Forfatter. Foreldre: Kontorist Johan Halsør (1876–1910) og næringsdrivende Karen Marie Totland (1874–1954). Gift 1931 med lektor Anders Askevold Hagerup (11.1.1904– 27.5.1979), sønn av konditor Ferdinand Konrad Gran Hagerup (1861–1939) og Jeanne Marie Askevold (1862–1928; datter av Anders Askevold, 1834–1900). Mor til Helge Hagerup (1933–) og Klaus Hagerup (1946–).

Inger Hagerup ble et nasjonalt dikternavn fra 1945, da det ble kjent at hun var stemmen bak linjene “De brente våre gårder. De drepte våre menn. La våre hjerter hamre det om og om igjen.” Kampdiktet Aust-Vågøy hadde da versert illegalt i flere år. Forfatteren forble samfunnsengasjert i poesi og prosa gjennom flere tiår, men sentralt i forfatterskapet står hennes erotiske diktning med en sterk kvinnelig røst. Hennes poesi for barn var nyskapende, og på dette feltet er hun for lengst en klassiker innen norsk barnelitteratur.

Inger Halsør ble farløs som femåring, og den lille bergensfamilien ble brått den fattige og omsorgstrengende del av morens robuste vestlandsslekt. I flere år ble de flyttet omkring, bl.a. for at den unge enken skulle finne seg passende levebrød, inntil de slo seg til i Nordfjord og senere i Volda på Sunnmøre, der Inger og broren tok examen artium. I erindringsbøkene Det kommer en pike gående og Hva skal du her nede? har forfatteren gitt livfulle bilder av barnet Inger, som søker sin vei i tilværelsen med trass og vilje og et rikt følelsesregister.

I erindringenes tredje og siste bind, Ut og søke tjeneste, forteller hun om veien ut av bygda. Ett år i guvernantepost nordpå gjorde henne viss på at veien videre ikke gikk i retning av lærergjerningen. Treiders Handelsskole i hovedstaden var heller ikke den unges eget valg, men slik ble det: “Og handelsskole eller ikke handelsskole: Nå kom jeg i hvert fall inn til den nydøpte hovedstaden, og kunne få sette mine planer ut i livet om å lese Freud og Marx og få meg en elsker.”

I forfatterens beretning om barndommen var dagdrøm, fantasilek og lesing vesentlig, ja livsviktig i en tilværelse der fundamentet, i og med farens død, for alltid var borte, og det gjaldt å bære sin skjebne. Allerede som barn hadde “lille Inger” skrevet, bl.a. til Norsk barneblad. Men det var i Oslo hun begynte å skrive dikt: “Selvfølgelig handlet de om kjærlighet og svik og 22-årig intens livslede. Og selvfølgelig skulle jeg vise meg gladare di meir det gjekk meg imot.”

Mens hun livnærte seg med kontorarbeid, bl.a. i Norsk barneblad (1927–31), var målet å få komme på trykk, og 1927 ble det første diktet trykt i ukebladet Vor Tid. Etter hvert kom tekster, også noveller, på trykk i Arbeiderbladet og i ukebladene Urd, Hjemmet, Allers og Arbeidermagasinet.

1931 giftet hun seg med lektor Anders Hagerup. De flyttet til Trondheim, og 1933 fikk de sønnen Helge. I Trondheim var de knyttet til den venstreradikale Mot Dag-kretsen. Etter fem år var de tilbake i Oslo, der Inger Hagerup begynte å studere filologi, tysk og historie. Samtidig fikk hun jobb som korrekturleser i Dagbladet, der hun også skrev dikt og brev på petitsiden. Hun hadde plassert seg i kulturlivet, og etter flere refusjoner kunne hun endelig debutere på Aschehoug med samlingen Jeg gikk meg vill i skogene (1939). Mens krigen satte en stopper for studiene, kom det en ny diktsamling 1942. Begge samlingene var noe ujevne, men her fantes formell dyktighet, pregnante erotiske stemninger og en klar stemme i samfunnsengasjementet. Kritikken var positiv, men noe avventende. Mange så det kvinnelige særpreget, og flere så en fare i den åpenbare formsikkerheten.

