Lege. Foreldre: Godseier og garverieier Robert Gonsalvo Major (1766–1839) og Benedicte Sophie Weidemann (1783–1859). Gift 15.5.1850 med Ida Cathrine Grüning (30.4.1821–26.9.1854), datter av generalkonsul Andreas Grüning (1785–1842) og Anne Johanne Eleonore Turretin (1790–1872). Søstersønn av Lauritz Weidemann (1775–1856); svoger til Heinrich Ernst Schirmer (1814–87); farfars farbror til Robert Major (1914–).

Herman Wedel Major regnes som “far” til norsk psykiatri, til den norske sinnssykelov av 1848 og til Norges første psykiatriske sykehus, Gaustad sykehus.

Majors far var fra Belfast, men måtte som presbyterianer og medlem av organisasjonen United Irishmen rømme derfra etter opprøret 1798. Han ble rullet i en tønne om bord i et skip som lå ved havnen og tilfeldigvis skulle til Kristiansand. Her slo han seg opp og kjøpte bl.a. øvre og nedre Kongsgård ved Kristiansand og senere Ullern gård i Aker. Han hadde vært gift i Irland, men giftet seg på nytt i Norge. Ekteparet fikk 9 barn, Herman var nummer 7. Da Herman var seks år, flyttet moren med flere av barna til Christiania. Herman vokste opp hos faren, som ble tungsindig på sine eldre dager og tok sitt liv 1839.

Major ble student 1832 og ferdig lege i november 1842. Han var forlovet med sin søsterdatter Fanny. 1842 utviklet hun sinnssykdom med heftige raserianfall og stor ødeleggelsestrang. Fordi forholdene for de sinnslidende i Norge var så uverdige, prøvde mange i de bemidlede klasser å få sine syke pårørende anbrakt i utlandet. Sammen med Fannys mor fulgte Major i september 1842 sin forlovede til det psykiatriske sykehus i Slesvig, der professor Peter Willers Jessen, en av tidens ledende psykiatere, var direktør. Møtet med Jessen ser ut til å ha vært avgjørende for at Major valgte å spesialisere seg i psykiatri.

Straks etter avsluttet embetseksamen søkte Major stipend for å utdanne seg som sinnssykelege. Det fikk han ikke. 1843–45 reiste han så for egen regning til anstalten i Slesvig, senere til Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Belgia for å studere forholdene for de sinnslidende der, fra 1844 med reisestipend fra Stortinget.

Før Majors tid var det gjort lite for de sinnslidende. Fra 1736 skulle etter kongelig reskript de “milde stiftelser” innrede ett eller to værelser for å forvare farlige sinnslidende. Det ble opprettet celler kalt “dollhus”, “dårekister” eller “dårehus”, med svært dårlige forhold. 1825 var det seks slike institusjoner med plass til 53 pasienter. En regjeringskommisjon foreslo 1827 å opprette fire helbredelsesanstalter (asyler) i Norge, men ingen ting skjedde før Major 1844 foreslo for Indredepartementet å bygge et sinnssykehus i Norge. Forslaget inneholdt detaljerte tegninger, utført av svogeren H. E. Schirmer, og konkluderte med at det første statsasyl burde ha 150–200 pasientplasser, ligge i Akershus stift med universitetet i nærheten og med differensierte behandlingsmuligheter. Planen var utarbeidet i samarbeid med Jessen. 1845 bevilget Stortinget (med én stemmes overvekt) 5000 spesidaler til innkjøp av tomt til det påtenkte statsasyl. To år senere ble Vestre Gaustad gård utenfor Christiania avgitt til tomt, og 1850 ble det formelt bestemt at helbredelsesanstalten skulle oppføres. Det nye sykehuset stod ferdig 1855.

Majors opprinnelige plan fra 1844 ble lagt til grunn, men med noe omarbeiding og utvidelse. Major fulgte byggearbeidene, var medlem av bestyrelsen og tilsynet for oppførelsen av Gaustad asyl fra 1849 og bodde fra 1853 i sykehusets direktørbolig. Ferdig utbygd ble sykehuset en nasjonal stolthet som man gjerne viste frem. Major fremholdt med styrke: “Sinnssykdom er en sykdom, ikke noen mystisk besettelse, og en sykdom må man prøve å helbrede. Til det trenges både fagutdannede leger, personale og ikke minst anstalter.” Han la vekt på at pasienter ikke skulle deles inn i helbredelige og uhelbredelige. Alt skulle legges til rette for en human, tvangsfri behandling, og de sinnslidende skulle gis behandling så tidlig som mulig. Han var nok klar over at behovet for asylplasser var større, men han regnet med at nye institusjoner ville bli bygd etter hvert. Det skulle imidlertid ta 17 år før det neste asyl, Rotvold, ble bygd 1872.

1846 kartla Major forholdene for de sinnslidende i Sør-Norge. Hans Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge er rystende lesning. Han beregnet antallet sinnssyke til å være 4290, hvorav 3939 var fattige. Men landets samlede lokaler kunne bare motta 147 pasienter. De enkelte dollhus ble inngående beskrevet, de fleste i meget kritiske ordelag. Major identifiserte seg sterkt med pasientene og formulerte sitt krav om reform av sinnssykevesenet i klare ordelag. Indredepartementet mottok beretningen i juni 1847 sammen med hans Udkast til Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining. I store trekk var det dette utkastet som lå til grunn for vår første ordnede sinnssykelov av 17. august 1848. Med mindre endringer var den gjeldende lov i Norge frem til Lov om psykisk helsevern av 1961.

