Holger Arctander er forfatteren av et latinsk dikt som ble utgitt i København 1625. Det er så godt som alt ettertiden vet om ham.
Arctander (tilnavnet er gresk for 'mannen fra nord') har trøndersk bakgrunn; faren og bestefaren var begge sogneprester i Åfjord. Holger Arctander ble dimittert fra skolen i Lund til universitetet i København 1624, og 1626 nevnes han som alumnus ved kommunitetet samme sted. Her var det pålagt studenter å holde utenatlærte oratoriske øvelser på søndager kl. 16 (etter kirketid). Emnene var frie, de eneste krav var at de skulle være nyttige, oppbyggelige eller behagelige. Holger holdt her en deklamasjon i form av et latinsk dikt, Encomiolon Norvegianum (En liten lovsang om Norge). Det ble utgitt i København 1625 (et eksemplar er bevart i Det Kgl. Bibliotek) og dedisert til tre personer: prosten i Fosen prosti, Anders Christensen, faren Hans Holgerssøn og velgjøreren og farbroren Lars Holgerssøn, residerende kapellan i domkirken i Trondheim. Forordet er datert 12. mai.
Diktet glir emnemessig inn i rekken av verker om Norge fra 1600-tallet, formet som en hyllest til hjemlandet og skrevet i en tidsånd som viser en våknende tro på Norges fremtidsmuligheter. Vi befinner oss i Christian 4s tid, da flere bergverk ble satt i gang og handelen med utlandet (med bl.a. norsk trelast og fisk) vokste. Som kombinasjon av dikt og obligatorisk deklamasjonsoppgave er Encomiolon imidlertid en enslig svale. Selv om Holger sikkert tilhørte en gruppe av norske studenter som følte seg utenfor i København og lengtet hjem, er hans skildring av fødelandet påfallende skjematisk og fri for detaljer. Det er da også som retorisk øvelse og som et skoleeksempel på den tids lærdom diktet må leses, der hensikten er å demonstrere den lærdommen vi finner hos de gamle latinske diktere.
Og Holger Arctander forsøker å vise at han behersker det hele. Diktet har en klar og velordnet disposisjon med klassisk emnevalg. I tur og orden nevner han landets beliggenhet, de høye fjell og den gress- og skogkledte natur, dyreliv, byer (dvs. Bergen og Trondheim) og naturressurser. Oslo nevnes ikke. Det kan skyldes at byen var under gjenoppbygging etter brannen 1624. Glede og stolthet preger Holgers beretning om fedrelandet og landsmenn som vet å utnytte dets rike ressurser gjennom jakt, jordbruk, fiske, bergverk og handel med utlandet. De nærmere 300 heksametrene flyter lett, og han viser kjennskap til alle relevante retoriske virkemidler og regler. Holger formår å gjennomføre det overordnede synspunkt både for en deklamasjonsoppgave og for en lovsang: Han forener i diktet det nyttige med det behagelige.
Vi kjenner ikke til flere verker av Holger Arctander, og heller ikke til hans senere skjebne og dødsår.