Skuespiller, regissør, teatersjef og dramatiker. Foreldre: Lektor Theodor Immanuel Gleditsch (1868–1942) og Henrietta Jane (“Hetty”) Cochrane Williamson (1868–1943). Gift 2.4.1932 med skuespiller Synnøve Tanvik (16.6.1910–4.12.1980), datter av arsenalforvalter Nils Tanvik (1872–1969) og Kristine Eian (1875–1925). Brorsønn av Jens Gran Gleditsch (1860–1931) og Kristen Gran Gleditsch (1867–1946; se NBL1, bd. 4); fetter av Ellen Gleditsch (1879–1968) og Kristian Gleditsch (1901–73); tremenning av Odd Gleditsch (1894–1990); svoger til Gunnar Janson (1901–83); morbror til Mette Janson (1934–2004) og Alfred Janson (1937–).

Henry Gleditsch var ansatt ved en rekke teatre og drev en omfattende turnévirksomhet som gjorde at han ble kjent over hele landet. Han drev selv flere teatre og stod for opprettelsen av Trøndelag Teater, hvor han var teatersjef frem til 1942. Under den annen verdenskrig var han en ledende og uredd forsvarer av ytringsfrihet og teatrenes rettigheter. Han ble henrettet høsten 1942.

Gleditsch vokste opp i Kristiania. Faren var lektor ved katedralskolen, men Henry frekventerte ulike gymnas før han endte med privatisteksamen ved Haagaas artiumskurs. I gymnastiden skrev og spilte han i revyer. Han studerte sosialøkonomi, men gjorde ingen akademisk karriere. Dragningen til teater var for sterk. Sesongen 1922–23 leste han med skuespiller Thomas Thomassen ved Nationaltheatret, den vanligste måten å bli skuespiller på.

Våren 1923 ble Gleditsch kalt til Trondhjems Teater. Der debuterte han 25. april 1923 som Freddy i W. Somerset Maughams lystspill Mrs. Dott. Han høstet ros for lett replikk og utstråling av “noe friskt maskulint”. Dette førte til elevengasjement for 1923–24. Utseendet gjorde Gleditsch velegnet for roller som vakker ung mann, og til å kreere roller innen elskerfaget. 1924–25 var han ved Stavanger Theater og deretter en sesong ved Casino i Oslo. Han var ansatt ved Centralteatret fra 1927 til teateret gikk inn 1931. Der opptrådte han i 27 roller og betegnet tiden som meget lærerik. Så stod Den Nationale Scene i Bergen for tur, hvor han var 1931–32 og debuterte som instruktør. Sesongen 1932–33 var Gleditsch ved et teater Einar Sissener drev i Søylesalen som Chat Noirs biscene.

Gleditsch drev friluftsteater somrene 1931 og 1932. Høsten 1934 startet han Søilen Teater i Keysers gate 1 i Oslo. Etter kun en sesong med stykker i den lette sjanger var det slutt. Deretter drev han eget turnéteater, og høsten 1936 stod han i spissen for Ragna Wettergreens jubileumsturné med premiere i Trondheim.

Den energiske og optimistiske Gleditsch oppgav aldri tanken på å organisere og drive teater. Gjennom sin turnévirksomhet var han blitt godt kjent med teatersituasjonen i Trondheim og hadde kontakt med sentrale personer der. Det fantes egnet teaterbygg og publikumsgrunnlag i byen, men intet ensemble. Våren 1937 arbeidet Gleditsch aktivt for å reetablere et fast skuespillerensemble i byen. Han utredet mulighetene, arrangerte diskusjonsmøter, drev lobbyvirksomhet, ledet arbeidskomité og sørget for aksjetegning. Resultatet ble åpning av Trøndelag Teater 14. oktober 1937 med Henry Gleditsch som teatersjef. Med teateret gjestespilte han i Trøndelag og Nord-Norge.

