Etterretningsagent, angiver og torturist. Foreldre: Skomaker Johannes Rinnan og Margit Johanne Kristiansen. Gift 1936.

Henry Rinnan gikk i Gestapos tjeneste i Norge under den annen verdenskrig og ledet deres Sonderabteilung Lola, den såkalte “Rinnan-banden”. De sterke følelsene som har knyttet seg til hans navn, henger sammen med de grove forbrytelsene han gjorde seg skyldig i, men de har også å gjøre med de spesielle metodene han benyttet for å skaffe etterretning om norsk motstandsbevegelse. Ved at han selv eller hans agenter greide å knytte kontakter til motstandsbevegelsen og utgi seg for patrioter, greide han i perioder av krigen å lamme motstandsarbeidet i Midt-Norge og Nordland, eller til og med å gjøre det til et redskap i tyske hender. Under rettsoppgjøret ble det klart at Rinnan og hans organisasjon bar ansvar for at mer enn 80 nordmenn døde og et tusentall ble arrestert. Rinnan ble personlig dømt for 13 mord.

Rinnan vokste opp i Levanger som den eldste av 9 søsken. Han var sped og liten av vekst og ble plaget en god del i barneårene. Økonomien i hjemmet var skral, men ikke dramatisk dårlig sammenlignet med mange andre husholdninger i tiden. Straks han var ferdig med folkeskolen, fikk han jobb, noe som ikke var lett i den vanskelige mellomkrigstiden. Han stiftet familie som 21-åring, men kassamangel i sportsforretningen der han arbeidet, førte til at han mistet jobben, og i årene frem til krigen slo han seg igjennom i skiftende jobber som bilselger og lastebilsjåfør. Motgangen i disse årene skapte bitterhet hos Rinnan – en nederlagsfølelse han prøvde å bekjempe ved hjelp av fargerike beretninger og fantasier om fremtidig suksess.

Henry Rinnan ble avvist som stridsudyktig på sesjon, men under invasjonen i april 1940 deltok han frivillig som sjåfør for de norske styrkene. På forsommeren 1940 kom han imidlertid i kontakt med representanter for Gestapo i Trondheim og tok på seg kartlegging av våpenlagre i Trøndelag og på Møre for 100 kroner per uke, en klekkelig betaling etter tidens forhold. Høsten 1941 greide han å bli opptatt i en illegal organisasjon i Trondheim og sørget for at 50–60 personer ble arrestert.

Vinteren 1942 fikk Rinnan i oppdrag å avdekke hvem som stod bak flyktningetransportene fra Ålesund til London. Han løste oppdraget til Gestapos tilfredshet. 43 nordmenn ble arrestert og 20 av dem skutt. Etter dette fikk Rinnan i oppgave å bygge opp et nett av lønnede agenter, og i løpet av kort tid ble Sonderabteilung Lola organisert med et 30-tall ansatte, kontor og regnskapsavdeling, kartoteker og rapportvirksomhet. En av de første oppgavene de tok fatt på, var å infiltrere fluktrutene over til Sverige. Blant flere opprullinger som Rinnan-banden var involvert i det første året, er Majavatn-tragedien den mest kjente. 24 arresterte i Majavatn-saken ble henrettet, og 10 uskyldige trøndere ble skutt som “sonoffer”.

I løpet av etterjulsvinteren 1943 skjedde det en endring i Sonderabteilung Lolas virksomhet. Fra å være et slags etterretningsbyrå i tjeneste hos det tyske sikkerhetspolitiet gikk organisasjonen nå også i gang med egen tortur- og aksjonsvirksomhet. Skiftet falt sammen med en kraftig økning i tallet på agenter, mange av dem rekruttert blant hjemvendte, arbeidsledige og desillusjonerte frontkjempere. Rinnan deltok selv aktivt i avhør og tortur i bandens tilholdssted, en rekvirert villa i Jonsvannsveien, på folkemunne kalt “Bandeklosteret”.

Ved den tyske kapitulasjonen 1945 rømte Rinnan fra Trondheim, men 14. mai ble han arrestert i Verdalsfjellene sammen med en håndfull av sine nærmeste medarbeidere. Han rømte fra fengselet julaften 1945, men ble raskt pågrepet igjen. Under rettssaken 1946 opptrådte han med selvsikkerhet og avslørte en glimrende hukommelse når det gjaldt aksjonene han hadde deltatt i og nettverket han hadde spunnet. Den gode hukommelsen hindret ham ikke i å dikte opp eventyrlige historier når han ønsket å tåkelegge motiver og handlingsforløp, og han tok også på seg skylden for ugjerninger som andre medlemmer av Lola var ansvarlig for da han forstod at han i alle fall ville få dødsdom.

Mange har undret seg over hvordan en normalt utrustet ung mann kan begå slike ugjerninger som Henry Rinnan gjorde seg skyldig i. De psykiatrisk sakkyndige under rettssaken karakteriserte ham som “listig, brutal, hensynsløs, ærgjerrig” og pekte på at tjenesten i sikkerhetspolitiet gav grobunn for at disse egenskapene kunne vokse og utfolde seg. En av Rinnans brødre mener at Henry Rinnan ikke skilte seg ut fra andre ungdommer bortsett fra en hang til å gjøre seg betydningsfull. Utsikten til rask fortjeneste var den utløsende faktor, og “snart gikk spillet høyere og høyere. Til slutt satt han så fast og ble så hardt presset at det ikke var noen vei tilbake” (Stuberg 1982).

  • Den offentlige påtalemyndighet mot Henry Oliver Rinnan m.fl., løpenr. 29/1946, Trondheim 1946
  • J. Lyng: Forræderiets epoke, 1948
  • K. Grøneng: Rinnanbanden, Trondheim 1950
  • P. Hansson: Hvem var Henry Rinnan?, 1972
  • R. Baglemo: Rinnans sønn, Melhus 1982
  • T. Stuberg: I skyggen av Henry Rinnan, 1982
  • Aa. G. Sivertsen: Rinnan. Et nærbilde, 1995
  • O. Flyum: Sjonglørene. Seierherrenes spill med Henry Rinnan, 1997

    Fjernsynsserie

  • Skyggespill, NRK 1996 (regi: Bjørn Nilsen)