Dispasjør og politiker. Foreldre: Dispasjør, assurandør og svensk konsul Lauritz Theodor Paul Ameln (1847–1925) og Olivia Dorothea Hildegund Wilander (1849–1912). Gift 26.5.1906 med Aagot Christensen (17.10.1881–1968), datter av kjøpmann Lars Christensen (1844–1903) og Karen Marie Gundersen (1852–1925).

Henrik Ameln blir først og fremst husket som sjørettsekspert og for sitt langvarige og allsidige virke innen sjøforsikring, men også for sin innsats som stortingsmann i mellomkrigstiden.

Han hadde tyske aner og vokste opp på Fjøsanger utenfor Bergen i et velstående forretningsmiljø. Faren Theodor hadde i unge år arbeidet som jurist i Karlstad og Stockholm, der han ble gift med Olivia Wilander. Men han vendte tilbake til hjembyen og spesialiserte seg etter hvert som assurandør og dispasjør. Sønnen bestemte seg tidlig for å gå i farens fotspor. Etter at han var ferdig med juridicum 1902 arbeidet han en tid som advokatfullmektig, og ble overrettssakfører året etter, men allerede 1904 ble det til at far og sønn gikk i kompaniskap. De skapte et levebrød sammen på sjøforsikring og erstatningsoppgjør etter forlis og havarier.

Amelns største innsats er knyttet til forsikringsfaget i vid forstand. En rekke viktige reformer er hans fortjeneste, men han engasjerte seg også tidlig i den generelle samfunnsdebatt. Allerede 1911 gikk han i bresjen for å innføre offentlig syketrygd i Bergen. Som leder for en kommunal komité satte han seg fore å bygge opp en såkalt kretssykekasse i byen som først og fremst var myntet på industriarbeidere. Dette var et pionerarbeid som senere dannet mønster for tilsvarende ordninger andre steder i landet. Ameln blir med rette omtalt som syketrygdens far her til lands.

Som overrettssakfører og dispasjør fikk han tidlig ry for å være blant de fremste når erstatninger skulle beregnes av så vel skipenes verdi som av selve fraktegodset. Både da den første og den annen verdenskrig brøt ut, fikk Henrik Ameln en nøkkelrolle i arbeidet med å bygge opp en offentlig ordning med varekrigsforsikring. Dessuten var han hjernen bak krigskaskoforsikringen for skip, der rederne deltok etter gjensidighetsprinsippet. Begge disse forsikringsordningene viste seg å være gunstige og høyst nødvendige, ikke minst da den uinnskrenkete ubåtkrigen påførte handelsflåten enorme tap under den første verdenskrig. I skipsfartsmiljøet fikk han også andre høyt betrodde oppgaver, bl.a. som formann i Det Norske Veritas i seksten år, fra 1929 til den annen verdenskrigs slutt.

Ameln ble medlem av bystyret i Bergen første gang 1911, og var med noen års avbrudd medlem like inn i den annen verdenskrig. Han var også ordfører i Bergen i begynnelsen av 1920-årene. Men det er som stortingsrepresentant for Bergen Høire gjennom femten år (1913–15 og 1922–33) han satte spor etter seg på flere måter.

Ameln var en tungvekter som finanspolitiker, men fremfor alt som “ryddegutt” for å effektivisere stortingsarbeidet. Han var bl.a. formann i budsjettkomiteen og i justiskomiteen, og ledet ellers flere andre komiteer som skulle gjøre stortingsarbeidet mer rasjonelt. Om han som partipolitiker var omstridt og i vide kretser direkte forhatt, nøt han samtidig stor tillit og respekt over partigrensene som en dyktig organisator. 1926–27 var han visepresident i Odelstinget.

I ettertid er det likevel det imponerende arbeidet med å sette opp et oversiktlig og tidsmessig statsbudsjett som er blitt stående som selve merkesteinen over bergenspolitikeren. Han har også hovedæren for å ha modernisert statens regnskapssystem.

Skyggesiden ved Ameln var revestrekene og den giftige tungen. Han kunne være infam og ubehøvlet, også fra talerstolen. Uavlatelig var han på ferde for å sette krokfot på Høyres ledere, ikke minst på C. J. Hambro. Foran stortingsvalget 1933 var han aktiv bak kulissene for å få til et samarbeid mellom Høire og Nasjonal Samling i Bergen. Det lyktes, til Hambros store ergrelse.

Men det er særlig alle de amelnske replikkene som fortsatt huskes. Han likte f.eks. ikke Norges Banks mangeårige direktør, Nikolai Rygg, og sa ved en anledning at “Norges Bank har ikke noe hode, bare enn rygg”. I en forsvarsdebatt med statsminister Johan L. Mowinckel tok det ene ordet det andre. Mowinckel utbrøt at “herr Ameln vil jeg ikke innstille til major engang”. Lynraskt fikk han svar: “Men jeg vil innstille statsministeren til klossmajor.”

Henrik Ameln døde 1961 av hjerneslag mens han satt og arbeidet ved skrivebordet.

    Trykt materiale

  • Bergens Rederiforening i femogtyve aar 1899–1924, Bergen 1924
  • Bergens Dampskibs-Assuranseforening 1879–1929, Bergen 1929
  • Familien Ameln, Bergen 1954

    Utrykt materiale

  • Selvbiografisk manuskript i familiens eie

    Publiserte kilder

  • Stortingsforhandlinger, 1913–33
  • N.-H. Kolderup: Bergens Høireforening 1883–1933, Bergen 1933
  • E. Lauhn: Bergens Høire gjennom 75 år, Bergen 1959
  • J.-E. Gåsland: Bergen Høyre 1918–35, hovedoppgave i historie, UiB, 1983
  • R. Danielsen: Høyres historie, bind 2, 1984
  • H. Bingen: Statsbudsjetter og budsjettbehandlingen i Stortinget, 1990
  • O. Garvik: Henrik Ameln – mennesket bak replikkene, Bergen 1992

    Ikke-publiserte kilder

  • H. Ameln: Selvbiografisk manuskript, ikke fullført, i privat eie
  • G. Asbjørnsen: Dagbok 1933–38, i privat eie
  • Høires Centralstyres kopibøker 1930, 1933, 1934, Riksarkivet

    Kunstneriske portretter

  • Oljemaleri av Hans Finne-Grønn, u.å.; Det norske Veritas, Bærum

    Fotografiske portretter

  • Portrett i Stortingets portrettgalleri (som Odelstingets visepresident) av ??