Både Inger og Anders Hagerup deltok i illegalt arbeid, og 1943 flyktet de til Sverige. I Stockholm fantes et litterært miljø av andre norske flyktninger, som Sigurd Hoel, Helge Krog og Aksel Sandemose, og Inger Hagerup fikk en sentral plass blant dem. Flyktningtilværelsen i Stockholm var opprivende for ekteskapet og utviklende for forfatteren, forteller yngstesønnen Klaus i sin biografi over moren, Alt er så nær meg (1988).

Med samlingen Videre i fredsåret 1945 fikk Inger Hagerup sitt litterære gjennombrudd. Sentrale kritikere gav den svært positiv kritikk. Diktet Aust-Vågøy var allerede kanonisert, og nå kunne flere kampdikt fra krigsårene publiseres. Her finnes også lette lyriske stemninger, senere antologigjengangere, som Lykke og Løvetannen, men fremfor alt en ny og moden erotisk lyrikk med et større spenningsfelt. Som helhet har samlingen en ny myndighet og en kvinnelig dristighet. Tittelen er manende og spiller både på den aktuelle kampsituasjonen som forfatteren tar del i og på selve livskampen i vid forstand. Få år senere ble Inger Hagerups posisjon som poetisk talerør for kvinnelig erotikk og kvinnelig livskamp befestet ved utgivelsen av Sånn vil du ha meg (1949) ved forfatterens 10-årsjubileum. Kritikerne fremholdt henne som erotisk psykolog og som talerør for sin egen generasjon.

I etterkrigstiden fikk Inger Hagerup flere litterære oppgaver. 1945–56 var hun skribent og medarbeider i det kulturradikale tidsskriftet Kvinnen og tiden. Der kom mange av hennes dikt på trykk første gang, og hun skrev anmeldelser og presenterte forfatterkolleger i essayform. Samtidig var hun lyrikk- og teaterkritiker i kommunistpartiets avis Friheten (1946–49). Hun var aldri medlem av noe politisk parti, men plasserte seg i skrift og tale alltid på venstresiden i politiske og kulturpolitiske saker og kalte seg gjerne kommunist. I Den norske Forfatterforening satt hun i styret fra 1945 til 1962.

Samlingene som fulgte i den første etterkrigstiden, var delvis preget av det politiske klimaet, som utviklet seg til kald krig, atomangst og resignasjon. På det sentrallyriske planet blir identitetstematikken tung; dødsbevissthet og selvoppgjør kommer til uttrykk. Drømmeboken (1955) brakte likevel noe nytt. Her utnyttet hun drømmemotiver i et til dels surrealistisk billedspråk; dødstematikken har innslag av dødsdrift, men samtidig kan det spores en forløsning i tungsinnet, bl.a. i lyse streif av erindring.

Til tross for at det er modernismens grunnspørsmål og grunnstemninger av angst, splittelse og jeg'ets hjemløshet forfatteren strir med gjennom det meste av forfatterskapet, plasserte den tradisjonelle formbruken med enderim og fast metrikk Inger Hagerup i periferien av samtidslyrikken i 1950-årene. I en anmeldelse av Drømmeboken kunne modernismens fanebærer Erling Christie bryskt avvise hennes “noenlunde veloppdragne verseføtter”. Selv deltok hun ikke i “tungetalerdebatten” som raste mellom tradisjonalister og modernister i norsk poesi. At hun for øvrig allerede 1950 hadde brutt nye veier for poesien med sine barnevers, gav ikke innspill til noen debatt på denne tiden.

Ved siden av Videre står samlingen Strofe med vinden (1958) som den sentrale i Inger Hagerups lyriske forfatterskap. Hovedtema er kjærlighet, identitet og død, men nå gir naturopplevelse et nærvær og en livsvilje som balanserer den gjennomgående melankolien, i dikt som Å disse fiolette morgentimer og I et landskap. Et av hennes mest kjente dikt, To tunger, formulerer kjærlighetens ambivalens og mystikk, like meislet i sin form som kampdiktet “Aust-Vågøy”: “To tunger har mitt hjerte. Hør på det likevel. Bli hos meg og gå fra meg. Og frels meg fra meg selv.”

