Lege. Foreldre: Bankkasserer Søren Gabriel Schiøtz (1804–56) og Marie Dorothea Christiane Lange (1807–52). Gift 5.10.1884 i Holmestrand med Inga Johanna Hertzberg (5.10.1859–10.11.1940), datter av apoteker, senere bryggeribestyrer Johan Christian Linde Hertzberg (1816–84) og Inger Hornemann (1820–95). Dattersønns sønn av Gabriel Schanche Kielland (1760–1821); sønnesønn av Eiler Hagerup Schiøtz (1775–1855; se NBL1, bd. 12); bror av Oscar Emil Schiøtz (1846–1925; se sst.); fillenevø (fetters sønn) av Søren Schiøtz (1796–1863); svoger til Ebbe Hertzberg (1847–1912); farbror til Carl Schiøtz (1877–1938) og Johannes Henrik Schiøtz (1884–1957; se NBL1, bd. 12); tremenning av Daniel Schiøtz (1828–64; se sst.), Johannes Schiøtz (1835–97; se sst.) og Alexander L. Kielland (1849–1906).

Hjalmar Schiøtz spesialiserte seg som øyelege (oftalmolog) i en brytningstid da indremedisinen ennå omfattet de fleste ikkekirurgiske områder. Hans oppfinnelser av apparater til bruk ved diagnostikk, i særlig grad øyetrykkmåleren – ennå brukt som “Schiøtz' tonometer” – har gjort hans navn kjent over store deler av verden.

Schiøtz vokste opp i Stavanger. Han tok examen artium 1868 og medisinsk embetseksamen 1877. Etter kandidattjeneste ved Rikshospitalet og en periode som assistent hos en lege i Brevik reiste han 1879 til Wien og året etter til Paris for å studere øyesykdommer under professor Louis Émile Javal. 1881 kom han tilbake til Norge og åpnet legepraksis i Kristiania. Fra samme høst var han også ansatt som reservelege ved medisinsk avdeling på Rikshospitalet, og 1884–90 var han bestyrer av poliklinikken der. 1883 tok han den medisinske doktorgrad på arbeidet Om nogle optiske Egenskaber ved Cornea.

Mens øyelidelser, især grå stær, gjennom århundrer hadde vært “behandlet” av omreisende sjarlataner – såkalte “stærstikkere” – var denne delen av medisinen nå blitt en seriøs vitenskap, og dr. Javals mange spesialkonstruerte undersøkelsesapparater må ha gitt den unge Schiøtz forståelse av oftalmologiens fremtid i Norge. Det vakte da også oppsikt da han 1882 kunne presentere fire nye instrumenter for medlemmene av Det norske medicinske Selskab i Kristiania, hvorav tre var hans egne oppfinnelser: et oftalmometer til bestemmelse av astigmatisme (“skjev hornhinne”), et øyespeil og et apparat til måling av fargeringer ved grønn stær. Det såkalte Javal-Schiøtz-oftalmometeret var i sin første utgave presentert ved en internasjonal øyelegekongress i Milano 1880, mens den endelige utgaven ble fremvist i London 1881. 1905 hadde Schiøtz også utviklet sitt kanskje viktigste instrument, tonometeret til måling av øyetrykket, for påvisning av glaukom (“grønn stær”).

1888–91 arbeidet Schiøtz i en privatklinikk sammen med kirurgen Hagbart Strøm. Fra 1891 fungerte han som sensor ved medisinsk embetseksamen, og 1898–99 overtok han midlertidig undervisningen i øyesykdommer ved Rikshospitalet. 1899 ble han overlege og 1901 professor i medisin “med særlig forpligtelse til at foredrage øiensygdomme”. I denne stillingen satt han til han gikk av for aldersgrensen 1921. Han var dekanus ved Det medisinske fakultet 1914–16.

Hjalmar Schiøtz ble innvalgt i Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) 1892. Han var formann i Det norske medicinske Selskab 1900–01 og satt i styret der 1906–10. Fra 1906 var han medlem av Ophtalmologische Gesellschaft i Heidelberg, Tyskland. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1916 og til kommandør av 1. klasse 1927. Han var også ridder av den svenske Nordstjärneorden. 1919 mottok han og øyelegen Søren Holth Fridtjof Nansens belønning for sine undersøkelser av grønn stær.

  • Om nogle optiske Egenskaber ved Cornea, dr.avh., 1882
  • Et selvregistrerende Perimeter, i NMfL 1883, s. 329–333
  • Læren om muskelforholdene i øinene, i Forhandlinger i Det norske medicinske Selskab 1889, s. 69–76
  • Øiets refraktionstilstande. En veiledning for de medicinske studerende, 1891
  • Om forbehandling ved stæroperationer, i Forhandlinger i Det norske medicinske Selskab 1894, s. 36–40
  • Et nyt tonometer, tonometri, i NMfL 1905, s. 597–622
  • Nye læseprøver til nærpunktbestemmelser, i Forhandlinger i Det norske medicinske Selskab 1909, s. 173–174
  • Farvesansundersøkelser, ibid. 1916, s. 231
  • Die Blink-Farbenlaterne, i Klinisches Monatsblatt für Augenheilkunde nr. 74, 1925, s. 577–581
  • Stud. 1868, 1919
  • J. H. Berner: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961
  • O. Johansen: Øyelegekunstens historie i Norge, 1978
  • NL, bd. 4, 1996
  • Tegning (karikatur) av Otto Lous Mohr, 1909; p.e.; gjengitt i Norske portretter, Videnskapsmenn, 1965, s. 51
  • Maleri (knestykke) av Erik Werenskiold, ca. 1922; Rikshospitalet; gjengitt sst., s. 192
  • Kulltegning (halvfigur) av Kristofer Sinding-Larsen, 1925; Rikshospitalet; gjengitt sst., s. 192
  • Byste (bronse) av Carl E. Paulsen, 1948; Ullevål Universitetssykehus, tidl. Rikshospitalet
  • Fotografi i NL, bd. 4, 1996