Jurist og politiker. Foreldre: Skipsreder, forfatter, gårdbruker og oppfinner Jens Andvig (1876–1962) og Nora Louise Berg (1893–1953). Gift 1) februar 1944 med bidragsfogd Helge Grund (12.12.1915–), sønn av musiker Heinrich Leopold Grund og Lulla Lovisa Christine Nielsen, ekteskapet oppløst 1956; 2) 1958 med avdelingsdirektør Øystein Valle (8.7.1925– 24.9.2006), sønn av bankassistent Ola Valle (1891–1961) og Solveig Thomassen (f. 1896).

Inger Louise Valle var en av Norges mest betydningsfulle og markante kvinnelige politikere gjennom 1970-årene. Da hun trakk seg fra den politiske arenaen 1981, hadde hun sittet lenger som statsråd enn noen annen norsk kvinne, og hun var også den eneste kvinne som til da hadde vært sjef for tre forskjellige departementer. I sin tid som aktiv politiker øvde hun særlig stor innflytelse på utformingen av norsk forbrukerpolitikk, likestillingspolitikk og kriminalpolitikk.

Hadde det ikke vært for den annen verdenskrig, ville kanskje karrieren til “Lillemor” (som hun ble kalt i ungdomsårene) Andvig tatt en annen retning. Hun fikk en glitrende examen artium fra Nissen gymnas våren 1940 og kunne egentlig ha tenkt seg å studere medisin. Krigen gjorde at hun i stedet valgte et kort og praktisk studium, den ettårige studentlinjen ved Oslo Handelsgymnasium. Deretter bar det rett ut i arbeidslivet som lærer i bokføring, stenografi og handelsregning ved Norsk Korrespondanseskole. Jobben beholdt hun til 1947, da hun begynte å studere. Valget falt på jus, fordi studiet kunne gjennomføres uten at en behøvde å være til stede på forelesningene, et vesentlig moment for en småbarnsmor i en tid da barnehager knapt nok eksisterte.

1951 ble hun cand.jur., og den nyslåtte juristen begynte å se seg om etter en stilling som dommerfullmektig. Men kvinnelige jurister var ikke særlig velkomne blant landets sorenskrivere. Nesten et år gikk før hun 1952 fikk stilling som “sekretær II med antesipert alderstillegg” hos prisdirektør Wilhelm Thagaard i Prisdirektoratet. To år senere ble hun konsulent i Forbrukerrådet og etter hvert leder for rådets juridisk/økonomiske avdeling, en stilling hun forlot for en statsrådstaburett i Trygve Brattelis regjering 1971.

I det korte intervallet mellom Brattelis første og andre regjering (og deretter med permisjon frem til 1981) innehadde Inger Louise Valle stillingen som Norges første forbrukerombud (den gang kalt forbrukerombudsmann), en stilling hun selv hadde vært med på å bane veien for som statsråd i Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Deretter fulgte 7 nye år som statsråd før regjeringen Willoch 1981 utnevnte henne til sjef for Rasjonaliseringsdirektoratet. Den stillingen beholdt hun til hun gikk av med pensjon 1986 og direktoratet ble omdøpt til Statskonsult.

Mange var overrasket da Trygve Bratteli 1971 inviterte den relativt ukjente juristen fra Forbrukerrådet med på regjeringsskuta som eneste kvinnelige medlem. Skipsrederdatteren fra et borgerlig vestkantmiljø, akademikeren uten bakgrunn i AUF eller fagforeningsvirksomhet og med minimal partipolitisk erfaring, var en fremmed fugl i Arbeiderpartiets mannsdominerte elite. Vittige tunger døpte henne prompte for “Brattelis knapphullsblomst”. Men statsråden for Familie- og forbrukerdepartementet, det tradisjonelle “kvinnedepartementet”, skulle snart vise seg å bli et av regjeringens sterkeste kort. Da Bratteli dannet sin andre regjering 1973, fikk Inger Louise Valle ansvar for Justisdepartementet, en posisjon hun beholdt da Odvar Nordli ble statsminister 1976.

Valle var nå i gang med utarbeidelsen av en kriminalmelding, som tok sikte på en helhetlig forståelse av sammenhengen mellom kriminalitet og eksisterende samfunnsforhold og som la vekt på kriminalitetsforebyggende tiltak. Hun ønsket en bred debatt omkring samfunn og kriminalitet, samt vurdering av andre tiltak enn fengselsstraff som reaksjon på forbrytelser. Hun gav klart uttrykk for at hun ikke trodde folk ble mer lovlydige av å sitte i bur og at det var en nasjonal skam å ha barn i fengsel. Samfunnets reaksjon overfor lovbrytere måtte bli mer rasjonell, og rehabilitering måtte erstatte hevntanken, hevdet Valle.