Samlingen Fra hjertets krater (1964) skulle vise seg å bli den siste lyriske utgivelsen for voksne. Her finnes ingen kjærlighetsdikt, mens en nagende utforsking av identitet dominerer. Forfatterskapets intense søken etter “henne jeg var” har fått et fullmodent uttrykk i diktet Detalj av usynlig novemberlandskap, med disse åpningslinjene: “Midt i det skoddeland som heter jeg står det et gammel veiskilt uten vei.” Samlingen har også en avdeling Barnelærdommer, som setter skarpt lys på alt annet enn idylliske barndomserindringer. Forfatterens genuine evne til å gjenoppleve barndommen hadde gitt ulike poetiske uttrykk gjennom hele forfatterskapet. Det var et særpreg som også kritikken slo fast.

I de nærmeste årene fulgte forfatterens reflekterende, men også tindrende klare barndomserindringer, senere utgitt i ettbindsutgave med tittelen Det kommer en pike gående (1974). Her, om ikke før, demonstrerte forfatteren at hun også kunne gjenskape liv i prosa. Inger Hagerups øvrige skjønnlitterære og essayistiske prosa gjennom 30 år er samlet i Østenfor kjærlighet, vestenfor sol (1977).

Dramatikken lå hennes temperament og hjerte nær; både hennes egne erindringer og sønnens biografi forteller om skuespillerdrømmer som hun innså at hun måtte skrinlegge. Hun skrev flere hørespill; tre er samlet i Hilsen fra Katarina (1953). Og i en omfattende oversettervirksomhet, der hun selv satte Dylan Thomas' Under Milk Wood (1956) høyest, inngår bl.a. en rekke dramatiske verk for radio- og sceneoppførelse – Shakespeare, Molière og Goethe så vel som Eugene Ionesco og Bertolt Brecht. Selvsagt gjendiktet hun også poesi – William Blake, Emily Dickinson, engelske nursery rhymes og barnerim av Halfdan Rasmussen.

Det paradoksale var at Inger Hagerup, som i 1950- og 1960-årene var ute av takt med samtidsdiktningen under modernismedebatten, ble radikalt nyskapende og banebrytende med sine barnetekster. Med Så rart (1950), illustrert av Paul René Gauguin, hadde hun torpedert den stivnede, lett moraliserende vers- og barnerim-tradisjonen som rådde. Her fikk småbarna pregnante, billedskapende tekster med klang og rytme som imøtekom deres språkfølelse og billedfantasi. Med en genuin evne til barnlig undring skapte hun konkrete bilder, som i titteldiktet: “Så rart å være edderkopp med nøste i sin egen kropp og spinne alle dage.”

Kritikken var begeistret, og med denne og ytterligere to samlinger skapte Inger Hagerup et gjennombrudd for et nytt formspråk i barnelitteraturen. 1961 kom Lille Persille, som gav forfatteren Kirke- og undervisningsdepartementets barnebokpris. Denne samlingen har et annet preg og formidler en glede og undring over naturen, ispedd atskillig melankoli, som gav diktene en dobbel bunn: “Hvorfor så stille Lille Persille? Kanskje du ville på ball i år?” En dypere grunnstemning, og spørsmål uten svar, var noe nytt i tekster for barn. Samtidig har versene en knapp og konsentrert form som gir klare bilder. I Den sommeren (1971) benyttet forfatteren for første gang frie vers, og fabuleringene er mer underfundig all-alderspoesi enn barnevers. Her finnes ny ironi og en freidig og burlesk humor, og Gauguins illustrasjoner er uløselig knyttet til teksten. Forfatteren bruker heller ikke lenger betegnelsen barnevers i tittelen.

