Forretningsmann. Foreldre: Sogneprest Christopher Garmann (1747–1800) og Maren Elisabeth Schanke (1753–1817). Gift 22.10.1812 med Nicoline Catharine Hoë (30.9.1791–1.6.1850), datter av grosserer Hermann Hoë (17512–1837) og Anna Dorothea Brodtkorb (1768–1841). Brorsønns sønnesønns sønnesønn av Johan Garmann (1610–73); dattersønn av Jens Schanche (1717–87); morfar til Arild Christopher Huitfeldt (1847–91; se NBL1, bd. 6) og Ivar Huitfeldt (1848–1910; se sst.); filleonkel (fars fetter) til Fredrik Torp Garmann (1850–1907).

Herman Garmann ledet firmaet Herman Hoë & Comp., ett av de mektigste handelshus i Trondheim, gjennom flere tiår frem til midten av 1800-tallet. Han investerte sin store kapital i ny virksomhet og ble en av byens industrigründere.

Garmann vokste opp i Petter Dass' gamle prestegård i Alstahaug på Helgeland. Han fikk sin første undervisning i hjemmet, men ble etter farens død sendt til Trondheim for å fortsette skolegangen der. I Trondheim kom han tidlig i forbindelse med den rike grosserer Hermann Hoë, som hadde store interesser innenfor bl.a. skipsfart og eksport av fisk og trelast m.m. Garmann trådte inn som medeier i firmaet Herman Hoë & Comp. etter at han 1811 løste borgerskap i Trondheim og året etter giftet seg med Hoës datter. Fra 1824 var han firmaets ansvarlige eier sammen med svogeren Gerhard Hoë.

Handelshuset opplevde en rivende utvikling under napoleonskrigene og bygde bl.a. opp en flåte på 8 skip i årene 1807–14. Firmaets stilling kommer også til uttrykk ved at det 1816 måtte ut med 7800 spesidaler som tvungent innskudd i Norges Banks grunnfond, den såkalte “sølvskatten”. I Trondheim var det bare handelshuset Lorck som betalte mer (8100 spesidaler).

I perioden 1806–30 ble tørrfiskeksporten over Trondheim femdoblet. Herman Hoë & Comp. tok aktivt del i denne handelen og fikk naturligvis sin del av den gode fortjenesten. Alt var imidlertid ikke bare fremgang. Skipperen på firmaets skip Anna Dorothea klaget over at det var mellommenn som nøt godt av mesteparten av de inntektene båten seilte inn. Sjøfolkene levde under elendige kår, og matrosene på Anna Dorothea klaget over at de ville ha sultet i hjel hvis de ikke selv hadde kjøpt mat.

Firmaet hadde stor fremgang under Garmanns ledelse, og virksomheten ble utvidet til nye områder. 1830 ble det satt i gang hvalrossfangst på Spitsbergen, og fra 1832 eide firmaet også en reperbane, hvor det bl.a. ble fremstilt drivremmer (for maskiner) av hvalrosshud. 1843 grunnla Garmann, sammen med svigersønnen Arild Huitfeldt og grosserer C. L. Schreiner, Fabriken ved Nidelven (det senere Trondhjems mekaniske Værksted), som i løpet av få år utviklet seg til å bli den største bedrift i Trondheim. Fabrikken drev metallstøperi (ovner, maskindeler, gårdsklokker), mekanisk verksted og et stort møllebruk, og virksomheten vokste sterkt, men mest etter Garmanns død.

Ved siden av forretningsdriften var Garmann fransk visekonsul i Trondheim fra 1820 og russisk visekonsul fra 1821. Han var også politisk engasjert; 1817–29 var han en av byens seks “eligerte menn” (borgervalgte representanter i byens administrasjon), og han ble valgt som suppleant til Stortinget 1836, 1839 og 1842, men behøvde aldri møte. 1813 var han blant de stiftende medlemmer av Klubselskabet Harmonien, hvor han var “presiderende direktør” 1835–36. Han var også medstifter av Trondhjems Sparebank 1822 og direktør der 1823–25 og 1834–36.

Garmann nøt stor aktelse for sin rettlinjede karakter og gjennomført redelige fremferd. Han bodde fornemt i Kjøpmannsgata 22, men eide også tre landsteder utenfor byen; på det ene av disse, Marienlyst, fantes det praktfulle hageanlegg, bl.a. en kinesisk hage.

Herman Garmann døde 1853. Handelshuset Herman Hoë & Comp. skal ved hans død ha vært verdt 200 000 spesidaler, en uhyre sum. Garmanns eneste sønn døde ung, og formuen gikk i arv til datteren Marie Dorothea, som var gift med fabrikkeier, rittmester og konsul Arild Christopher Huitfeldt (1813–77), Garmanns kompanjong fra Fabriken ved Nidelven. Huitfeldt overinvesterte og måtte selge fabrikken 1862, etter at han hadde brukt opp den store arven etter Garmann.

  • Aa. Daae: Trondhjems Sparebank 1823 – 26. mai – 1923, Trondheim 1923
  • O. Schmidt: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • d.s.: “Den slesvigske indflytning til Trondhjem paa 1600' og 1700' tallet”, i NST, bd. 3, 1932, s. 1–27
  • d.s.: Klubselskabet Harmonien 1813–1963, Trondheim 1962
  • T. Bratberg: Trondheim byleksikon, 1996
  • K. Mykland: Fra Søgaden til Strandgaden, bd. 3 i Trondheims historie 997–1997, 1997

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av H. J. F. Berg, 1843; p.e