Faktaboks

Ida Wedel Jarlsberg
Ida Charlotte Clementine Wedel Jarlsberg
Født
12. september 1855, Jarlsberg hovedgård i Sem (nå Tønsberg), Vestfold
Død
29. januar 1929, Oslo
Virke
Maler og organisasjonskvinne
Familie
Foreldre: Godseier Peder Anker greve Wedel Jarlsberg (1809–93) og Hedevig Annette Betzy Sigismunda Anker (1819–79). Ugift. Sønnedatters datter av Carsten Anker (1747–1824); sønnedatter av Herman greve Wedel Jarlsberg (1779–1840); svigerinne til Yngvar Nielsen (1843–1916); tante (mors søster) til Roar Tank (1880–1957).
Ida Wedel Jarlsberg

Fotografert i 1880-årene

Ida Wedel Jarlsberg
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Ida Wedel Jarlsberg tilhørte det øverste sjiktet av den lille norske overklassen på 1800-tallet og levde på mange måter et tradisjonelt overklasseliv. Samtidig valgte hun i en periode i livet å utfordre konvensjonene ved å forfølge en kunstnerkarriere, og hun engasjerte seg gjennom hele livet aktivt i kristent sosialt arbeid blant kvinner, hvor hun ble en av pionerene i Norge.

Hun vokste opp på slektens gods Jarlsberg i Sem, der faren residerte som landets siste greve. Selv holdt hun gjennom livet på tittelen “komtesse”, selv om adelskapet var avskaffet 1821 og adelstittelen egentlig bare kunne brukes utenfor landets grenser (ettersom hun var født etter 1821). Hun ville bli malerinne og gikk på Bergsliens malerskole for kvinner i Christiania (1873–74). Etterpå fortsatte hun sine studier i Karlsruhe, der hennes mors svoger Hans Gude var professor. 1875–77 oppholdt hun seg i München, hvor hun hadde maleren Eilif Peterssen som sin veileder. Senere oppsøkte hun Italia flere ganger som maler og bodde der fast 1916–23.

Hun fikk likevel ikke fullt ut realisere sine mål som maler fordi hennes familie satte seg imot det. De ønsket at hun isteden skulle ta imot tilbudet om å bli hoffdame hos Oscar 2s dronning Sofie. Ida Wedel Jarlsberg lot seg utnevne til “hoffrøken” og oppholdt seg ved hoffet i Stockholm fra 1878. Men da hun 1885 nektet å gå i middag med statsminister Johan Sverdrup (“en Wedel går ikke til en oppvigler”), ble hun permittert fra stillingen og vendte tilbake til Kristiania.

Her tok hun etter hvert opp igjen sitt kunstneriske virke, men ble også en av pionerene blant kristne kvinner som var opptatt av kvinners situasjon i samfunnet. Særlig virket hun for de fattige som kom fra bygdene til byen og ble overarbeidet som hushjelper for borgerskapet eller led nød i slummen. Årene hos den sterkt sosialt engasjerte norsk-svenske dronningen inspirerte utvilsomt.

1885 grunnla Ida Wedel Jarlsberg sammen med sin venninne Birgitte Esmark et søndagshjem for kvinner, hvor det ble undervist i kristendomskunnskap. Senere ble prosjektet utvidet til å omfatte skolegang på hverdager etter arbeidstid, hvor fattige kvinner kunne få undervisning i bokføring, regning, søm, norsk og engelsk. 1894 ble landsforbundet Unge Kvinners Kristelige Samfund dannet med Ida Wedel Jarlsberg som leder og Birgitte Esmark som sekretær. Forbundet ble en av forløperne til Norges KFUK.

I USA hadde det i 1870-årene vokst frem en avholdsorganisasjon blant kristne kvinner, og i 1880-årene spredte den seg til Europa som World's Women's Christian Temperance Union; medlemmene, som hovedsakelig ble rekruttert fra middel- og overklassen, bar en hvit sløyfe som medlemstegn. 1889 kom Charlotte Grey fra Storbritannia til Norge for å undersøke muligheten for å stifte en lignende bevegelse i Norge. Til tross for betydelig motstand fra borgerskapet ble det stiftet en første Hvite Bånd-forening i Bergen og etter hvert flere andre steder. Blant dem som tidlig sluttet seg til bevegelsen og drev den fremover, var Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esmark.

1892 ble Norske Kvinders Totalavholdsselskap – Det Hvite Bånd – stiftet med 171 medlemmer og 7 foreninger, med Ida Wedel Jarlsberg som leder. Formålet med organisasjonen var på kristent grunnlag å forebygge bruk av rusgifter, verne om familien, få kvinner med i avholdsarbeidet, fremme likestilling i borgerrettigheter og mellomfolkelig fred og forståelse. Den første generalforsamling ble holdt i Trondheim 1893. Dette var det første møtet i Norge med bare kvinner som deltakere og ledere.

Ida Wedel Jarlsberg understreket stadig betydningen av at det hun var engasjert i, var et arbeid av kvinner for kvinner, men hennes personlige grunnlag for den sosiale og organisatoriske innsatsen var hennes kristne tro. I et brev til en svensk venninne skrev hun: “Jeg lærer om og om igjen at forutsetningen for å leve et hellig liv er avhengig av at man tilbringer mye tid alene med Gud i bønn og ved stadig å angre for hans åsyn.”

Verker

  • “Kristeligt Fremskridt”. Bibel-Læsnings- og Bönne-Forening, opprop (sm.m. B. Esmark), 1887
  • Jesus, jeg ønsker å leve, salme, 1910

    Etterlatte papirer

  • En del arkivalia etter Ida Wedel Jarlsberg finnes i familiearkivet på Jarlsberg hovedgård og i Håndskriftsamlingen, NBO

Kilder og litteratur

  • J. Janson: “Kvinders arbeide for avholdssagen”, i Høeg&Mørck, bd. 2, 1914
  • Det Hvite bånd. 50-årsberetning 1889–1939, Moss 1939
  • Det hvite bånd. For Gud, heim og alle folk. 100 år i Norge 1889–1989, 1989
  • A. Wichstrøm: Kvinner ved staffeliet, 1993
  • I. Tveter Thoresen: “Weise Frauen in Norwegen – von Ida zu Maja”, i Sung-Hee Lee-Linke (red.): Ein Hauch der Kraft Gottes, Frankfurt a.M. 1999
  • nettsted: www.hviteband.no

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av Ludwig Des Coudres, 1872; Jarlsberg hovedgård, Tønsberg