Herman Lunde var prest i mer enn 50 år, men han hadde ingen sentral posisjon i statskirkens tradisjonelle miljøer. Hans brede kulturinteresser, økumeniske engasjement og nærmest avteologiserte oppfatninger av hva kristen religion gikk ut på, møtte kritikk blant kolleger og i det såkalte “kristenfolket”. Samtidig var han meget søkt som predikant og sjelesørger for grupper som befant seg fjernt fra den tradisjonelle kirkelige kulturen, og han utgav flere prekensamlinger som gir inntrykk av hvordan han forsøkte å formidle mellom religion og moderne livstolkning.
Lunde vokste opp i et kirkelig sinnet hjem i Christiania, og han har selv fortalt om det sterke inntrykk han fikk av å høre grundtvigianeren W. A. Wexels forkynne. Etter examen artium 1859 planla han å studere jus, men faren oppfordret ham til å velge teologien. Han ble cand.theol. 1866 og arbeidet deretter i to år som lærer ved realskolen i Horten. 1868–73 var han sjømannsprest i Cardiff og 1873–76 i Le Havre. Her påtok han seg store oppgaver, blant annet å få reist sjømannskirker i de to byene. 1876 ble han kalt til å være prest for dansker og nordmenn i Paris, og han ble der til 1881.
Han vendte etter eget sigende tilbake til Norge som økumenisk lutheraner og nasjonalist med venstresympatier. Som sogneprest i Risør 1881–91 utfordret han den lokale bedehuskulturen ved å forsøke å bilegge konflikter mellom ulike religiøse grupper, delta i møter med Frelsesarmeen og grunnlegge et sangkor som blant annet sang fedrelandssanger. Han engasjerte seg politisk for Venstre og den radikale politikk.
Fra 1892 var Lunde knyttet til hovedstadens kirkelige liv, først som residerende kapellan ved Vår Frelsers kirke og 1901–18 som sogneprest ved Trefoldighetskirken. Her kom hans kulturelle interesser og brede samfunnsengasjement for alvor til sin rett. Han fikk god kontakt med kunstnermiljøer, var forlikskommissær, frimurer og ivrig idrettsutøver. Landskjent ble han ved å forrette ved Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse 1910. Her beklaget han det som i kirken og kristendommen rettmessig hadde provosert Bjørnson og andre kulturradikale. Samme høst holdt han en mye omtalt preken der han kritiserte kirkens tradisjonelle lære om dødsriket og helvetesstraffene. 1916 holdt han en minnetale over skuespilleren Johan Løvaas der han fremstilte teaterscenen og kunstnerrollen som viktige kanaler for formidling av religiøse og kulturelle sannheter. Igjen ble den offentlige kritikken voldsom fra mange kirkelige kretser, og det gikk henvendelser både til biskopen i Kristiania og til Kirkedepartementet med ønske om at det ble satt grenser for hva en prest kunne tillate seg å mene offentlig. Lunde utfordret også andre miljøer, blant annet ved å kritisere ubåtkrigens redsler under den første verdenskrig og ved å bebreide avholdsbevegelsen for skadelig fanatisme. 1906 utgav han dessuten et kritisk svar på Arne Garborgs bok Jesus Messias.
Herman Lunde var nok mer typisk for en kulturåpen geistlig embetsmannstradisjon enn samtidens kritikk av ham kunne gi inntrykk av. Den aristokratiske vidsynthet og selvbevisste distansering fra pietismens ensidighet var han slett ikke alene om. Hans håp var at kristendommen skulle befordre det han omtalte som det “sanne fremskrittet”: Religion, fornuft og rettferdighet skulle skape nye bånd mellom mennesker i et samfunn med økende klasseskiller, politiske konflikter og umoral. Og i religionen var det viktigste “kjærlighed og overbærenhed”. Lunde ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1900, og han var ridder av Dannebrogordenen.