Arkitekt. Foreldre: Brigadeauditør Nils Ulrik Alfred Sinding-Larsen (1839–1911) og Anne Elisabeth Lange (1842–87). Gift 28.12.1895 i Bergen med Sina Broch Martens (25.12.1872–10.1.1957), datter av bakermester Ditlef Martens (1837–1920) og Thomasine (“Sina”) Henriette Pauline Broch (1842–1928). Søstersønn av Balthazar Conrad Lange (1854–1937); bror av Christian Magnus Sinding-Larsen (1866–1939), Birger Fredrik Sinding-Larsen (1867–1941; se NBL1, bd. 13) og Kristofer Sinding-Larsen (1873–1948).

Holger Sinding-Larsen var en av sin tids mest markante arkitekter med tro på en norsk tradisjon, og han var en engasjert debattant i alle spørsmål som gjaldt arkitektur og arkitekter. Dessuten var han en dyptpløyende bygningsarkeolog som påviste at Akershusborgen ikke var et mindre middelalderanlegg som vokste seg stort, men tvert om et imponerende middelalderkompleks som etter hvert skrumpet inn.

Sinding-Larsen begynte sin utdannelse på Kristiania tekniske skole 1885–89 og mottok særlig impulser fra Herman Major Schirmer og dennes studie- og oppmålingsreiser i Gudbrandsdalen. Deretter studerte han ved Technische Hochschule Charlottenburg i Berlin 1892–93 under professorene Otzen og Jacobsthal og som assistent under Johannes Vollmer 1893. I siste halvdel av 1890-årene drog han på studiereiser til Spania, Italia og Hellas, men også til Storbritannia og Sverige. Han var i Paris i forbindelse med verdensutstillingen 1900, hvor han hadde tegnet den norske Pavillion, hans første større bygning i en moderert dragestil, med tilknytning til tømmerarkitektur. Den ble belønnet med gullmedalje.

Hans studiereiser var målrettede: naturhistoriske museer i Europa 1902, biblioteker i Skandinavia og Tyskland 1907 og i USA 1930, til Storbritannia med Macody Lund for å studere middelalderarkitektur 1910, så museer i Tyskland 1917. Reisene var knyttet til offentlige oppdrag og viser hvordan han fanget opp de internasjonale strømninger og tilpasset dem forholdene hjemme.

1895 vant Sinding-Larsen konkurransen om Holmenkollen kapell blant 27 deltakere. Kapellet, som ble oppført 1901–03 og er gjenreist etter brann, er et stavkirkeinspirert kirkerom, men med store, lyse vinduer. Hans første museumsbygning var for De Heibergske Samlinger i Kaupanger 1905.

1907 ble Sinding-Larsen tilsatt som bygningsinspektør for universitetet i Kristiania, en stilling han hadde til 1924.

I årene 1904–15 oppførte han en rekke større bygninger: Universitetets Aula sammen med H. Bødtker, som nok behersket den “græske Stil” bedre, Zoologisk Museum, Botanisk Museum og hovedverket Universitetsbiblioteket. I hans steinarkitektur kommer tyngre elementer inn; han behersker den hugne granitt, og med tunge og lukkede former, sammenpressede søyler og i et spill mellom råhugne og slepne flater finner han monumentalitet og ro. Allerede i Vålerenga kirke fra 1902 hadde han, påvirket av engelsk romansk arkitektur, funnet frem til nye former i norsk kirkearkitektur i stein.

Hvor norsk han enn var i sin grunnholdning, avspeiler hans virke som arkitekt likevel den internasjonale utvikling med nybarokke drag omkring den første verdenskrig, nyklassiske elementer i 1920-årene, som i Trosterudveien 31, og 1920-årenes internasjonale strømninger slik de avspeiler seg i utvidelsen av Universitetsbiblioteket 1923–33.

Sinding-Larsens engasjement som kulturminneverner begynte allerede da han 1899 tok del i “palassrevolusjonen” i Fortidsminneforeningen. 1904 ble han bedt om å foreta de bygningsarkeologiske undersøkelser på Akershus slott. Restaureringsplanene forelå 1908, revidert 1910. Dette arbeidet skulle oppta ham like til han 1922 ble skjøvet ut, men da hadde han trukket de store linjer og uigjendrivelig bevist sine teorier.

Hans resultater er blitt stående: Den opprinnelige inngang til borgen gikk gjennom Jomfrutårnet, knyttet til hovedanlegget gjennom Mørkegang og Lønngang. Geologiske grunnmursundersøkelser støttet hans oppfatning om borgens opprinnelige betydelige utstrekning. Romerikstårnets hjelm ble rekonstruert, likeledes takstolen i Nordfløyen med engelskpreget “hammer beam”-konstruksjon, 1917. Det var særlig etablerte historikere som Edvard Bull og Gustav Storm han forsvarte seg mot. I kampens år skrev og talte han ustoppelig for sine synspunkter, ca. 48 artikler, pamfletter og hefter. Han “elsket, elsket store kruttladninger, grovt skyts”, som han selv sa. Det avgjørende og betydelige arbeidet Akershus. Bidrag til Akershus' slots bygningshistorie i de første 350 år fra 1300–1650 kom først 1924–25.

