Forfatter. Foreldre: Møller Hans Hagen (1862–1908) og Johanne Bakken (1861–1942). Ugift. Svigerinne til Eivind Groven (1901–77); tante (mors søster) til Aslaug Groven Michaelsen (1926–).

Ingeborg Refling Hagens produksjon, kulturarbeid og frihetskamp gjorde henne til en markant skikkelse i en stor del av 1900-tallet.

Som ung møtte hennes mor språkforskeren og misjonæren Lars Skrefsrud, som lærte henne den dypere betydning av Bibelens ord. Det åpnet veien til litteraturens billedspråk, og Ingeborg vokste opp i et nøysomt, men åndelig rikt hjem. Dette ble styrken da faren døde og hjemmet Fredheim måtte gå til auksjon på grunn av en doktorregning på 60 kroner. Familien opplevde den godgjørenhet som er kamuflert utbytting, slik Ingeborg Refling Hagen skildrer den i storgårdkonas monolog i diktet Fattigfolk kan itte stelle seg. Tre søsken var i Amerika da 13-åringen måtte reise til Storbritannia for å arbeide som barnepike, og emigrantens lengsel til Norge, Verdens lekestue ble et annet viktig tema. Men leserhjemmets arbeidsmetoder fulgte henne ut. Hun lærte engelsk og smugleste Shakespeare, og det festnet seg et perspektiv hun kjente fra Wergeland: en sammensmeltning av det folkelig lokale og det tidløst universelle.

Da Ingeborg Refling Hagen kom tilbake til Norge, tok hun arbeid i Kristiania for å holde de to yngre søstrene på lærerskole. Hun kom inn i kretsen omkring Anders Krogvig, og etter at hun 1920 hadde debutert med en samling fortellinger, Naar elv skifter leie, ble hun sentrum i det studie- og kulturarbeid pressen kalte Ekebergkolonien. ANdre sentrale personligheter her var komponisten Eivind Groven, maleren Birgit Abrahamsen og billedhuggeren Gunnar Janson.

Hans E. Kinck advarte alt i begynnelsen av 1920-årene mot fascismen, og Ingeborg så alt hun gjorde som kamp for individuell, sosial, nasjonal og global frihet. Da hun ikke kunne få Nationaltheatret til å spille Wergeland og Kinck, skapte hun “Kinck-Wergeland-teatret”, ment som bevisstgjøring og opprustning i en ulvetid. Et annet tiltak var utsmykkingen av Stein skole i Nes på Romerike, hvor dikterord ble kombinert med bildende kunst under mottoet “kunst er den beste pedagogikk”. Da hun 1938 på Wergelands fødselsdag arrangerte det første “17. juni-stevnet”, hvor tusener av folkeskolebarn som hadde lært seg Wergelands sanger, møttes til prosesjon og program på Eidsvoll, var den internasjonale situasjon så spent at alle unntatt NS sluttet opp.

I sine memoarer Gnister i mørket forteller Ingeborg Refling Hagen om hvordan hun under den annen verdenskrig overlevde tysk arrestasjon og tortur uten å røpe noe om sin illegale gruppe for Gestapo, og om hvordan det kulturelle gjenreisingsarbeidet begynte, som undervisning av de pleierskene på Ullevål som kjempet for at hun skulle overleve. Da freden kom, nektet hun å tro at nazisme kunne la seg utrydde med bomber. Her gjaldt det kulturell opprusting, så Norges frihet og grunnlov fortsatt kunne ha et bevisst folk som vern. Arbeidet (studiesirkler, barnegrupper, opplesninger, stevner, litteratur- og teaterkvelder) ble kalt Suttung, etter dvergen som ifølge den norrøne mytologien brygget en mjød som Odin fikk tak i, og som var slik at “hver som drikker av den, blir skald eller vis”.

Denne fortsatte frihetskampen trakk til seg barn, unge og voksne som fikk gleden av en undervisning som bygde på dialog, kameratskap og skjønnhetsglede. Som pedagog er Refling Hagen kjent for ordene: “Jeg har aldri møtt et ubegavet barn.” De barn som hjalp henne med å lage den berømte 17. juni-blomsten, sang sammen med henne mens de arbeidet, og de opplevde stevnet i ukevis før den store dagen. Mange unge søkte henne fordi hun gav kunnskaper man ikke kunne få andre steder. Men hun advarte: “kunnskap er makt, men visdom er tjeneste”. Hennes kulturarbeid resulterte i dannelsen av et teater (Suttung-teatret) og et forlag, samtidig som gruppearbeidet levde videre slik det gjør ennå i dag. En liten pike ble spurt av sin mor hvor mange som kunne overnatte på Fredheim. “Så mange som har sovepose,” var svaret.

Ingeborg Refling Hagen fikk en rekke priser, bl.a. Kulturrådets ærespris og Hedmarksprisen. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1967.

I tillegg til over 70 litterære verker gav Ingeborg Refling Hagen også ut litterære og pedagogiske analyser, og hun fortsatte å skrive til hun ble blind 1984. Før krigen hadde hun dessuten gitt ut verker under pseudonymene Inge Borg og Hans Haga. Allerede de første bøkene slo fast hennes ry som en særpreget dikter. Dagens forskning ser henne som en forløper for ekspresjonismen eller som magisk realist.

