Billedkunstner og forfatter. Foreldre: Filmscenograf Bjarne Sandemose (1924-2013) og danser Siri Gude Bryn (1922–99). Gift 1973 med teknisk konservator Jon Brænne (15.8.1945-), ekteskapet oppløst 1978. Fra 2001 samboer med skuespiller og forfatter Trond Brænne (31.7.1953–16.3.2013). Sønnedatter av Aksel Sandemose (1899–1965).

Billedboken i mange former har stått sentralt i Iben Sandemoses virksomhet. Men hun har også vært lærer og foredragsholder, hatt utsmykningsoppdrag og arbeidet for teater. I alle medier er hun lett å kjenne igjen. Uttrykket er klart og livfullt, ofte med et underfundig skråblikk på tilværelsen.

Sandemose tok sin utdannelse ved Emerson College i Sussex i Storbritannia 1970–72 og ved Statens Lærerskole i Forming 1974–78. Hun var elev av Ragnar Hauge 1983–85 og hadde en rekke studieopphold i utlandet. Blant lærerne på Statens Lærerskole i forming var den tsjekkiske scenografen og dukkemakeren Karel Hlavaty. Han lette alltid etter en enkelhet i uttrykket som kan spores i de store flatene, de klare fargene og den fyndige streken som er egne for Iben Sandemoses billedspråk.

Hun debuterte på Høstutstillingen 1980. 1983 illustrerte hun En ustyrlig historie av Erling Kittelsen, og samme år utkom Kort, Katt & Genever, den første i en lang rekke billedbøker med egen tekst. De egne erfaringene som alltid ligger i bunnen, fikk et sorgmuntert uttrykk i Det vokser ikke hvitløk på Skillebekk, en beretning om oppveksten i et slags hjertevarmt kaos, som utkom 1986.

Hvis det finnes noe som heter kunstneriske gener, er Iben Sandemose arving til rikt materiale. Maleren Hans Gude var tippoldefar på morssiden og forfatteren Aksel Sandemose hennes farfar. Men først og fremst må hun ha fått impulser fra foreldrene. Faren Bjarne var profesjonell oppfinner og bl.a. modellkonstruktør til den legendariske filmen Flåklypa Grand Prix, og både hans ukonvensjonelle løsninger på de fleste praktiske problemer i familien og morens broderte jungelbilder kan spores i datterens billedverden.

Hennes egne erfaringer blir brukt mer og mindre direkte, og 1999 kom en ny erindringsbok, Ugler i Sandemosen, en billedbiografi om faren og bestefaren. Den blir fortalt med fotografier moren hadde tatt og med Bjarne Sandemoses beretninger fra sin egen oppvekst med den mildest talt vanskelige faren Aksel, som han både fryktet og lengtet etter. Det hele blir bundet sammen, innholdsmessig og grafisk, av Iben Sandemose.

Teaterarbeidet begynte med Bittesmåene etter Roald Dahls bok på Oslo Nye/Dukketeatret, der hun laget figurene og med egne hender omdannet salen til en scenografisk jungel. 1994 var det Synd og Skam av Odd Børretzen på Teater Ibsen. Igjen ble hele salen samt musikernes hvite jakker preget av hennes umiskjennelige strek. I Ringeren & Notre Madame på Centralteatret 1995 var både teksten og scenografien hennes egen. Stykket ser med selvironisk blikk på kvinner og kjærlighet og er en overføring til teater av boken med samme tittel. Det samme skjedde med Englepels, som Totalteatret i Tromsø produserte. Englepels er for øvrig noe så pass sjeldent som en bok om døden – for barn. Det er en fin og trøsterik historie om hun som må oppleve at katten hennes dør, men blir trøstet av en nødlandet engel, som tar henne med på besøk til kattehimmelen, der hun kan se at hennes kjære har det godt. For scenografien og kostymedesign til Englepels fikk hun Heddaprisen 1999.

Det er karakteristisk for Iben Sandemose at hun holder på formspråket fra bøkene også i andre medier. Streken, fargevalget, formene, alt overføres ofte direkte. Prinsipielt kan dette høres galt ut, men i praksis har det vist seg å fungere glimrende.

Siden 1991 har Iben Sandemose hvert år laget en kalender. Den er etter hvert blitt samlerobjekt for mange. Temaene veksler, men erotikk, sett med humor, finnes i de fleste. Det er ingen ting som tyder på at virksomheten stopper med det første.

Som billedkunstner er Iben Sandemose innkjøpt av Riksgalleriet, Norsk Kulturråd og Nasjonalgalleriet. Hun har deltatt på Høstutstillingen og hatt en lang rekke separatutstillinger og kollektivutstillinger. Hun har også laget offentlige utsmykninger, bl.a. til Agder Distriktshøgskole, Sentralsykehuset i Arendal og Postgirobygget i Oslo.

  • Kort, Katt & Genever, 1984
  • Det vokser ikke hvitløk på Skillebekk, 1986
  • Vingemus og kattejammer, 1987
  • Selv løvene gråt den natten, 1989
  • Mellom sol og måne, 1992
  • Ringeren & Notre Madame, 1994
  • Englepels, 1995
  • Hva med meg, da?, 1998
  • Ugler i Sandermosen. Bjarne Sandemose forteller små episoder fra sin barndom til datteren Iben Sandemose som tegner og forteller ..., 1999
  • OPQ-bok!, 2000
  • To ganger i uken er lite, for lite, 2001
  • Fiat og farmor, 2002
  • Fiat og farmor under vann, 2003
  • R. Dahl: Bittesmåene, Oslo Nye Teater, 1990
  • O. Børretzen: Synd og skam, Teater Ibsen, 1995
  • J. Halle: Dagenes lys, Oslo Nye Teater, 1996
  • I. Sandemose: Ringeren & Notre Madame, Centralteatret, 1996
  • K. Hagerup: Bill.mrk. Egen utgang, Intimteatret, 1997
  • I. Sandemose: Englepels, Totalteatret, 1999
  • NKL, bd. 3, 1986
  • opplysninger fra Iben Sandemose