Psykiater. Foreldre: Lege Hans Gabriel Sundt Dedichen (1836–99) og Caroline Henriette Fredrikke Thaulow (1836–1917). Gift 1.3.1890 i Kristiania med Antoinette (“Toinon”) Pauline Marie Nyblin (22.6.1861–5.6.1941), datter av fotograf Daniel Georg Nyblin (1826–1910) og Amalie Pedersen (1834–1918). Datterdatters sønn av Niels Vibe (1759–1814); dattersønn av Heinrich Arnold Thaulow (1808–94); fetter av Carl Looft (1863–1943); far til Aimée Sommerfelt (1892–1975); morbror til Hans Heiberg (1904–78).

Henrik Dedichen grunnla og drev Dr. Dedichens privatasyl på Trosterud i Østre Aker fra 1901 til 1933, og arbeidet for reformer innen sinnssykepleien og lovgivningen omkring den.

Dedichen vokste opp på Modum, hvor hans far var kommunelege og senere badelege ved St. Olafs Bad (nå Modum Bad). Han fikk privatundervisning hjemme til han som 9-åring ble sendt til Christiania for å gå på Gjertsens skole. “Hverken skolen eller skoletiden gjemmer gode minder for mig”, skrev han senere i sitt studentkulls jubileumsbok, og han opplevde det derfor som en befrielse da han 1882 ble dimittert til examen artium. Året etter avla han anneneksamen ved universitetet og begynte på medisinstudiet. I studietiden deltok han aktivt i foreningslivet, bl.a. i Studentersamfundet, hvor han, etter eget utsagn “drev det til at yde den sletteste komedie, som i menneskealdre var seet på studentersamfundets scene. Fra den tid skriver sig min forstaaelse af og medfølelse med uheldige og mislykkede skuespillere”. Han var også aktiv i Medicinerforeningen og Frisindede Studenterforening.

Han avla medisinsk embetseksamen i desember 1889, og allerede i januar året etter åpnet han privatpraksis i Ramnes i Vestfold. Fra høsten 1890 til våren 1893 drev han sin praksis i Horten, men hans interesse for psykiatri, som var blitt vakt allerede i studietiden, gjorde at han søkte og fikk ansettelse som assistentlege ved Gaustad asyl utenfor Kristiania. 1894–99 var han reservelege ved Rotvold asyl i Trondheim. I disse årene foretok han flere studiereiser til utlandet. Da det ble klart at han ikke kom til å få forlenget ansettelsesforholdet på Rotvold, og det også var liten utsikt til annet avansement i det offentlige sinnssykevesen, fratrådte han for å realisere sin plan om å opprette et privat sinnssykeasyl for bedrestilte.

Ved kronprinsregentens resolusjon av 16. februar 1899 hadde Dedichen fått tillatelse til å opprette og drive et asyl for 40 pasienter på Store Løken i Bærum. Etter en tid ble planene endret, gården Trosterud i Østre Aker ble innkjøpt, og 20. september 1901 ble Dr. Dedichens privatasyl åpnet der med 58 pasientplasser. Dedichen ble selv autorisert som bestyrer, og en kontrollkommisjon ble oppnevnt. Han fortsatte som bestyrer og overlege til 1. juli 1933, da han fikk sin sønn Hans Henrik Dedichen (1895–1960) til etterfølger, og ble hans reservelege til sin død. Ved sin fratreden forandret han navnet til Dr. Dedichens privatklinikk.

Henrik Dedichen gikk inn for den linje at den sinnssyke skulle betraktes som en alminnelig pasient, så lenge ikke særegne forhold gjorde spesielle forholdsregler nødvendig. “Min erfaring er, at de sindssyge bedre taaler at sees paa vrangen end mange saakaldte normale, og at ufornuften mangen gang er lige saa stor udenfor som i sindssygeanstalterne.” Hans privatklinikk ble et åpent sykehus, uten de daværende asylers tvangspreg. Han ivret også for reformer i norsk sinnssykelovgivning, men fikk bare i liten grad oppleve at hans ideer fikk gjennomslag i hans egen levetid.

1901 grunnla han Tidsskrift for nordisk retsmedicin og psykiatri, og var dets redaktør inntil det gikk inn 1911. Han skrev også tallrike vitenskapelige artikler og flere populærvitenskapelige bøker, bl.a. Sundt og sygt sjæleliv (1898), Paa begge sider af sindssygdommenes grænse (1898) og Frisind og slavesind (1919). Han var kunstinteressert, og skrev om kunst, litteratur og medisin i en rekke norske og utenlandske aviser, foruten boken Fra Nationalteatret (1900).

Dedichen var medlem av Den rettsmedisinske kommisjon 1900–30 og formann i Norsk psykiatrisk forening 1927–28. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1895. Ved asylets 25-årsjubileum 1926 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull.

Henrik Dedichen døde i sitt hjem i asylet 1935. Ved hans avgang som overlege og direktør to år tidligere ble en byste av ham, modellert av Emil Lie, reist foran asylet som en gave fra hans tidligere reserve- og assistentleger.

    Et utvalg

  • Fullstendig bibliografi finnes i NL, bd. 1, 1996, s. 649–650
  • Akut primær puerperal demens. En psykiatrisk studie, i NMfL 1890, s. 35–42
  • Sundt og sygt sjæleliv. Psykologiske og psykiatriske studier, 1898
  • Paa begge sider af sindssygdommenes grænse, 1898
  • Fra Nationalteatret (Første sæson). Indtryk og stemninger, 1900
  • Die Heil- und Pflege-Anstalten für Psychisch-Kranke in den Skandinavischen Ländern im Jahre 1900, Berlin 1901
  • Ægteskabsstiftelsen og deraf flydende forhold fra retsmedicinsk – fortrinsvis retspsykiatrisk – standpunkt, 1901 (først trykt i Tidsskrift for nordisk retsmedicin og psykiatri 1901, s. 5–92 og 192–275)
  • Bør den norske sindssygelov ikke nu ændres? Med et udkast til en ny lov, i Tidsskrift for nordisk retsmedicin og psykiatri 1903, s. 202–226
  • Dr. Otto Weininger og hans verk, i Tidsskrift for nordisk retsmedicin og psykiatri 1904, s. 255–296
  • Om homoseksualitet, i Tidsskrift for nordisk retsmedicin og psykiatri 1906, s. 152–180
  • Kulturhistorisches aus Norwegen, i Allgemeine Zeitschrift für Psychiatrie 1916, s. 94–190
  • Frisind og slavesind. Studier, 1919
  • Stud. 1882, 1907, 1932
  • E. I. H. Bull: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • biografi i NL, bd. 1, 1996

    Kunstneriske portretter

  • Byste (bronsert gips) av Halfdan Hertzberg, 1880-årene; p.e
  • Maleri (hoftebilde) av Otto Valstad, 1923; Arbeidstreningsbedriften (tidl. Dr. Dedichens privatklinikk), Oslo
  • Byste (bronse) av Emil Lie, 1933; Arbeidstreningsbedriften, Oslo