De fleste av ideene som ble lansert i Kriminalmeldingen, er siden blitt allment akseptert, men da meldingen ble lagt frem 1978, skapte den furore. “Valle-dama” ble av sine motstandere utropt til “forbryternes beste venn” og en fare for lov og orden. Kriminalmeldingen ble trukket tilbake, og statsminister Nordli bad henne høsten 1979 om å gå fra Justisdepartementet til Kommunal- og arbeidsdepartementet, hvor hun ble dette departementets første kvinnelige statsråd. Hun følte seg sveket av partiet og forlot regjeringen høsten 1980. Året etter ville hun ikke ta gjenvalg til Stortinget, der hun hadde representert Akershus fylke fra 1977. Men hun beholdt sitt engasjement i lokalpolitikken og satt for Arbeiderpartiet i Bærum kommunestyre 1988–95.

“Jeg er stolt av at jeg la fram kriminalmeldingen,” sa Valle da hun trakk seg tilbake fra det offentlige rom etter 34 år i statens tjeneste. Selv syntes hun ikke meldingen var spesielt radikal: “Det er da ikke radikalt å heve den kriminelle lavalder fra 14 til 15 år. Det er heller ikke særlig radikalt å se sammenhengen mellom kriminalitet og samfunnsutvikling.”

Til tross for alt oppstyret omkring Kriminalmeldingen gikk det ikke lenge før Valles viktige bidrag i norsk samfunnsutvikling var erkjent fra alle politiske hold. Lovendringer til fordel for forbrukerne var blitt vedtatt, og Forbrukerombudet opprettet. Som ansatt i Forbrukerrådet hadde Valle 1960 skrevet forslag til endring i kjøpsloven; 14 år senere fremmet hun som statsråd disse forslagene. Hun var pådriver for oppretting av Likestillingsrådet og sørget for at odelsloven ble endret til jenters fordel. Hun forsvarte juryordningen og fikk avskaffet dødsstraff også i krigstid, slik at norsk lovgivning var i pakt med de øvrige nordiske lands lover. Meldingen om rettssikkerhet for beboere/brukere i sosial- og helseinstitusjoner, som ble lagt frem for Stortinget 1976–77, var et banebrytende arbeid. De siste årene av sin yrkesaktive karriere stod hun for viktig nytenking omkring hva som burde være statens gjøremål og hvordan oppgavene kunne utføres.

Da Inger Louise Valle forlot sjefsposten i Rasjonaliseringsdirektoratet dessember 1986, innbød kommunal- og administrasjonsminister Anne Lise Bakken til en storslått festaften i Det Norske Teatret for å ta avskjed med en av Arbeiderpartiets fremste kvinner – “menneskelighetens minister”, som en aviskommentator kalte henne. Gro Harlem Brundtland hyllet Valle som “en ekte radikaler, en som ser framover” og som en pioner i likestillingskampen – “den første statsråd som gikk hjem til middag”, og Anne Lise Bakken sa det slik da hun takket sin forgjenger: “Du har innført en ny slags lederstil: management with care.”

    Et utvalg

  • Om kriminalpolitikken (Kriminalmeldingen), Stort.meld. nr. 104 (1977–78), 1978
  • Lov og rett i et sosialistisk samfunn, i LoR nr. 4/1981, s. 163–180
  • Administrasjon, avbyråkratisering og rasjonalisering i 1980-årene, i Administrasjonsnytt nr. 4/1981, s. 2–9
  • Dette står jeg for, 1989
  • Stud. 1940, 1965
  • I. A. Ribu: “Forbrukerstatsråden”, i Arb.bl. 5.6.1971
  • HEH, flere utg. 1973–94
  • H. Elvik: “Kvinne på mannskrakk”, i Dagbl. 2.2.1974
  • K. Johanssen: “Kvinne på toppen”, i Arb.bl. 9.3.1974
  • A. M. Refsnes: “Utskjelt Ap-statsråd med dype borgerlige røtter”, i Mgbl. 27.9.1975
  • B. Rosenberg Ruud: “Veteran fra vestkanten”, i Aftenp. 19.7.1980
  • H. Eide: “Gleder meg til å bli glemt”, i Dagbl. 11.10.1980
  • L. Kolstø: “Menneskelighetens minister”, i Akershus Arbeiderblad 27.11.1986
  • K. Storsletten: “Inger Louise tar farvel”, i VG 29.11.1986
  • G. Fortun: “Valle går fra borde”, i Arb.bl. 18.12.1986
  • H. Ånestad Tiltnes: “Flott avskjed for grand lady”, i Stavanger Aftenblad 18.12.1986
  • Tegning av Finn Graff; gjengitt i Arb.bl. 9.3.1974
  • Tegning av Gösta Hammarlund; gjengitt i Dagbl. 11.10.1980