Hermann Ruge var en av få norske bygdeprester på 1700-tallet som forsøkte å tenke og arbeide filosofisk og vitenskapelig. Gjennom forfatterskap og praktisk gjerning forente han et positivt syn på naturen, guddommen og menneskene – alt var i harmoni med det gode for øye. I samtiden fikk Ruge beskjeden anerkjennelse, av ettertiden ble han bedømt som en aparte skikkelse i sin generasjon.
Ruge var prestesønn fra Nesodden. Han ble student fra Christiania katedralskole 1724 og avla teologisk eksamen 1726. Året etter holdt han sin prøvepreken – alt med gjennomsnittlig resultat. Fra 1729 var han personellkapellan hos sin far. Først 1737 fikk han sognekall, Slidre i Valdres. 1763 ble han sogneprest i Eidanger. Han slet med dårlig helse, men var virksom – og stridbar – nok i sitt lokalmiljø, skal man tro folketradisjonen om ham.
I 1740-årene begynte Ruge sitt forfatterskap inspirert av myndighetenes interesse for topografiske beskrivelser. Å levere slike markerte kongetroskap og embetslig kunnskap. Hans bidrag var en omfattende beskrivelse av Valdres (1743) og en mindre av Thomaskirken på Fillefjell (1750). Skriftene viste at Ruge hadde opparbeidet seg store kunnskaper innenfor historie, språk, naturvitenskap og medisin. Han var uten særlig kontakt med samtidens vitenskapelige miljøer, så han må ha bygd på egen lesing og erfaring. Ruge praktiserte ofte som lege i lokalmiljøet, og han ble kyndig på en rekke praktiske felt: skogdyrking, plantefarging, jordbruk og bearbeidelse av skinn. I 1760-årene begynte han å dyrke poteter. Mye av dette skrev han artikler om i 1760-årene, da offentligheten yndet slike kunnskaper.
Ruges viktigste arbeid var en samling “filosofiske brev”, Fornuftige Tanker over adskillige curieuse Materier. Boken utkom 1754, og den ble senere oversatt til tysk. Ruge ønsket å utgi flere slike skrifter, men manglet subskribenter og berørte temaer som ble avvist av samtidens sensur. Det gjaldt spørsmål om ekteskap og seksualliv og teologiske stridsspørsmål. Når det gjaldt det siste, forsøkte Ruge å argumentere for at “dydige hedninger” ble frelst. Innenfor det første temaet forsøkte han å sette den kristne moral opp mot naturens trang – det kunne for eksempel sies å være umoralsk å gifte seg med kvinner som var over sin fruktbare alder, for da ville samleiet kun ha nytelse som mål, og det måtte sidestilles med den gammeltestamentlige Onans synd.
I den samling filosofiske brev som Ruge tross alt fikk utgitt, diskuterte han forholdet mellom naturen, kulturen og det guddommelige. Han sluttet seg til tanketradisjonene fra G. W. Leibniz og Christian Wolff. I likhet med dem søkte Ruge de “naturlige” forklaringer: Guds vilje var tilgjengelig gjennom studier av natur og kultur. Derfor var slike studier nødvendige – om det enn gjaldt bjørnens vinterhi, oppsetting av fuglenek, møtet med gjengangere eller egenarten ved paradisets tre.
Selv beklaget Ruge at han arbeidet i en norsk periferi og at hans mange skrifter ikke gav grunnlag for noen karriere verken kirkelig eller vitenskapelig. Hans forsøk på å gi stemme til en ny tids ønske om å forene gudstro og naturvitenskapelig erkjennelse gjorde at han i levende live nok ble lest av mange, men hans isolerte posisjon og mangel på kontakt med den lærde verden gjorde at hans tenkning raskt ble oppfattet som gammelmodig eller underlig. En embetsbroder kunne betegne ham som “en af de braveste nordmænd”, men denne vurderingen ble raskt glemt. Typisk nok var det en av hans utrykte epistler om seksuallivet som ble utgitt av en geskjeftig bergensk boktrykker under trykkefrihetsperioden i 1770-årene. De øvrige av hans skrifter var da allerede forbigått i taushet.