Fra den første krigsdagen fremstod Gleditsch med en utvetydig nasjonal og antitysk holdning. Som privatperson og teatersjef benyttet han enhver anledning til å signalisere, markere og synliggjøre sin og teaterets holdning mot det nye regimet. Etter krigshandlingene våren 1940 gjenåpnet han teateret med revy og kabaret. Med satiriske spark og hentydninger om den nye dagsaktuelle situasjonen tydeliggjorde Gleditsch på en entydig måte teaterets nasjonale holdning og deltakelse i kulturkampen. En matiné kalt Norsk aften inneholdt kun norsk lyrikk og musikk og åpnet med Gleditsch' programformulering: “Vi bygger aftenen på det som skal binde mellom det som var og det som skal komme.” Avslutningsnummeret var Per Sivles “Vi vil oss et land som er frelst og fritt”. Selv om teksten tilhørte en annen tid, ble nok den nasjonale holdningen registrert av okkupasjonsmakten og dens medløpere.

Gleditsch ønsket ingen kontakt mellom norske og tyske skuespillere som kunne utnyttes i propagandaøyemed. Han motsatte seg utveksling av norske og tyske skuespillere og stilte seg i front under skuespillerstreiken i mai 1941. Under et tysk gjestespill gav Gleditsch skuespillerne fri og beordret alle å holde seg borte fra teateret. Selvsagt “glemte” han blomster til gjestene. Under et annet gjestespill var alle billetter utsolgt tidlig på dagen, men bare et fåtall tilskuere var kommet ved forestillingsstart. Forklaringen var en organisert publikumsboikott i regi av Gleditsch. Han hadde fått byens tannleger til å kjøpe de fleste billetter uten å gjøre bruk av dem. Da Nasjonal Samling arrangerte møte i Trondheim november 1941 og det ble sendt ut påbud om å flagge, sørget han for at det ikke ble flagget utenfor teateret, som jo var en offentlig bygning. Dette ble påpekt, men Gleditsch' mottrekk bestod i å fjerne flaggstengene. De måtte til en høyst nødvendig reparasjon akkurat de dagene møtet pågikk!

For NS-myndighetene representerte Gleditsch motstandsholdningen. Gjennom Trøndelag Teater markerte han sin stillingstaken i holdningskampen og konkretiserte hvordan teater kan fungere integrert i en samlet motstandskamp. Selv om Gleditsch visste at han befant seg i en høyrisikogruppe, og selv om det var utarbeidet fluktplan for ham, valgte han å bli på teateret. Der ble han arrestert 6. oktober 1942 og henrettet i grålysningen dagen etter.

Den 6. oktober skulle det være premiere på hans oppsetning av Ibsens Vildanden, hvor Gleditsch skulle spille rollen som doktor Relling. Repertoarvalget kunne utvilsomt tolkes som signal om at teateret ville utprøve forholdet mellom løgn og sannhet; en lite ønsket problemstilling sett fra et ensrettet og diktaturstyrt samfunn hvor sannheten ble vedtatt av maktapparatet. Den premiereklare oppsetningen ble utsatt. Etter to uker foregikk premieren. Da teppet falt premierekvelden, reiste publikum seg og stod i stillhet før det taust forlot teatersalen. Ved de følgende oppførelsene av Vildanden ble det heller ikke applaudert. På denne måten tok publikum farvel med den inderlig avholdte Henry Gleditsch.

Av de mange roller Gleditsch fremførte, mente han grev Danilo i Franz Lehárs Den glade enke var en av de morsomste. Prinsen i Wilhelm Meyer-Försters Gamle Heidelberg satte han også stor pris på, likeså ingeniør Borgheim i Ibsens Lille Eyolf og bondegutten Sigurd i sitt eget stykke Brødrene. Som instruktør satte han opp stykker ved egne turneer og på Trøndelag Teater, bl.a. Ibsens Brand og Vildanden, samt Kjeld Abells Anna Sophie Hedvig. Gleditsch medvirket også i filmene Laila, Brudeferden i Hardanger, Fjeldeventyret, og Syv dager for Elisabeth.

Gleditsch forfattet en rekke prologer og viser og oversatte skuespill. Sammen med kollegaen Egil Hjorth-Jenssen skrev han barnekomedien Kari, Mari og prinsen med urpremiere på Centralteatret 1928. Hans skuespill Brødrene ble uroppført på Den Nationale Scene 1932.

  • O. Øisang: Teater i Trondheim gjennom 125 år,Trondheim 1941
  • E. M. Brekke: Henry Gleditsch 9. november 1902–6. oktober 1942,1945
  • T. Berg: Teatersjef Henry Gleditsch og Trøndelags Teaters krigshistorie (1940–1942),Trondheim 1992
  • Teatersamlingen i Gunnerusbiblioteket, NTNU