Motstandskvinne, redaktør og lektor. Foreldre: Lektor Theodor Christian Petersen Haagaas (1873–1961) og Henriette Wegner Paus (1879–1942). Gift 24.9.1938 med lektor Øyvind Bie Lorentzen (20.7.1905–1984), sønn av ingeniør Hans Bie Lorentzen (1877–1928) og Mathilde Pedersen (1872–1967). Kusine til Henrik Groth (1903–83).

Henriette Bie Lorentzen hørte med i kretsen som rett før den annen verdenskrig opprettet Nansenskolen. Hun forble en kjempende humanist hele sitt liv, med tro på at kunnskap adler mennesket og fremmer toleranse og fred. Sine humanistiske idealer fikk hun prøvd i tysk fangenskap under krigen og senere praktisert som redaktør, lærer og foredragsholder.

Hun vokste opp i Oslo og tok 1930 examen artium på Frogner skole, hvor hennes far var lektor i matematikk. Selv valgte hun filologi og ble 1937 magister i litteraturhistorie, med tysk og filosofiens historie som støttefag. Hun arbeidet deretter sammen med Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller for å etablere et norsk humanistisk akademi og ble sekretær og lærer ved Nansenskolen fra opprettelsen våren 1938. Samtidig var hun redaksjonssekretær for skolens tidsskrift, Fritt Ord.

Da krigen kom, rekvirerte tyskerne Nansenskolens lokaler, og Fritt Ord ble nedlagt. Henriette Bie Lorentzen ble arbeidsløs og flyttet med sin mann til Kristiansand, hvor han begynte som lektor. Der deltok begge i motstandskampen. Ekteparets illegale innsats omfattet flyktningarbeid, kurérvirksomhet, spredning av illegale aviser og annen holdningsskapende virksomhet.

Selv hevdet Henriette Bie Lorentzen at ektemannen var mer aktiv i motstandskampen enn hun, og at hennes rolle var å være “budbringer”. Som småbarnsmor og gravid regnet hun derfor med å gå fri for arrestasjon da mannen måtte rømme sommeren 1943. Men noen dager senere ble hun anholdt, fengslet og torturert. Fra Kristiansand ble hun sendt til Oslo og Grini, og 4. april 1944 ble hun sendt som NN-fange til kvinneleiren Ravensbrück i Tyskland. Drøye to måneder før hadde hun i fangenskap født en datter.

Det som gjør Henriette Bie Lorentzens krigshistorie spesiell, er nettopp omstendighetene knyttet til hennes svangerskap og fødsel. Før henne var gravide kvinner ikke blitt torturert i Norge. Barnet ble født i påsyn av to tyske soldater, og den nyfødte ble straks tatt fra henne. Men takket være den østerrikske fødselslegen ble barnet ikke sendt videre til Tyskland, men overlatt til hennes familie i Oslo. Hun rakk så vidt å se søsteren bære barnet vekk før hun ble brakt tilbake til cellen.

I fangenskapet planla Henriette Bie Lorentzen å gi ut et tidsskrift for kvinner om hun overlevde. Planen ble realiserte allerede 1945. “Vi vil skape en kvinnelig folkefront mot fordom og uvitenhet, sløvhet og lunkenhet, for fred, frihet og fremskritt,” heter det programatisk i første nummer av Kvinnen og Tiden. Tidsskriftet laget og redigerte hun sammen med Kirsten Hansteen, som var kommunist. Dette brakte Kvinnen og Tiden i vansker under den kalde krigen, til tross for at tidsskriftet var partipolitisk nøytralt. De to redaktørene maktet imidlertid å holde tidsskriftet flytende til 1955 og gjorde Kvinnen og Tiden til et vidtfavnende opplysningsorgan og et kampskrift for kvinnesak og fredsarbeid.

Med Kvinnen og Tiden skrev Henriette Bie Lorentzen seg inn i norsk historie. Da tidsskriftet gikk inn etter 9 års drift, var hun uten fast arbeid. Men hun fortsatte med foredragsvirksomhet og studiesirkler i tidsskriftets ånd. 1960–78 var hun også lektor ved Statens kvinnelige industriskole (fra 1974 Statens lærerskole i forming, nå en del av Høgskolen i Oslo). Der underviste hun i norsk og drama.

Et humanistisk fundert samfunnsengasjement var drivkraften i Henriette Bie Lorentzens liv. Krigen lærte henne at uvitenhet åpner for fremmedhat og rasisme og styrket hennes tro på kunnskap som våpen i fredens tjeneste. Ytringsfrihet, toleranse og respekt for menneskeverd var idealer hun kjempet for hele sitt yrkesaktive liv og i eldre år gjennom Amnesty Norge og Bestemødre mot atomvåpen på Stortings plass. 1995 fikk hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred.

  • Hver av oss kan gi sin skjerv til lyset, i A. Skartveit (red): Vi valgte det vi ikke kjente. Krigsdeltakere om dengang og nå, 1995
  • redaksjonelle artikler fra Kvinnen og Tiden,1945–55
  • Slik eg opplevde det: Henriette B. Lorentzen fortel, i serien Eit nytt kvinneliv,NRK 20.12.2000
  • L. Børsum: Fange i Ravensbrück,1946
  • NFoR,2. utg. 1950
  • Stud. 1930,1955
  • K. Ottosen: Kvinneleiren,1991
  • NKrL,1995
  • A. Skartveit (red): Vi valgte det vi ikke kjente. Krigsdeltakere om dengang og nå,1995
  • C. N. Seiness: Livsmot,2001
  • nekrolog i Aftenp.30.8.2001
  • samtale med Hans Bie Lorentzen (sønn) 2002