Forfatter. Foreldre: Gårdbruker, tømmermann og snekker Trond Jonsson Krokann (1858–1936) og Dørdi (Dorothea) Olsdatter Lo (1859–1933). Gift 1921 med lærer Gunvor Widebæk Lund (24.9.1899–15.7.1991), datter av gartner Jørgen Widebæk Lund, Danmark (1868–1951) og Janna Johnsen (1866–1951).

Som skjønnlitterær forfatter er Inge Krokann mest kjent for sitt store flerbinds romanverk om oppdalsbøndene i sen middelalder. Han leverte også viktige bidrag til nyere norsk historie, og det var han som innførte betegnelsen “det store hamskiftet” om de økonomiske og kulturelle endringsprosessene i det norske bondesamfunnet på 1800-tallet.

Krokann vokste opp på den lille gården Krokom i Oppdal. Han tok lærerskoleeksamen på Volda 1915 og fikk post i barneskolen på Rennebu. Vinteren 1917/18 hadde han permisjon og gikk på Askov folkehøyskole i Danmark. Senere tok han et “høyskolekurs” på Volda, for deretter å bli lærer ved Skogn folkehøyskole 1920–23. Han var opptatt av målsak og skrev flere artikler om dette. Han vurderte en tid å bli prest, men var fylt av tvil, om ikke til troen, så til valget mellom de ulike retninger innen teologien. I unge år fikk han tuberkulose i en hofte og lå lenge på sykehus. Senere ble han en tid bundet til rullestol, og han ble aldri fullt førlig igjen.

Krokann var en belest mann og særlig interessert i historie. Han var en bevisst humanist, opptatt av menneskets vilkår underveis gjennom historien, sjelelig og materielt. Mens han ennå var lenket til sykesengen, fikk han ideen om å skrive en bok om sambygdingen Ingebrigt H. Sæther, som hadde vært stortingsmann og talt bøndenes sak. Sannsynligvis var det dette forskningsarbeidet som vekket lysten i ham til å begynne på det skjønnlitterære storverket.

Som forfatter fikk Krokann flere reisestipend og foretok reiser til mange land i Europa og Afrika. 1937–38 var han lærer ved Den nordiske folkehøyskolen på Frederiksberg i Danmark.

Krokann debuterte 1929 med I Dovre-sno. Han skildrer sine egne forgjengere i Lo-ætten (morens slekt). Historien starter 1476. Norge er under fremmed styre. Vi leser om ønsket om nasjonal selvstendighet, om mot og resignasjon. Ennå er rester av den gamle gudetroen levende i Oppdal parallelt med kristendommen. Her finnes fascinerende parapsykologiske og mytiske elementer og sekvenser der forfatteren lar de litterære skikkelsene ubevisst bruke det de har av tanker og bilder, sagn og gamle slektshistorier til å fatte og forme sine liv og omgivelser.

Verket fortsetter med Gjennom fonna 1931, På linfeksing 1934 og Under himmelteiknet 1941. Gravlagt av lynet fra 1952 er oppfattet som en epilog til storverket.

Krokann hadde vanskeligheter med å få ut den første boken. Mye skyldtes språket, at han gjennomgående brukte den for mange vanskelig tilgjengelige oppdalsdialekten, full av lokale uttrykk og dativformer. Men han hadde støttespillere i blant andre Olav Aukrust.

Verket er blitt stående i norsk litteraturhistorie som likestilt i litterær tyngde med Aukrusts dikt og Olav Duuns episke romaner. Bøndene står i sentrum, i en dramatisk tid med grådige futer, med prester og etter hvert lensmenn av ymse slag, med overtro og heksebrenning, misunnelse og intriger, med konflikter mellom fattig og rik. Og forfatteren tydeliggjør bondens utvikling fra å være del av ætten, med fortidens og navnets forpliktelser, til å stå frem som individ.

