Som avholdsforkjemper arbeidet Ignate Carlsen særlig med barn og kvinner. Hun var aktiv i IOGTs barnearbeid, og en av stifterne av den første hvitebåndforeningen i Norge.
Ignate Meldahl vokste opp i Bergen, hvor faren en tid var lærer og kirkesanger. Moren døde tidlig, og hjemmet ble oppløst da faren giftet seg om igjen og flyttet fra byen. Ignate ble værende i Bergen, og var en tid husholderske hos skipsreder Jacob Michelsen (Christian Michelsens far) før hun 1877 giftet seg med skomakermester Niels Henrik Olsen. Han døde etter bare to års ekteskap, og deres eneste barn døde også som liten.
Under et besøk hos sin stemor i Stavanger 1884 ble hun kjent med agent Ove Bjelke Carlsen. Han var i byen for å delta i Norges Storlosjes årsmøte, og der ble han valgt til leder for Storlosjens barnearbeid. Tellef Davidson skriver om Carlsen at han var et “følelsesmenneske som få og en fullblods sangviniker, rask i vendingen og utrustet med en veldig virketrang”. Gjennom ham ble Ignate vunnet for avholdstanken. Bare en uke etter at de hadde truffet hverandre, ble hun innviet i en av losjene i Stavanger, og året etter giftet de seg og bosatte seg i Kristiania. Gjennom en årrekke kom de til å innta fremskutte posisjoner i avholdsbevegelsen. De hadde et nært samarbeid og utfylte hverandre gjensidig.
Fra første stund var det IOGTs barnearbeid som stod i sentrum for deres engasjement. Ove Carlsen ledet Storlosjens barnearbeid til 1891, mens Ignate Carlsen i 21 år var formann for den eldste av IOGTs barnelosjer, “Stjernen”. Da hennes mann sluttet som leder av Storlosjens barnearbeid, var det hun som avløste ham og førte arbeidet videre gjennom hele 20 år. Antallet barnelosjer vokste i disse årene fra 28 til 349, og medlemstallet steg fra ca. 1800 til over 25 000. Hennes stilling medførte betydelig reisevirksomhet – spesielt i de første årene var hun stadig på farten. Hun holdt utallige foredrag, skrev en rekke artikler og var også en flittig brevskriver.
1902 tok Ignate Carlsen initiativet til opprettelsen av Landskomiteen for afholdsundervisning. Hun var i flere år et aktivt medlem av komiteen, hvor hennes mann var formann i en årrekke.
Hennes annet hovedinnsatsområde var det edruskapsarbeid som i slutten av 1880-årene ble startet opp i kvinnenes egen regi. Inspirert av amerikanerinnen Charlotte Grey medvirket hun til stiftelsen av den første hvitebåndforeningen i Norge 18. februar 1889, og hun ble selv foreningens første formann. 1892 ble det tatt initiativ til en riksorganisasjon med navnet Norske Kvinders Totalavholdsselskab (NKTS). Ida Wedel Jarlsberg ble selskapets første president, mens Ignate Carlsen ble valgt til visepresident, et verv hun beholdt til sin død. Også på dette felt utfoldet hun stor aktivitet som taler, skribent og foreningsstifter så lenge helsen tillot. Hun virket også for saken i Sverige og Finland og stiftet flere hvitebåndforeninger der.
Ignate Carlsen var blant initiativtakerne da Hvite Bånd tok opp arbeidet blant kvinnelige alkoholikere. Hun var sekretær i komiteen som forberedte opprettelsen av det første kurhjemmet og medlem av styret for de to første institusjonene på Jeløya, “Reneflot” 1913–18 og “Vårli” fra 1918.
I mange år var hun plaget av gikt, hun ble etter hvert sterkt bevegelseshemmet, og de siste 14–15 årene var hun helt avhengig av andres hjelp. 1911 frasa hun seg stillingen som barneleder på grunn av sviktende helse. Hun døde 1924 og ble begravd på Vår Frelsers gravlund. Begravelsen ble bekostet av Norges Storlosje.
Ignate Carlsen var et engasjert og idérikt organisasjonsmenneske og en effektiv administrator. Som taler var hun, skriver Arent Midtbø, “inderlig og hjertevarm ... Det var noe fornemt og rolig, behersket og kultivert over hennes framtreden”. Hun var en dypt religiøs natur, noe som også preget hennes innsats for avholdsarbeidet blant barn og kvinner. I en tale fremhevet hun at IOGT ikke bare arbeidet for å redde falne, men også for å “bevare de unge og uskyldige fra fall ... Vi har en herlig oppgave: å fremlokke og oppelske det gode hos disse kjære unge, som omringer oss, det guddommelige, det som har evighetsverd.”