Loven innførte forbud mot legemlige refselser; isolasjon og mekaniske tvangsmidler skulle bare nyttes når det var nødvendig og under nøye regnskap og protokollføring. Pasientene skulle være beskjeftiget og føre et selskapelig (sosialt) liv. Innleggelse skulle ikke skje ved rettslig beslutning, men på medisinsk grunnlag. Det ble tatt med i loven at asyler skulle være skilt fra andre institusjoner (som fattiggård og fengsel). Hvert asyl skulle ha sin egen kontrollkommisjon, oppnevnt av kongen og lønnet av statskassen. Loven av 1848 gjorde utbyggingen av sinnssykevesenet til en nasjonal oppgave. Det er imponerende at en lege med liten psykiatrisk utdanning og erfaring og ingen juridisk bakgrunn kunne skape grunnlag for et så monumentalt lovverk. Hans hovedidé, at staten skulle overta ledelsen av sinnssykepleien og at asylene skulle være helt selvstendige institusjoner, var nye tanker, i alle fall i Norge.

Majors forlovede Fanny ble ikke frisk, noe han i det lengste hadde håpet på. Forlovelsen ble hevet, og 1850 giftet han seg med Ida Cathrine Grüning. De fikk to døtre.

Major var i flere år lege for Oslo Sindssygeindretning (nå Oslo Hospital) og var autorisert som bestyrer der fra 1851. Det var ventet at han skulle bli den første direktør ved Gaustad sykehus, men 1854 meddelte han at han ikke aktet å søke direktørstillingen. Han anførte at hans helse i de siste år hadde lidd betydelig og at hans sinnsro som følge av det var berørt i en slik grad at han ikke lenger hadde tillit til at han kunne påta seg en slik praktisk stilling.

Spørsmålet om sinnssykevesenets utskillelse fra fattigvesenet hadde skapt friksjon mellom Major og departementet. På dette punkt fikk han det ikke som han ville. Hans byggeplaner for sykehuset hadde også møtt mye motstand, og han ble etterhånden tvunget til å redusere det opprinnelige forslag. Han anså i de siste år sitt arbeid som forfeilet og tok motstanden personlig. Det har også vært hevdet at han tok seg nær av kritikken for å ha bygd en for ekstravagant direktørbolig. Ifølge Johan Scharffenberg og Paul Winge hadde han utviklet en manisk-depressiv depresjon, dog uten sinnssykelige symptomer. Dette er imidlertid trukket i tvil av Randi Haukeland på bakgrunn av familietradisjoner og en omfattende korrespondanse mellom hans samtidige.

Major var i USA fra april til juni 1854 for å orientere seg om fremtidsmuligheter der, og høsten 1854 reiste familien Major fra Norge med båt til Liverpool. Der gikk de om bord i hjulbåten Arctic, som i tett tåke kolliderte med det franske dampskipet Vesta 26. september. Bare 14 av 260 passasjerer ble reddet. Hele familien Major omkom.

Majors store betydning for norsk psykiatri er blitt mer og mer anerkjent i senere generasjoner. Hans humane innstilling var erkjent i hans samtid. På tross av at han bare ble 40 år, vil hans livsverk for alltid ha en plass i norsk medisins og norsk psykiatris historie.

  • Forslag til Sindssyge-Asyl for Norge i 1846, i Ugeskrift for Medicin og Pharmacienr. 4/1845, s. 49–74
  • Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846. Afgivet til den kongelige norske Regjerings Departement for det Indre, 1846
  • Oversigt over Oslo Sindssyge-Afdelingens Virksomhed i Tidsrummet 1847 til 1852, i NMfLnr. 8/1854, s. 27–59
  • H. Majors egne skrifter (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • P. Winge: Den norske sindssygeret historisk fremstillet,bd. 1–2, 1913–17
  • J. Scharffenberg: “Herman Wedel Major 1814–23. februar 1914”, i TNLF1914, s. 201–211
  • P. Winge: “Mindetale over Herman Major”, i NMfL1914, s. 562–573
  • J. Scharffenberg: “Herman Majors tilbaketræden fra Gaustad”, i TNLF1916, s. 167–170
  • F. Grøn: biografi i NBL1,bd. 9, 1940
  • A.-K. Austad og Ø. Ødegård: Gaustad sykehus gjennom hundre år,1956
  • A. Astrup, Aa. Dahl og N. Retterstøl (red.): Gaustad sykehus 125 år,1980
  • R. Haukeland: “Herman Wedel Major i Scharffenbergs bilde. En kritisk vurdering”, i TNLF 1993, s. 3703–08
  • d.s.: “Herman Wedel Major”, i N. Retterstøl (red.): Gaustad sykehus 140 år,1995, s. 38–64
  • N. Retterstøl (red.): Gaustad sykehus 140 år,1995
  • d.s.: “Merkesteiner i norsk medisin: Herman W. Major – 'far' til norsk psykiatri”, i TNLF2000, s. 3562–63

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Johan Gørbitz, 1839
  • Byste av Betsy Gude Schirmer, 1952; Gaustad sykehus, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Daguerreotypi, 1854; gjengitt i Austad og Ødegård: Gaustad sykehus gjennom hundre år,1956