Tysk sjøoffiser.

Hermann Boehm var øverste tyske marinesjef i Norge 1940–43, og tok parti for Quisling i rivaliseringen med Reichskommissar Terboven.

Boehm gikk inn i den tyske marine 1903, tjenestegjorde på torpedobåt fra 1911, deltok i den første verdenskrig og var med i Skagerrak-slaget 1916. Han fortsatte som marineoffiser etter krigen og var sjef for Aufklärungsstreitkräfte i Kriegsmarine 1934–37. 1938 ble han admiral og fra november samme år var han Flottenchef, dvs. sjef for de store krigsskipene. Men i oktober 1939 ble han fratatt kommandoen, med en kraftig reprimande fra marinesjefen Erich Raeder for å ha “stilt seg negativt til operative ordrer” fra sin overordnede og sjøkrigsledelsen.

I april 1940 ble Boehm likevel utnevnt til Kommandierender Admiral Norwegen, og frem til våren 1943 var han øverste tyske marinesjef i Norge, med flere admiraler under seg. 1. april 1941 ble han forfremmet til generaladmiral.

I den rotete politiske situasjonen i Norge i aprildagene 1940 tok Raeder snart parti for Quisling. Etter kort tid gikk Boehm fullt og helt inn Raeders linje, nemlig å støtte NS og Quisling, som burde få danne regjering i et “selvstendig” Norge, der den tyske marine skulle ha permanente baser.

Boehms politiske virksomhet førte ham snart på kollisjonskurs med Reichskommissar Josef Terboven. Striden ble forsterket av at de to tyskerne ikke kunne fordra hverandre, og ble ført helt opp til Hitler, med beskyldninger og motbeskyldninger som kunne virke direkte barnslige, fra hvem som møtte frem for å hilse på hvem, og hvem som fikk de beste plassene i teatersalen. Alvorligere stridsspørsmål dreide seg om hvem som hadde skylden for at britene kunne senke et verdifullt skip i Svolvær våren 1941, og hvorvidt Boehm hadde sviktet Terboven under unntakstilstanden i Oslo høsten 1941.

Med Raeders støtte gjorde Boehm hva han kunne for å få Terboven forflyttet fra Norge. Men etter at Raeder selv ble avsatt som sjef for Kriegsmarine 31. januar 1943, fikk også Boehm avskjed. Admiral Otto Ciliax overtok i Norge, og Boehm forlot landet 4. mars 1943. Han fikk ingen kommando mer, men ble 1944 kalt til å forelese ved marineakademiet.

“Da jeg forlot Norge … var alt håp om å vinne det norske folk så godt som utslettet,” skrev Boehm samme år i en rapport. Årsaken var, mente han, at sendemann Curt Bräuer og Reichskommissar Terboven hadde feilet; den første ved ikke å se at Quislings maktovertakelse 9. april var Tysklands sjanse til å samle det norske folk mot den flyktende “marxistiske” regjeringen, den andre ved ikke å satse for fullt på Quisling høsten 1940. Bare marinen – ved Raeder og Boehm – oppfattet situasjonen riktig, men ble skammelig motarbeidet, i første rekke av Terboven. Slik Boehm så det, ville Quisling klart å samle det norske folk om han bare hadde fått skikkelig tysk støtte.

Boehm sluttet aldri å argumentere for sitt syn. 1956 utgav han en bok om saken, Norwegen zwischen Deutschland und England.

  • Norwegen zwischen Deutschland und England, Lippoldsberg 1956

    Etterlatte papirer

  • Die politische Entwicklung in Norwegen in der Zeit seit der Besetzung 1940 bis zum Frühjahr 1943, upublisert og udatert manuskript (skrevet under krigen); Norges Hjemmefrontmuseum, Oslo
  • andre av Boehms etterlatte papirer finnes i Bundesarchiv Militärarchiv, Freiburg im Breisgau, Tyskland
  • H.-D. Loock: Quisling, Rosenberg und Terboven, Stuttgart 1970
  • H. Paulsen: “Terboven i konflikt med Kriegsmarine”, i Motstandskamp, strategi og marinepolitikk, 1972
  • B. Nøkleby: Terboven – Hitlers mann i Norge, 1992
  • biografi i NKrL, 1995
  • C. Zentner og F. Bedürftig (red.): Das grosse Lexikon des Zweiten Weltkrieges, Augsburg 1993