg innenfor intimscenens begrensete område, som f.eks. i rollene som Maggi i Marit Tusviks Mugg og Mary i Etter William av samme forfatter. Her viste hun gjennom fremragende tolkning sin fine sans og forståelse for de små skjebner. Sistnevnte rolle spilte hun for øvrig etter at sykdommen hadde grepet tak i henne, noe som forteller om hvilken teaterdisiplin og kollegialitet hun var i besittelse av. Det uttrykker også hennes teatersyn: For henne var teater samspill. Hun var selv en typisk ensembleskuespiller. Ingen rolle var for liten og alle roller var store fordi de krevde innsats og håndverk.

Bortsett fra gjestespill på Edderkoppen revyteater 1962 og Trøndelag Teater 1977, var Inger Marie Andersen trofast mot DNS og Bergen fra hun debuterte der 1954 til hun døde. Hun hadde flere verv i råd og utvalg ved teatret og var medlem i Festspillenes råd.

Inger Marie Andersen kunne, hvis hun hadde valgt det, også vært en meget habil kunsthåndverker. Hun var dyktig til å sy, og en av hennes kjæreste hobbyer var brodering. Forsiden på sangarket ved bisettelsen i Nykirken den 12. mai 1995 var dekorert med et vakkert fargetrykk av ett av hennes broderier.

  • Skriftlige og muntlige opplysninger fra Thomas Breivik
  • avisartikler, bl.a. i anledning hennes 60-årsdag i B.Tid., 24.11.1990
  • Teaterarkivet, UiB, Bergen
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–1976, 1977
  • Hvem er hvem i norsk kulturliv?, 1987
  • K.O. Arntzen, M. Moi og T.O. Svendsen (red.): Kunnskapsforlagets teater- og filmleksikon, 1991

    Fotografiske portretter

  • Flere bilder gjengitt i H. Mjøen og N. Brantzeg (red.): Norske skuespillerportretter, 1969, og i K. Nygaard og E. Eide:Den Nationale Scene 1931–1976, 1977