Forfatter. Foreldre: Hans Christian Hanssen og Hjørdis Andersen.

Herbjørg Wassmo er en av de mest leste forfattere i norsk samtidslitteratur. Hun har først og fremst gjort seg gjeldende som romanforfatter, med de to trilogiene om henholdsvis Tora og Dina som høydepunkter. Begge vitner om et betydelig fortellertalent, med livlig fantasi og smittende fortellerglede, men også med en hang til det melodramatiske, noe som har medført en viss skepsis i akademiske kretser.

Wassmos forfatterskap springer ut av 1970-årenes kvinnekamp, og det er rimelig å lese det mot denne bakgrunn. En annen viktig forutsetning er den regionale kulturreisningen i Nord-Norge etter stiftelsen av Nordnorsk Forfatterlag 1972. Begge tilknytningspunkter er bevart. Flertallet av Wassmos bøker har handlingen lagt til Nord-Norge, og kvinneperspektivet er tydelig markert.

Hun debuterte 1976 med diktsamlingen Vingeslag, fulgt av Flotid, hvor nordnorsk oppvekst og kvinnepolitisk engasjement er hovedelementer, og hvor flere av diktene, i pakt med tidsånden, er skrevet på dialekt. Da hennes første roman, Huset med den blinde glassveranda, utkom 1981, var hun likevel et så godt som ubeskrevet blad. Det kom derfor som en stor overraskelse da den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

Den prisnominerte romanen er første bind i Tora-trilogien, som ble fullført med Det stumme rommet og Hudløs himmel. Sistnevnte innbrakte forfatteren den nordiske litteraturprisen for 1986. Trilogien er et naturalistisk preget verk om en ung jente i et nordnorsk fiskevær som blir utsatt for seksuelle overgrep fra sin stefar. At hun er “tyskerunge”, bidrar ytterligere til hennes onde skjebne. Romanen beretter om hennes forsøk på å overvinne de traumatiske barndomsopplevelsene, men med ubønnhørlig konsekvens føres historien frem til sin tragiske endelikt. Ved hjelp av sin fantasi og drømmen om en “annen” Tora søker hun å holde barndommens overgrep på avstand, men til slutt kan hun ikke skille mellom drøm og virkelighet og ender i galskapens grensesoner, før hun til slutt dør. Men Tora-trilogien er ikke bare en psykiatrisk case story, den er også en kollektivroman som gir brede, ekte og livlige skildringer av livet i et lite nordnorsk samfunn i 1950-årene – med særlig vekt på kvinnenes erfaringer. Dessuten har verket også poetiske kvaliteter, især den første romanen, som må ansees som den beste.

Tre år etter avslutningen av Tora-trilogien kom Dinas bok (filmatisert 2002 under tittelen Jeg er Dina med dansken Ole Bornedal som regissør og med Maria Bonnevie som Dina), det første bind i en ny trilogi med en hovedperson som er Toras rake motsetning. Til felles med Tora har imidlertid Dina en traumatisk barndomsopplevelse som får fatale følger for hennes senere liv. Ved et uhell kommer hun til å medvirke til at moren dør, og denne ulykken forfølger henne gjennom hele livet. I det ytre blir hun, til forskjell fra Tora, ikke et offer, men derimot en meget sterk, maktglad og handlekraftig, ja, langt på vei demonisk kvinne, som ved to anledninger gjør seg til morder og senere forlater sin sønn Benjamin. Handlingen er lagt til et handelssted i Nord-Norge i 1840- og 1850-årene, mens den i bind to, Lykkens sønn, som regnes som det svakeste i trilogien, for det meste er lagt til København, der vi følger Benjamins liv som legestudent. I Karnas arv vender både Dina og Benjamin tilbake til Nord-Norge. Dina er like krevende og dominerende som før og setter i gang en rekke nye prosjekter. En anmelder betegnet henne som en krysning av urkvinne og moderne kapitalist og påpekte verkets likhet med de gamle skillingsvisene. En viss likhet med Hamsuns nordlandsromaner kan også spores, men Wassmos skrivemåte er mer rett på sak og rikere på melodramatiske effekter. Den tragiske og dramatiske slutten står i stil med verket for øvrig.

Mellom de to siste Dina-bøkene kom Reiser, en novellesamling med modne, kriserammede kvinner i hovedrollen. Her er skrivemåten mer nøktern og mindre effektsøkende. Med kjærlighetsromanen Det sjuende møte styrket Wassmo sin posisjon hos det brede publikum, men mange anmeldere kritiserte den for å ligge tett på triviallitteraturen. Flukten fra Frank forteller om en kvinnelig forfatter som foretar en reise sammen med to andre kvinner rundt omkring i Europa. Samtidig er den i formen en metaroman som inneholder mange refleksjoner omkring forholdet mellom diktning og virkelighet.

Wassmo har også utgitt hørespill, en dokumentarroman og en billedbok for barn. Men det er utvilsomt som romanforfatter hun har ytet sitt beste og skaffet seg sitt ry og sin popularitet. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. Bøkene hennes har også oppnådd internasjonal berømmelse og er blitt oversatt til en rekke språk. Især i Danmark og Tyskland har hun hatt stor suksess.

  • Vingeslag (dikt), 1976
  • Flotid (dikt), 1977
  • Huset med den blinde glassveranda (roman), 1981
  • Det stumme rommet (roman), 1983
  • Juni-vinter (hørespill), 1983
  • Veien å gå (dokumentarroman), 1984
  • Mellomlanding (hørespill), 1985
  • Hudløs himmel (roman), 1986
  • Dinas bok (roman), 1989
  • Lite grønt bilde i stor blå ramme (lyriske tekster), 1991
  • Lykkens sønn (roman), 1992
  • Reiser (noveller), 1995
  • Hemmelig torsdag i treet (billedbok), 1996
  • Karnas arv (roman), 1997
  • Det sjuende møte (roman), 2000
  • Flukten fra Frank (roman), 2003
  • S. J. R. Paulsen: Reflections in a Shattered Mirror. The Voices of H. W. and Dina, Wisconsin 1993
  • NLH/Beyer, bd. 8 (ved Ø. Rottem), 1998, s. 573–589
  • R. C. C. Krogsveen (red.): Født av spindel og jern. Om H. W.s forfatterskap, 2000