Gruveeier og forretningsmann. Foreldre: Grosserer Waldemar Fangel (1868–1925) og Agnes Sørensen. Gift 5.12.1928 med kunsthåndverker Margrethe Kristine Johnsen (23.1.1909–18.6.1986), datter av mølleeier D. L. Johnsen (1882–1944) og bestyrer Sigrid Andersen (1887–1974).

Den danskfødte Holger Fangel kom ved en tilfeldighet inn i den norske bergverksbransjen, der han arbeidet seg opp fra kontorgutt til industrileder og gruveeier. Fangel engasjerte seg særlig i Nord-Norge, og drev i etterkrigstiden Mofjellet, Bleikvassli og Bidjovagge gruver samt malmleting over store områder.

Fangels far var skogrossist i København, men under den første verdenskrig mistet han sine forsyninger fra utenlandske fabrikker og flyttet derfor med familien til en ny stilling i Kristiania 1916. Etter middelskole i Danmark lærte Holger Fangel seg stenografi og maskinskriving i Kristiania for å komme inn i handel, og meldte seg 16 år gammel på arbeidskontoret. Tilfeldigvis fikk han et seks ukers vikariat som volontør (kontorgutt) i Foreningen for eksport av norsk kobberholdig svovelkis. Etter en kraftfull innsats, der han løp med posten istedenfor å gå, ble han fast ansatt, viste sin dyktighet og overtok med tiden mer ansvarsfulle oppgaver. Som direksjonens sekretær og avdelingssjef fikk han innsikt i handelsforhold innen en viktig del av den norske bergverksnæringen. Etter nedleggelsen av Kiseksportforeningen 1924 fortsatte han med tilsvarende arbeid som avdelingssjef i Norsk Metallkemi A/S.

Gjennom forretningsforbindelser til britiske kisimportører og eierne av Folldal gruver fikk Fangel 1931 stillingen som Commercial Manager i Folldal, da driften kom i gang igjen etter to års bitter arbeidskonflikt. Her stod Fangel for salg av produksjonen, med kontakter til kjemiske fabrikker i Norge og Sverige og flere utenlandske kobberverk. Han arbeidet også med finansiering og økonomi. Fangel fikk ikke gjennomslag hos de britiske eierne for sitt krav om langsiktige investeringer for å sikre malmreserver for fremtidig drift, og sluttet i selskapet 1936. Samme år startet han eget handelsfirma i Oslo, H. Fangel & Co. A/S. Selskapet stod for leveranser av materiell og utstyr til bergverkene, og tok på seg avsetning av deres produksjon, spesielt ved en del mindre bedrifter.

Fangel utviklet kontakt og samarbeid med de franske eierne av selskapet som fra 1926 drev Mofjellet gruver i Rana og som fikk interesser i nye malmfunn i Bleikvassli i Hemnes. Franskmennene var i tvil om de skulle satse på bergverksdriften i Nordland. Det endte med at Fangel 1953 overtok de franske eierinteressene og satte i gang drift i Bleikvassli, etter en betydelig malmleting og utbygging av gruve med tilhørende oppredningsverk og andre anlegg. Han anskaffet også tre skip for transporten av kis og malmkonsentrater.

Fangel drev i mange år malmleting i Nord-Norge og andre deler av landet, og han engasjerte seg i planer for industriutvikling i Nord-Norge. 1969 satte han i gang et nytt bergverk i Bidjovagge i Kautokeino. Det var mange driftsproblemer og dårlige priser for kobber i årene som fulgte. Malmen hadde derimot et verdifullt innhold av gull. Fangels tre kisgruver ble overdratt til A/S Sydvaranger 1973 mot en større aksjepost, og han var varaordfører i styret i A/S Sydvaranger 1973–77.

Holger Fangel var en idérik og foretaksom industripioner. Han var en aktiv debattant innen bransjen og hadde verv i nasjonale og internasjonale foreninger og utvalg. Han var styremedlem i Bergverkenes Landssammenslutning (BVL) 1956–68, medlem av Statens bransjeråd for bergverkene og representerte i mange år bergverkene i Norges eksportråd. 1958–77 representerte han Norge i FN-organene Lead & Zinc Study Group og (som formann) Sulphur Committee. 1967 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

  • Bleikvassli gruber, i Bergverkenes landssammenslutning gjennom 50 år 1907–1957, 1957, s. 125–128
  • Mofjellet gruber, ibid., s. 179–183
  • Intervju med H. Fangel (ved J. Gulowsen), 1981
  • opplysninger fra familien
  • HEH 1984
  • Bergverksnytt nr. 5/1972, s. 37
  • nekrolog i Bergverksnytt nr. 2/1991, s. 10