Med sitt enestående engasjement i dagens debatt ble han arkitektstandens mest kjempende mann. Han stiftet Yngre arkitekters Forening 1891 for å styrke standens kunstneriske profil i opposisjon til ingeniørene. 1906 var han med å stifte Kristiania Arkitektforening, han fungerte også som lærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.

Som arkitekt var Sinding-Larsen kjent for sin økonomiske nøkternhet; hans omkostningsoverslag lå gjerne under andre arkitekters, og han som “hadde stått frem som en av de fremste stridsmenn for arkitektstandens interesser, ble nå en kontroversiell person blant sine kolleger” ifølge Dag Myklebust. Som arkitekturforsker vil han alltid bli stående som den som lot monumentet selv tale.

Holger Sinding-Larsen fikk Kongens fortjenstmedalje i gull og Fridtjof Nansens belønning for vitenskapelig arbeid. Han var også ridder av den svenske Vasaorden.

    Bygninger

  • Norges paviljong til verdensutstillingen i Paris 1900
  • utstillingspaviljong for Norsk Folkemuseum, 1902, tilbygg 1917
  • museumsbygning for De Heibergske Samlinger, Kaupanger, 1905
  • Zoologisk Museum, 1904–08
  • Kommunehuset, Ullensaker, 1908–09
  • Universitetsbiblioteket (nå Nasjonalbiblioteket i Oslo), 1909–13, tilbygg 1923–33
  • Universitetets Aula (sm.m. H. Bødtker), 1911
  • Botanisk Museum, 1915

    Kirker

  • Gjøfjell, Nesodden, 1901
  • Holmenkollen kapell, 1901–03 (ødelagt av brann 1992, gjenoppført 1996)
  • Vålerenga kirke, 1902
  • Eidsfoss, 1904
  • Siggerud, 1905

    Boliger (alle i Oslo)

  • Grimelundsveien 8, 1909
  • Grimelundsveien 4, 1910
  • Bygdøy allé 66, 1925
  • Trosterudveien 31, 1929
  • Pilestredet 75 c, 1931 og 1937

    Skriftlige arbeider

  • Akershus Slots Gjenreisning. Udkast til istandsettelse (av 1908) med erklæring og uttalelser, 1909
  • Akershus Slot og Mindesmærkeforeningens Direction. To redegjørelser (sm.m. Macody Lund), 1912
  • Akershusreguleringen, 1922
  • Macody Lund og Trondhjems domkirkes geometriske system, i Macody Lund, 1917
  • Akershus. Bidrag til Akershus' slots bygningshistorie i de første 350 år fra 1300–1650, 2 bd., 1924–25
  • arkeologiske oppmålinger i Akershus fra Håkon V. Til Christian IV i RA
  • Bibliografi knyttet til Akershus av J. Ellefsen, i S. Tschudi-Madsen (red.): 50 År for Akershus, Akershus Slotts Venners Jubileumsskrift 1951–2001, 2001
  • A. Aubert: “Universitetets nye festsal”, i Ku&K 1910–11, s. 98–115, 166–180
  • HEH 1912–38
  • H. Aars: “Arkitekturen i 19. og 20. Aarhundrede”, i Norsk Kunsthistorie, bd. 2, 1927, s. 275
  • nekrologer i Aftenp. og Dagbl. 12.12.1938, Mgbl. og Tidens Tegn 13.12.1938
  • S. Tschudi-Madsen: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • C. Berner i Tillegg til Byggekunst nr. 20/1938, s. 41
  • S. Tschudi-Madsen: “De syv magre år”, i Byggekunst nr. 37/1955, s. 215
  • G. Eliassen: “Arkitektene finner hjem”, i Byggekunst nr. 38/1956, s. 113, 115–118
  • FMF, registerbind, 1963
  • S. Tschudi-Madsen: Akershus Slotts Restaurering 1895–1963, 1964
  • B. S. Pedersen: Akersgaten, 1967, s. 93, 115
  • D. Myklebust: Akershus slotts restaurering 1895–1922, mag.avh. UiO, 1979
  • Norges Kunsthistorie, bd. 2, 1981, s. 117–119 og bd. 5, 1981, s. 80–81 og 385–386
  • T. Hegard: Romantikk og Fortidsvern, 1984
  • D. Myklebust: biografi i NKL, bd. 3, 1986