Inge Krokann skrev også enkelte samtidsbøker. I Blodrøter fra 1936 tar han utgangspunkt i en historie fra virkeligheten, der en Mikal Hetle og sønnen Ole muligens var offer for justismord etter påstander om at de skulle ha myrdet en nabo. I Ut av skuggen fra 1949 er det stemningen i bygde-Norge etter den tyske okkupasjonen som er grunnlag for fortellingen. Lokalsamfunnet står tilbake i freden med skillene som krigen skapte: Noen var motstandsfolk, andre støttet fienden aktivt, andre igjen var “stripete”. Samtidig er det en bok om modernisering av landbruket.

Krokanns siste roman skulle bli Hammarslaga, en samtidsroman fra hjembygda. Vi befinner oss ved begynnelsen av 1900-tallet. Det er økonomisk en vanskelig tid for fjellbøndene, og mange reiser til Amerika. Slik blir lokalsamfunnet tappet for deler av den dristigste og mest evnerike ungdommen. Sentralt i skildringen er datidens overgang fra varebytte til pengeøkonomi på bygdene. Landhandlerne dukker opp, i konkurranse med “skreppekarene”, som i uminnelige tider hadde vandret fra grend til grend med varene sine. Og det stiftes handelslag. I denne boken får handelslaget en udugelig bestyrer; bøndene er ikke vant til dette nye og er lette å lure.

Krokann skrev også dikt. 1947 gav han ut både en samling sanger for barn og et utvalg av dikt for voksne. Dikt rommer hyllingsvers til hjembygda, minnedikt over andre, som Olav Aukrust og Roald Amundsen. Ett dikt er knyttet til Edvard Munchs aulamaleri Historien. Andre er knyttet til krigserfaringene, som får sitt uttrykk gjennom det siste verset i Mai 1945: “Menneskje – av ånda glødd,/ut or inste æve fødd,/livsens eine strålereine/guddomsloge, som åleine/gjennom lidings blodga spor/lyfte kan vår sulka jord.”

Inge Krokann skrev historiske artikler i tillegg til boken Då bøndene reiste seg. Ein av førarane: Ingebrigt Sæther (1937). Mest kjent er kanskje bidraget til Norsk Kulturhistorie (1942), Det store hamskifte i bondesamfunnet, der han tydeliggjør samspillet mellom den sosialøkonomiske og den åndelig-kulturelle utviklingen i tiden, da pengeøkonomi tar over for varebytte i bygde-Norge.

Krokann var en ettertraktet foredragsholder og respektert debattant. Han var et aktivt medlem av Den norske Forfatterforening, bl.a. som medlem av foreningens Litterære råd fra 1938. Han var styremedlem i en rekke kulturorganisasjoner og satt i skolestyre og kommunestyre i Østre Gausdal, der han var bosatt.

  • Bibliografi i Augo ser så mangt(se nedenfor, avsnittet Kilder)

    Romaner

  • I Dovre-sno, 1929
  • Gjennom fonna, 1931
  • På linfeksing, 1934
  • Blodrøter, 1936
  • Under himmelteiknet, 1941
  • Ut av skuggen, 1949
  • Gravlagt av lynet, 1952
  • Hammarslaga, 1959

    Annet

  • Olav Aukrust. Eit folkeskrift, 1933
  • Då bøndene reiste seg. Ein av førarane: Ingebrigt Sæther, 1937
  • Det store hamskifte i bondesamfunnet, bd. 5 av Norsk Kulturhistorie,1942 (utg. separat 1976)
  • Dikt, 1947
  • HEH 1959
  • O. Dalgard: Inge Krokann. Liv og diktning, 1970
  • R. M. Bjørkum og I. Donali (red.): Augo ser så mangt. Av og om Inge Krokann, Lillehammer 1993

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Halvard Blekastad, 1943; p.e
  • Maleri av Agnes Hiorth, ca. 1950; p.e
  • Tegning av Dagfin Werenskiold, 1940; p.e
  • Tegning av Eyolf Nagell Erichsen, 1941; p.e
  • Tegning av Anne Raknes, u.å.; p.e
  • Statue av Sivert Donali, 1971; Oppdal sentrum