Refling Hagens prosa var knapp og sterkt lyrisk. Dette, og variasjonene over temaet kjærlighet mellom mann og kvinne, gjorde at det allerede i 1920-årene ble skapt store musikkverk til et par av bøkene (Marihand og Brudgommen). I begynnelsen av 1930-årene var det klart at den lyriske form sprengte så på at den tilsynelatende prosa var dikt, sågar med enderim. Men hun slapp seg ikke løs før med gjennombruddssamlingen Jeg vil hem att (1932), som ble en stor suksess og fikk skandinavisk rekordsalg for lyrikk. Senere vekslet hun mellom lyrikk, noveller og romaner. Et av hovedverkene er trilogien Tre døgn på Storskogen. Men da hun mente at mye av det som ble skrevet om dikt, snarere lukket enn åpnet folkets vei til litteraturen, skrev hun etter krigen sekbindsverket Livsfrisen, hvor hun bevisst valgte bort de filosofisk/teologiske termer hun selv var hjemme i. Dette forvirret mange, især kritikere, men skapte de rene aha-opplevelser for andre. Hennes Eventyr og historier fra Mostua oppnådde å bli folkelesning. Ved siden av fortsatte hun sin lyriske produksjon.

Det var med god grunn at diktere som Alf Prøysen og Hans Børli takket Ingeborg Refling Hagen for å ha vært litterær pioner for hedmarksdialekten. Men hun møtte motbør fra språkfolk i begge leire når hun stavet et ord på flere måter i samme dikt, alt etter hvilke assosiasjoner hun ønsket å formidle. Hun gikk også sine egne veier når det gjaldt diktenes lengde. Diktene kunne ligne noveller med forteller, eller monologer i Robert Browning-stil, der hun f.eks. løfter frem historiske skikkelser. Men diktene kunne også være korte og sangbare som Den internasjonale brigades kirkegård, som er oversatt til mange språk og sitert på monumentet over norske frivillige fra borgerkrigen i Spania i Birkelunden i Oslo. Rytmen er et bærende element i hennes poesi, langt viktigere enn de spredte rim.

Ingeborg Refling Hagen ville være representant for den intellektuelle kvinne av folket, som hun selv har gitt et gripende portrett av i diktet Haugianer-Solveig. På hennes gravstein står et omkved fra dette diktet, et sitat fra påskeevangeliet: “Hun begynte å gå mens det ennå var mørkt”.

    Et utvalg

  • Naar elv skifter leie, 1920
  • Loke sår havre, 1922
  • Marihand, 1926
  • Brudgommen, 1927
  • Jeg vil hem att (utvandrerdikt), 1932
  • Lørdagskveld, 1934
  • Hvor kom vi fra?, 1935
  • Utenfor balkongen (reiseskildring), 1936
  • Den gamle pioner, 1937
  • Annendagsfesten, 1938
  • Tre døgn på storskogen (Kjørekaren, 1937, Sognebudet, 1938, Den nye læreren, 1939)
  • Livsfrisen (Vi må greie oss selv, 1948, Jeg vil lete og banke, 1949, Den første morgentimen, 1950, Jeg så det, 1953, Spekulanter, 1975, Min venn, jeg drømte det jo bare, 1977)
  • Elva flyt så stille, 1954
  • Inatt red'n Henrik forbi, 1958
  • Eventyr og historier fra Mostua, 4 bd., Tangen 1967–70
  • “Når du går til kvinnen så glem ikke pisken”, 1975
  • De unge. Kampår (selvbiografi), 1979
  • Gnister i mørket (selvbiografi), 1980
  • Løftet må holdes (selvbiografi), 1981
  • Livet svikter ikke livet (dikt), 1985
  • A. Kraugerud: Dikteriske virkemidler hos Ingeborg Refling Hagen, 1951
  • A. Thorsen (red.): Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur, 1980
  • S. Gundersen (red.): “Av skalden fikk vi landet”. Festskrift til Ingeborg Refling Hagen på hennes 85 årsdag 19. des. 1980, 1980
  • D. G. Myhren (red.): etterord i Livet svikter ikke livet, antologi, 1985
  • A. G. Michaelsen: “Ingeborg Refling Hagen som teaterbygger” i "Velkommen til samarbeid". Innledninger til Suttungteatrets forestillinger, bd. 2, Tangen 1990
  • A. G. Michaelsen: “Ingeborg Refling Hagens kultursyn”, i Bokvennen nr. 3/1995
  • V. Ystad: “Ingeborg Refling Hagen som modernist og ekspresjonist”, i Norsk litterær årbok, 1995
  • I. E. Wergeland: Slik som kjærlighet vekker deg. En bok om Ingeborg Refling Hagen, 1995
  • d.s.: Ingeborg Refling Hagen, en magisk realist,i P2-akademiet / Kulturredaksjonen NRK P2, bd. F, 1996
  • D. G. Myhren: “Ny biografi om Ingeborg Refling Hagen, presentasjon og kommentar”, i Bokvennen nr. 1/1997
  • G. A. Steen (red.): Eventyrets landeveier. Foredrag ved Ingeborgdagene 1995, Tangen 2000

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (helfigur) av Henrik Sørensen, 1932; H. Aschehoug & Co., Oslo