Den nyskapende diktningen for barn avsluttet forfatterskapet, og med den stod Inger Hagerup i fronten for nye tendenser i barnelitteraturen. I 1970-årene stilte hun seg også til disposisjon som redaktør for det alternative barnebladet Maurtua (1973–76). På denne tiden hadde hun opplevd en renessanse for sitt lyriske forfatterskap fra flere tiår tilbake. Den moderne bevisstheten, som uttrykte seg gjennom et kvinnelig dikter-jeg på søken etter identitet og fotfeste i livet og kjærligheten, vant nå ny gjenklang. Og nå ble også diktenes musikalitet utnyttet, og det ble satt musikk til tekster for barn og for voksne.

Inger Hagerup mottok flere priser for sitt forfatterskap, bl.a. Gyldendals legat 1944, Sarpsborgprisen 1955 og Doblougprisen 1962.

Samlede utgaver av barnevers og den øvrige poesien har kommet i flere nye utgaver etter forfatterens død 1985. Også musikalske utgivelser fortsatte å komme gjennom 1990-årene. Inger Hagerup har beholdt sin nasjonale posisjon inn i det nye tusenåret.

  • Bibliografi i K. Gulbrandsen m.fl.: Bibliografi over Inger Hagerups forfatterskap, 1982

    Diktsamlinger for voksne

  • Jeg gikk meg vill i skogene, 1939
  • Flukten til Amerika, 1942
  • Videre. Norske dikt, Stockholm 1944
  • Videre, 1945
  • Den syvende natt, 1947
  • Sånn vil du ha meg. 30 utvalgte dikt om kjærlighet, 1949
  • Mitt skip seiler, 1951
  • Drømmeboken, 1955
  • Strofe med vinden, 1958
  • Fra hjertets krater, 1964
  • Det tatoverte hjerte. Dikt i utvalg, 1969 (ny utg. 1999)
  • Dikt i utvalg, 1965 (ny utg. 1973)
  • Samlede dikt, 1976 (3. utg. 1998)

    Diktsamlinger for barn

  • Så rart. Barnevers, 1950
  • Lille Persille. Barnevers, 1961
  • Den sommeren, 1971
  • Hulter til bulter, 1979

    Prosa

  • Det kommer en pike gående, erindringer, 1965
  • Hva skal du her nede?, erindringer, 1966
  • Ut og søke tjeneste, erindringer, 1968 (ny utg. i 1 bd. (sm.m. de to ovenstående) 1974)
  • Østenfor kjærlighet, vestenfor drøm. Prosa gjennom 30 år, 1977

    Dramatikk

  • Hilsen fra Katarina. Tre hørespill, 1953
  • Inger Hagerups erindringsbøker (se ovenfor)
  • Stud. 1924, 1952
  • HEH, div. utg.
  • K. B. Vold: “Til kvinner er vi født ...”. Synspunkter på Inger Hagerups forfatterskap – med særlig vekt på kjærlighetstematikken, h.oppg. UiO, 1976
  • d.s.: “'Sånn vil du ha meg.' Feministisk synspunkt på Inger Hagerups lyrikk”, i M. B. Bonnevie m.fl.: Et annet språk. Analyser av norsk kvinnelitteratur, 1977
  • K. Hagerup: Alt er så nær meg. Om Inger Hagerup, 1988
  • U. Langås: “Poeten med de mange ansikter. Inger Hagerup”, i Norsk kvinnelitteraturhistorie, bd. 3, 1990
  • M. Bien-Lietz: Inger Hagerups barnediktning. Barnevers eller barnelyrikk?, mag.avh. universitetet i Poznań, Polen, 1991
  • d.s.: “Inger Hagerups diktning for barn. Barnepoesi som sprenger grenser”, i P. O. Kaldestad og K. B. Vold (red.): Årboka Litteratur for barn og unge 1998

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (portrett) av Ludvig Eikaas, u.å.; H. Aschehoug & Co., Oslo
  • Maleri (portrett) av Wenche Øyen, 1976; H. Aschehoug & Co., Oslo